At det er forskjell på langtidshukommelse og korttidshukommelse er vel ikke akkurat nytt for dagen. Jeg prøver ikke å komme med revolusjonerende nyheter her! Men hvis du ikke visste at det er noe kan bevege seg i lysets hastighet så har du ikke møtt korttidsminnet mitt, for å si det sånn!
Faktisk så er jeg kronisk lidende av kort minnetid. Det er nemlig utrolig hvor fort jeg glemmer hvor jeg legger fra meg ting! Høres det kjent ut? Dette er sikkert ikke en plage jeg er alene om å ha. Men hvorfor skal det være så vanskelig å ha en fast plass til nøkler, nøkler og andre ting? Sa jeg nøkler? (Det er nemlig nøkkelmysterier jeg bruker mest tid på å løse). Men ofte er jeg hjemsøkt av diverse penge-glemming/gjemming også! Ikke glemming/gjemming som i å lete i gamle kontoer etter mulig, forbigått valuta, men penger som jeg legger til side tilfelle det skulle dukke opp en must-have-situasjon! Og det skjer jo. Eller som da guttene feiret 7-årsdagen sin i fjor på denne tiden med klassen sin: Jeg skulle jeg være lur å bevare fangsten ved å legge bort pengene på et ”sikkert” sted før de fikk klørne i dem.
Har ikke funnet dem ennå….. Jeg fikk en ny sjanse på familiebursdagen litt senere på sommeren og da var beløpet betydelig større også. De fant jeg heldigvis igjen utpå høsten……i hanskerommet i bilen! Puh! I år har jeg gitt opp å ta hånd om pengegavene deres, de har fått det fulle ansvar – i en alder av 8! Det går kjempefint!
Hva angår nøkler, så er det som du sikkert forstår, om mulig enda verre…. Skal ikke gå innpå alle hvor-i-#%/!!?-er-nøklene-mine-episodene. Men at verdifull tid har gått tapt på grunn av leting, ja det er sikkert. Det enkleste, derimot det minst effektive , er jo å skylde på noen andre. Og da gjerne barna! Gjerne andre også, hvis det er mulig. Så ofte hørt her hjemme er: ”Hundre kroner til den som finner en nøkkel med brun skinnlapp på”! (Men det de ikke vet er at finnerlønnen den ene hundringsen som jeg gjemte i fjor! Den skal vinneren få! Når jeg finner den!)
Nøkkelforsvinnings-historie nummer èn er den der jeg lette etter bilnøkkelen i et par uker. Høyt og lavt, vidt og bredt. Under, over, ved siden og på hytta. Var litt flau da jeg kom inn på kjøkkenet etter å ha tatt nok en sjekk inne i bilen (som av ukjente grunner var ulåst). Kan si jeg hadde halen godt plassert mellom beina da jeg kom slukøret inn og måtte innrømme at ”jo da, den sto i tenningen den!” Selvfølgelig!
Har forsøkt et uortodoks tiltak faktisk. Det har også funket de få gangene jeg har prøvd, men jeg har glemt å bruke det i det siste (!) Prosjektet er som følger: I filmen ”Long Kiss Good Night” så er det en karakter som heter Henessey som har en tendens til å forlegge ting. (Navnet gir forresten gode assosiasjoner til et viss annet glemsomhetsmiddel). Uansett, når han legger ting fra seg så synger han om det! Og det er det som jeg har prøvd og som jeg også skal ta opp igjen. I nær fremtid: ”Da-da-da-da-da. Legger nøkk’ærn i skuffen, da-da-da-da-da, osv”. (Ja, hvis du ikke har sett filmen så virker sikkert dette her helt idiotisk)!
Men, – langtidsminnet mitt, det virker som bare det! Og ikke bare dekker det generell fortid, men detaljer sitter også som støpt. Datoer, farge på diverse kjoler som folk (dvs. damer) hadde på visse fester, hvem som spiste hva, og hvem som sa hva, til hvem, når! Slike bilder sitter fullstendig fast, og vet om enkelte som synes det er ufattelig irriterende å diskutere med meg når jeg bare fyrer løs med idiotiske og meningsløse episoder på detaljnivå. Så spørsmålet blir jo da; er det viktigere å gå rundt å huske slike ting når bilnøkkelen står i en ulåst bil i to uker midt i byen? Man skulle ikke tro det….
Jeg tror at jeg har funnet det perfekte bilde på lang- vs. korttidsminne, nemlig dette: Hvorfor kan man huske de minste detaljer som har hendt, men ikke huske hvor mange ganger man har fortalt det til den samme personen?
