Oppgradert Sjøkrabbe

Velkomstkommiteen på BVI

Til å leve i en tilsynelatende avskjermet verden har det faktisk skjedd en hel del her siden sist. Fra å padle rundt blant de britiske jomfruøyer, i kjent og kjært farvann, har vi nå utvidet både horisont og mannskaps-antall: Landkrabba er offisielt erklært sjødyktig etter å ha krysset åpent hav - og vi har fått vårt første besøk!

Ivar har ankommet!!!

Ivar ankom BVI - til stor begeistring for alle her ombord! Endelig et nytt menneske å spre all oppmerksomhet på! Tror Ivar var ganske begeistret selv også, der han ble møtt av norske flagg og iskald pils på flyplassen. Når sant skal sies så er ikke Ivar her kun for pleasure – han har også en tiltenkt og nøye planlagt rolle som støtte-seiler. Han er nemlig så godt som født med kjøl den karen der!

Liten og stor bøffer seg opp!

Det som ikke var like opplagt før han kom var hvor fantastisk han skulle komme til å fungere som min støttespiller også. Det har seg nemlig slik at mens kapteinen har brukt mesteparten av dagene på å reparere i stykker og fikse båt-saker så har Ivar vært reservepappa/kæll, samtalepartner og lysfontene! Ungene har faktisk begynt å spørre han om assistanse og om lov, og om generelle tips og råd- isteden for sin biologiske far! En løsning de fleste her er rimelig fornøyd med virker det som!

Båtkos

Jeg har funnet et annet, helt genuint støttemateriale i han også – nemlig det at det er et skikkelige venninne-potensiale i han! Vi snakker om det meste der vi ligger på solsengene våre (mens mannen jobber og ungene leker…ehh..krangler). Vi diskuterer alt fra luktene på de diverse solkremene vi har med, litt sladder fra inn –og utland, forhold (da gjerne andres!) og tatoveringene til David Beckham. Dessuten er han svært tilstedeværende når det gjelder å fange opp og kommentere snodige mennesker, klær og andre rariteter som måtte dukke opp.

Vi tilbragte en hel dag på shopping sammen! (Kapteinen? Jo, fortsatt vedlikehold og mekking). Han viste seg å være den perfekte handle-partneren også der han istedenfor å klage over at ting tok tid heller viste konstruktive takter og kom med (gode) synspunkter angående diverse kjøp.

Men tilbake til sakens kjerne: Mest av alt er han til stor hjelp når det gjelder det praktiske – nemlig seiling. Han seiler jo med kongen, så hvorfor ikke med oss? Vi føler oss 110 % trygge i hans båtføring, noe som var gode prognoser å ha med seg da vi skulle forflytte oss fra BVI til St. Martin forrige uke – et nødvendig onde for å komme oss videre på nye eventyr. Dette strekket er kjent for å være en ”møkka-etappe” med konstant vind rett forfra og mye bølger sånn litt fra alle kanter. Vind og bølger skal vanligvis gå greit, men når du opererer i en båt som mest minner om en DUPP kan man godt si at sjøen oppleves som en smule motarbeidende!

Det siste vi så av Virgen Gorda, Necker Island

Månen viste vei!

Men det var for seint å gjøre kuvending – kua var allerede på vei til seters for å oppleve mer eksotiske gress. Vi skvulpa og spratt, det slo og dunket. Det gjør noe med deg når du hører lyder som er mest forbundet med dommedag og det høres på det verste ut som at båten kan revne når som helst. En skremmende lyd når denne dingsen er det eneste som skiller oss fra tørt til vått., fra alt til ingenting…  Etter noen timer gikk det kanskje litt bedre, men da den store lyskilden takket for seg på kvelden ble alt med ett litt mer skummelt igjen. Så med oppkastende unger og uggende voksne satt vi vel egentlig hele gjengen og bare ventet på at tiden skulle bevege seg i riktig retning. Og det gjør den jo som kjent, selv om den i dette tilfelle ikke akkurat fulgte vindens hastighet som på det meste viste 30 knop!

Humøret er på topp!

Vi spiste en båt-karbo diett bestående av salt kjeks, cookies og cola. Etter hvert holdt jeg igjen på cola’n da det å gå på do var rene sjansespillet. Du visste liksom aldri helt hvor du kom til å ende opp, med ett var du inne i dusjen, plutselig var du på do igjen liksom. For dere som har sett Ylvis som prøver ut ting i den bevegende konteineren… ja, noe liknende!

