onsdag 27. april 2011

Valgflesk!


Nei, nei, dette her er så absolutt ingen politisk anekdote. Politikk får andre ta seg av. Dette handler simpelthen om ordet i sin rette forstand, om noe kronglete - nemlig valget til flesk! Flesk som i fett, som i bilringer og dobbelthaker, og om hvordan jeg velger å stille meg til det. Ikke som en behandling i stortinget, der alle skal fremme sin sak og synse og mene, men mer som et oppgjør med fortiden. Og ikke minst prøve å stake ut fremtiden med sunne og helsebringende tiltak.  

Det er jo en kjensgjerning det at man trenger fett. Sannheten har selvfølgelig to sider, som de fleste sannheter, nemlig det at det er ikke alt fett som er bra. Ironisk nok så er det jo det som smaker godt og som kroppen skriker etter som man helst bør avstå! Det er oppe og vedtatt at sunt fett er tingen, og fordelt på de rette steder skulle det ikke være noen sak. Men det er det!

Nå er det sikkert mange, meg inkludert, som har tatt en kikk på kalenderen og notert seg at det er kun snakk om uker til kroppen igjen skal disponeres og stilles ut til  glede og fortvilelse. For min del gjelder selvfølgelig det siste. I år igjen. Det må da finnes måter å bli kvitt alt det overflødige på?

Den ene måten er jo da å ikke spise. Og det er jo ikke helt enkelt da. (Toget for å få den såkalte ”prinsessesyken” har også gått!) Den andre, og sikkert litt sunnere måten, er å trene. Og det er vel der valget mitt har falt, med joggesko og øra proppfulle av triggende  overdøvende musikk. Prøver igjen, liksom! Av erfaring så er det bare å gasse på, for om 3-4 uker har den fiktive ”lysten” gått over. Jeg vet at dette er dømt til å mislykkes. Hallo, dette er en svært kortvarig plan, som de fleste politiske prosjekter!

Men altså, for tiden så er jeg nå en svært ivrig og habil trimmer. Jeg føler meg til tider ganske fanatisk sporty, jeg som etter normal målestokk kan fremstå som litt lat og bedagelig; en partivelger som følger årstidene. Men jeg kan kjekke meg med å være den ivrigste i mitt ”storting”, der opposisjonen framstår som en sofavelger som er mest opptatt av å velge TV-kanaler

onsdag 13. april 2011

Å la barna leve ut drømmen....

Hvis jeg finner fram minnepinnen og stiller den inn på tidlig 80-tallet, kan jeg  minnes at jeg drømte om å bli pop-stjerne! Absurd, ja! Realistisk- nei!  Hadde sikkert sett noe slags show på svart-hvitt fjernsynet i stua og syntes vel at det der så helt rått ut. Inne i boblen min fantaserte jeg om stjernestatus og jeg sang foran speilet med den berømte hårbørsten som mikrofon. Høydepunktene på karrieren, ja, for det var flere(!), var da mamma og pappa hadde besøk, for da kunne jeg underholde med artisteriet mitt, og der var det aldri et kritisk publikum å se! På spillelista sto blant annet Carola, Bobbysocks, Jan Teigen, og sanger fra filmen Fame, som da var i skuddet!

På den tiden var det stor oppblomstring av såkalte ”mine klassekamerater”- bøker. Dette var før Pusur-bøkenes store farsott, så det var peanøtter å regne for vennebøker, men de gjorde jobben! Man fikk skrevet om favorittmat, favorittdyr, favorittlærere og  bestevenner. Det var også et spørsmål der om ”Dine Drømmer” og det var der jeg skrev, eller jeg skrev det ikke heller – det var jo litt flaut, jeg tegnet det - svart på hvitt; nemlig en stjerne!

Så en vakker dag våknet jeg opp fra drømme-dvalen og stirret rett inn i realiteten og innså at dette kom jo aldri til å skje! Jeg pakket drømmene pent ned i en skuff og tenkte ikke mer på dem. De ble liggende der, glemt og forlatt. Helt til en vakker dag da jeg plutselig så uante retninger for min bortpakkede drøm! Jeg innså at drømmen slettes ikke var ikke helt fortapt, det var ennå et håp: mine barn!!! Jeg kunne jo sende mine håpefulle ut på den humpete stien til stjernehimmelen så de kunne leve ut drømmen min!

