Erfaring

Snart tre uker har seilt av sted. Utrolig hvor fort tiden går når man først begynner å komme i tralten . Etter de første bølgeskvulpende ukene har jeg nå blitt ganske så vant til å sove i akter-kabinen – i en dobbeltseng som stadig er fylt til randen av diverse kosinger som vil ligge inntil! Opprinnelig så går jeg for å være et dovendyr, en som elsker å ligge i senga og dra seg om morgenene med te og bok som faste følgesvenner. Men det er nå en grunnstøttet saga. Og det er nok ikke bare grunnet et morgenfuglelement som har dukket opp her på havet.  Grunnen kan simpelthen være  madrassen denne skuta tilbyr her om bord. Ikke akkurat en Dux-faktor for å si det sånn. Så det er det bare å stå opp tidlig -  nyte morgenstunden, gyngingen og stillheten.

Time-out på stranda for mor

Jeg begynner å bli klar over at båtmenneske-syndromet sniker seg innpå meg og kravene jeg stilte til landlig standard for tre uker siden så smått har flyttet seg over til den mer radikale siden av hva angår tilhørighet og aksept. Jeg innser at jeg begynner å bli mer og mer lik DEM. Og det merkeligste er jo det at det faktisk er helt greit! Det er ikke lenger slavisk bruk av Clinique’s hudpleieserie. Det eneste jeg tviholder på er ansiktskrem og en dæsj med ”anti aging”-krem – sånn bare for å være på den sikre siden. Det meste av andre av planlagte rutiner ser ut til å ha reist sin egen sjø.

Pain Killer på Cooper Island

Apropos det å seile, så driver vi jo litt med det da. Det er ikke overraskende kanskje at det er Øyvind som er seilemannen og primus motor for hele dette opplegget. Jeg er jo egentlig bare med som underholdningsbidragsyter og medsammensvoren. Men tro det eller ei – jeg har faktisk litt seile-erfaring jeg også! Denne startet allerede i fjortisalderen, og den tenkte jeg at jeg skulle dele her.

Jeg hadde fått låne en optimistjolle av Rolf som jeg hadde et par sesonger ute på Hvaler. Men det er jo en gang sånn at selv om man har tilgang til båt så har man ikke dermed tilgang til dyktighet sånn over natta. Kan vel ikke si at denne optimisten (og nå snakker jeg om båten!) ble overbrukt. Og det var vel heller sjelden at jeg klarte å krysse meg ut på dypet og faktisk kjenne vind i seilene. Så om denne erfaringen egentlig skal telle som erfaring eller ikke så lærte jeg i det minste det at: det er vanskelig å seile på grunna!

En annen erfaring jeg har gjort innen faget seiling, og som sitter godt forankret i minnet, var den gangen Øyvind, pappa, kusine Kari og jeg skulle seile pappa’s Campus 22  ut ælva i Fredrikstad. Målet var å slå så nærme land som overhode mulig uten å få treff. Og det gikk jo kjempebra – helt til det sa ”stopp” helt av seg selv i form av leire til rekka og senkekjølen som hoppet opp som trollet i esken! Etter litt knot og knyt så var vi på rett kjøl igjen-  fulle av heltemot, men denne gang litt lenger fra land. Men da selve masta etter kort tid sa takk for seg med et brak, var turen over for denne gang.

Etter denne opplevelsen så ble jeg vel i grunn over snittet skeptisk så jeg tok  en aldri så liten pause fra seilelivets nedturer. Helt til Øyvind og jeg kastet loss i Spania og krysset Middelhavet med Ingerid og Trond sent på det gale 90-tall. Vi seilte i seks dager uten land i sikte. Det var vel litt i overkant kjedelig (bortsett fra selve selskapet og forelskelsens bluss), men det gikk nå på et vis. En av de største happeningsene på turen var da jeg plutselig, sånn helt ut fra intet, så en stor fjellvegg som reiste seg der midt ute på det åpne hav! Jeg trodde selvfølgelig at min siste time på havet hadde kommet – helt til ”fjellet” plutselig forsvant igjen. Hm! Hvalen var nok reddere for oss enn det jeg var for den!

Det går for fulle seil

Men altså; nå er jeg her. På utvidet seilferie i Karibien. Nestkommanderende og glad i sol og varme. Men bare for å ha sagt det så har jeg faktisk lyst til å bidra med seilingen og å lære. Jeg vinsjer og lenser og har nesten lært meg å operere forseilet alene nå! Interessen er der – ferdigheten ligger og venter rundt neste kryss! Det hender jo til og med at det vanker skryt fra kapteinen også. (Kan hende at han noen ganger også bare rister oppgitt på hue og lurer på hva i all verdens vann han har gitt seg ut på ved å ta med meg på tur! Men nå er det en gang sånn at det her er min blogg, og det er som kjent den med pennen som styrer historien!)

Sara Siglar som venter på navnet sitt

Kaptein Torgauten

Ja. Så vi driver jo litt med seiling da, hvis noen lurte. Det har ikke vært overdrevent mye bruk av storseilet ennå grunnet motortrøbbel. Vi holder på å teste dem litt etter diverse operasjoner. Og faktisk så virker det som om de har gitt opp kampen mot overmakten og latt Øyvind vinne velfortjent. Han er jo heller ikke typen som kaster inn håndkleet og gir seg uten en fight, og jeg må si han har vært riktig så standhaftig denne gang,  selv i 30 grader og omringet av feriemodus.

Han har jobbet og svettet nede i motorrommene sammen med lokale motorhelter og blitt kjent med både egen og andres arbeidsmoral Han vant DEN kampen også ganske greit  - for arbeidsmoral og ikke minst arbeidstempo er så godt som fraværende her! Men ut fra alt dette jobberiet så kommer altså årets kommentar (og, ja, det er sent på året!) her tidligere i uken, fra Mike the Mechanic,  da Øyvind litt mer resignert enn vanlig lurte på om han kunne klare å bytte en motordel selv siden han ikke er en ”rocket scientist” akkurat. Da kom kommentaren: ” You’re more than a rocket scientist, maan. You’re the bravest man I ever met. You have bought this boat without ever seeing it!” Og det er kanskje mer sannhet i akkurat det enn hva kapteinen selv er villig til å innrømme for øyeblikket.

Så akkurat nå, i skrivende stund, har vi kastet anker og er for ørtende gang utenfor marinaen i motorherkens ærend. Kapteinen er på land for avsluttende motorforhandlinger. Jeg og tre smågale kids er ankervakter. Føler vel ikke akkurat at dette er drømmejobben, men skal det bli fremgang i seilebusinessen så må alle ledd i kjeden bidra! Jeg synes hele tiden at vi nærmer oss båten akter for tvers, men kapteinen beroliget meg før han dro at ”dersom dere løsner så bare starter du motoren, hever anker og kjører litt fram og tilbake inne i havna her!” JA, men da så! Da er det jo ingenting å være bekymret over! Greit nok at jeg har blitt en morgenfugl og kun bruker rynkekrem, men bare for å ha sagt det: jeg er fortsatt litt for konservativ i forhold til båtmenneske-stempelet. Jeg har fortsatt en liten sjømil igjen til jeg har blitt en av dem!

Nyter sovende barn og Game of Thrones

Den lille (?) havfrue

Gutta kjeder seg litt - men det er de alene om

Ja... liker det ikke, men omgivelsene var så fine!

Dinge-Rampen