Slitne seilere

Man trengte etter hvert litt søvn også, og det var jo ikke bare bare. For det første er det vanskelig på grunn av alle lyder, og for det andre var det over snittet utfordrende å finne en passende plass. Den beste plassen var rett og slett på gulvet så folk lå strødd på dørken i forskjellige sovestillinger og det hele så sikkert ganske så kaotisk ut der til tider med ungene festet til sikkerhetsliner. De tre små viste heltemot der de rett og slett bare ga opp og lot seg hen til den ekstremt vuggende søvnen. Undertegnede ga også opp mot overmakten og sov noen timer i full visshet om at sikkerhetene selv – kapteinen og 110-prosenter’n- førte oss trygt mot målet.

Her hoppet man minst, i følge Ivar

En pust på dørken

God barnesikring

Kaos!

Som en viss David kjempet vi imot Goliat i nesten et døgn – en kamp vi vant da vi endelig øynet ankomst-øya i det fjerne. Da hadde lyset blitt slått på igjen også, og da virket ting litt mindre skummelt igjen også. Da vi kom fram så båten ut som den hadde blitt rullet i salt, og absolutt alt var ferdige innsaltet. Det viste seg også at vi kom fram i grevens tid da det dagen etter (og hele den påfølgende uken) blåste 30 knop og tropiske regnskyller sørget for helvask av både båt og mannskap opptil flere ganger.

På vei til Barther'n! 

Vi ble faktisk liggende til havn på St. Martin i nesten en uke hvor vi levde i sus og dus med strøm og vann så mye vi ville ha. Men etter hvert begynte den berømte brakkesjuken å slå inn over oss, noe som resulterte i avgang til St. Barth i dag. Vi får skylde på at landsyken satte fornuften ut av drift da vi plutselig kastet trossa i litt vel for mye vind i dag, men vi måtte bare komme oss videre. Så etter nok en tur bak oss med masse vind og store bølger og oppkast-unger kan jeg si at jeg nok en gang kjente at jeg lever. Til forskjell fra sist tok denne turen bare tre timer og vi så land hele tiden – noe som gjorde at det gikk ganske greit.

Foreløpig er St. Barth bare en perle vi har lest om, men i morgen og tre dager til ende skal den oppleves på nært hold: Fransk mat, pene omgivelser, jet-set, og eksotiske strender. Er det bra nok for Mette Marit skal det nok passe meg også. Den nye venninna mi reiser dessverre hjem om noen dager, så inntil da får vi skravle om løst og fast til jeg igjen er tilbake til familiehverdagen bestående av kun mann og barn.

Jeg vet ikke helt hvor legitimt det egentlig er det at Landkrabba har blitt en sjøkrabbe, men etter å ha vært i ett med havet og faktisk har gjort en vind/bølge-tur nummer to bør det kanskje kunne oppfattes slik. Men det sies jo at alle gode ting er tre, så kanskje jeg bør avvente med å utrope med selv til kong Triton til jeg har vært på bøljan blå i noen uker til og smakt salt og luktet oppkast en tredje gang før jeg erklærer meg selv sjøulk!

                                                     BILDE-SPESIAL

                                                          St. Martin

Moro med besøk

Pokerlag!

Jeg fikk aldri Barbie som liten....

Snella på stanga

Tannlegesjekk: Gaffel og lommelykt! Konklusjon (etter ordentlig tannlegebesøk)
Det er ikke hull alt som er brunt!

En hyggelig serveringsdame på den Mexicanske, der Øyvind spiste hver dag (Inter'n)!

Øyvind mekke-mannen i toppen av masta!

Karo i oppvasken

Badetur på St. Martin

Nufflingen

Oscar og Øyvind på scooter-tur

Ivar is "going into the Internet!"

                                               På vei fra St. Martin til St.Barth

Endelig, etter en uke i havn, er det deilig å kjenne vind i håret igjen! Mye hår og mye vind!

Coast guard-gutta følger oss helt ut! De hadde en god halvtime i båten tidligere der de endevendte alt! Til og med SØMMENE i bag'en til Ivar ble inspisert! Hmmm