Jeg har faktisk selv vært offer for det der; jeg spilte piano i mange og uendelig lange år fordi mamma ikke fikk spille piano da hun var liten! Derfor ble jeg ofret, men til slutt veid og funnet for lett (av pianolæreren også vil jeg tro)! 

Så jeg har nå, i god Berit Riise-stil, satset på guttene mine, i håp om at de kan gjøre drømmen min til virkelighet! Har lyktes hittil må jeg si, siden begge har vært på innsiden av tv-ruta. Men jeg har vel nå funnet ut at i motsetning til brødrene Riise så skal de få utfolde seg på hele fotballbanen, og ikke bare i angrep, slik at de kan finne ut hva de virkelig vil, og ikke bare følge manageren’s  instrukser og  barndomsdrøm!


<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/b609cc132d1630cbb89b52ca88278c91" alt="Blogglisten" /></a>

onsdag 6. april 2011

Stavekontroll og annen kontroll!


Mye av mitt våkne liv består av å skrive. Ikke så mye her på bloggen vel og merke, jeg har nemlig sett at jeg er på litt over 0,2 innlegg pr uke på statistikken min! Ikke mye å skryte av akkurat, men det er bedre enn mindre. Nei, det jeg holder på med er engelsk. Alle mulige former for analyser og undersøkelser. Ganske greit egentlig, men hva i all verden skulle jeg ha gjort uten stave –og grammatikk-kontrollen? Rød-grønt har fått en helt ny betydning for meg. For første gang ser jeg fordelene med de fargene, for å si det sånn!

Det som etter hvert har blitt et problem er jo det at jeg har blitt såpass avhengig av at pc’n retter for meg, at når jeg en sjelden gang skal skrive noe uten mitt kjære tastatur så har jeg blitt like usikker som en nerd på sin første date. Hvordan i all verden skrives nå  dessverre igjen? Var det med èn s, to? To r’er?

Dette har gitt bensin til tankene mine og har satt oppfinnsomheten i høygir. Hva kan bli det neste liksom? Dette hadde jo vært fantastisk å ha i det virkelige liv også! Noe som korrigerer oss etter hvert som vi gjør små feiltrinn og flauser i hverdagen? Kanskje en indikator i form av blinkende røde og grønne lamper: Grønt for ting vi ikke skulle ha sagt og rødt for feil utførte handlinger? En illevarslende, blinkende lampe som får oss til å stoppe i tide! Det kunne nok spart menneskeheten for mye trøbbel. Men, i fare for å ha på meg at jeg skal redde verden, så kan jeg begrense meg til at det minste hadde vært flott til eget bruk. Tenke globalt, men handle lokalt, liksom! Det hadde passet meg ypperlig!

Steder der dette faktisk kunne hatt en hensikt er for eksempel når andre enn meg selv setter inn i oppvaskmaskinen! Får litt fnatt når det ikke settes inn på de rette plassene. For ikke å glemme når tingene blir satt på feil plass etter endt oppvask. Eller når jeg bruker opp siste rest av matbudsjettet på den nye kjolen jeg bare MÅ ha! Det hadde vært stilig om det bare hadde begynt å lyse rødt ut av lommeboken!

Ting hadde i alle fall blitt veldig synelig, ikke bare for den det gjelder, men for alle i grunn. ”Å se, nå støvsuger Pettersen uten å ha satt i ny støvsugerpose”! ”Mamma har sagt at jeg fikk lov!”  Åhh! Jeg ser uendelige og uante muligheter her altså! Litt sånn Pinnocchio, bare uten lang nese!

Vel, inntil videre får jeg nok bare nøye meg med retting på pc og alt det fantastiske den gjør for meg. Kanskje like greit uten retting i det offentlige, nå som jeg faktisk skal av gårde og trenger både å lyve litt og nye sko, ikke minst!