Om å Leve på Kanten

Jeg har alltid klødd meg litt i hue av disse typene som skal sette liv og lemmer i fare ved å teste grenser. Grunnen til kløa er ikke den som kanskje virker mest nærliggende, nemlig det at jeg er misunnelig på disse våghalsene. Neida, grunnen er mye enklere enn som så – grunnen er faktisk at jeg er en skikkelig pyse!

Jeg har jo forstått det at det å være levende ofte handler om å jakte på øyeblikk som dør. Og når så det spesielle øyeblikket har gått hen og dødd – ja da er det ofte over og for sent. Slik er det ikke med frykt. I det øyeblikket frykten dør - ja da er det vel heller slik at livet kan begynne? Og det er det jeg håper på her jeg lever i min pysete sfære.

Jeg har for eksempel et par veldig konkrete eksempler på frykt, frykt som har kommet snikende på i voksen alder: fly, store karuseller og ski i full fart. Fellesnevneren her ser ut til å være redselen for å miste høyde… Den førstnevnte i frykt for å falle ned i døden, den andre i frykt for å ramle ut av selen, og den siste på grunn av frykten for å ramle og brekke noe. After-ski derimot har jeg ingen problemer med – før dagen etter da…

For å komme ned på havnivå igjen så er det enkelte dager jeg føler at jeg lever helt på kanten om bord på Sara Siglar også. Sjansene jeg tar er kanskje ikke urovekkende store, men store nok til å kjenne at pulsen stiger. Ganske ironisk – jeg er jo selverklært sjøkrabbe – har disse halsbrekkende stuntene jeg utfører med vann å gjøre: nemlig bading og da gjerne snorkling i ukjent farvann samt hopping og stuping fra store høyder, sånn ca halvannen meter! Pingle sa du? Ja, så absolutt!

For å ta det kronologisk – bading og snorkling er jo nærmest uunngåelig når man er på seilferie i Karibien. Men for meg er livet under vann såpass fryktinngytende at jeg ofte velger litt småplasking og svømming (til nød) der bunnen, altså sandbunnen er godt synlig fremfor bading i mørkt og uoversiktlig vann. Jeg har jo faktisk sett opptil flere filmer som tar for seg tema farlige og skumle skapninger under havoverflaten. Hai for eksempel.

Så for ikke å gå helt i pyse-fella så tar jeg meg av og til skikkelig sammen og ikler meg snorkel-habitten og kaster meg uti det – altså vannet. Og det er jo fantastisk å se alle de flotte fiskene, skilpadder og andre rare skapninger som bor der under meg og driver med sine dagligdagse sysler. Men jeg må innrømme at det er med skrekkblandet fryd jeg kjører ”tommel opp” til resten av snorkelbanden. Jeg må si at jeg virkelig får kjent på livet hver gang jeg utfører øvelsen bading på dypt vann – og jeg er alltid veldig fornøyd når nevnte øvelse er over og jeg igjen kan plante beina på trygt, og ikke minst tørt land!

Når det gjelder min andre store skjelv her på badeferie så er den som sagt det å hoppe eller stupe fra høy høyde, da gjerne fra båten. Og det her er i grunn en rimelig pinlig affære. Derfor bestemte jeg meg, på dagen 42 år, at nå måtte jeg faktisk gå hen å ta meg sammen. Så med ekstra mye mot innabords stålsatte jeg meg og faktisk annonserte for resten av mannskapet om bord at nå – NÅ – skulle mor hoppe fra båtrekka! (Det hjelper litt å annonsere slike stunts i forkant, for da blir det vanskeligere å avlyse vågalhetene i ettertid…)

Halvannen meter, eller to som jeg liker å kalle det, er jo ikke så høyt i den store sammenhengen, men da jeg sto der og tittet ned i avgrunnen var det utrolig hvor høyt halvannen meter virket… Samtidig så var det fire ihuga fans og støttespillere som sto der og heiet, den ene med et istemt videokamera! Så det var jo egentlig bare å satse! Skulle en i alle fall tro…

Hav kunne gå galt? Jeg kom fram til at det eneste som kom til å skje når jeg eventuelt hoppet var jo at jeg mest sannsynlig kom til å bli våt. Og det i seg selv er jo ikke skrekkelig med tanke på at vannet holder 28 grader… Men allikevel, jeg tror filmen er på tre minutter – der to sekunder inneholder ”the jump” og resten byr på heller flaue forsøk på å slippe taket. To sekunder som for meg inneholdt et puff av adrenalin, litt småkiling i magen og til slutt en fløyelsmykt omringning av deilig, lunkent vann! Rett og slett en smak av våghalseri!

Jeg har tatt en aldri så liten pause med stup og hopp akkurat nå – det tar simpelthen for lang tid! Og  ferien er jo ikke evigvarende.

Nå skal det være sagt at det ikke kun er meg som tar de store riskene her i det Karibiske hav. De andre påmønstrende kjenner også på livet av og til. La meg ta for meg Kapteinen, for eksempel. Dere som har gleden av å kjenne han vet jo at han kun spiser ting som har hatt en mor! Løk, poteter og sopp har dog alltid vært et unntak, alle regler har jo det… I det siste derimot har han, helt uten skrupler og veddemål, smakt og faktisk spist både tomater, mango, salat og det som skumlere er. Å få han til å innrømme at dette er noe han skulle ha smakt på og spist tidligere er nok et dødt prosjekt, men det er utrolig morsomt å se han ta slike sjanser.

Lettmatros Oscar, derimot, tilhører en litt annen kategori hva angår det å leve på kanten. Han er nemlig av typen våghals som uten noen som helst form for frykt, ingen synlig i så fall, trosser overmakten (meg) ved å nekt å utføre gitte ordre, da spesielt å gjøre lekser! Ikke fordi han er dum, neida, kun fordi han har muligheten! Overmakten har lite å stille opp med her, bortsett fra (tomme) trusler, belønninger, og en ferierende konsekvenspedagogikk. Det eneste som hjelper er en stor dose tålmodighet…

De to siste om bord, William og Karoline, opplever sjelden store frykt-terskler de må over. De lever sine liv uanfektet av alle farer som truer. Den eneste de sliter litt med må være lakenskrekken – men den blir til slutt overvunnet hver kveld. Kapteinen har forresten også et snev av sistnevnte frykt, men han spiller høyt, noe som av og til kan gi utslag i sene kvelder og tomme rom-flasker.

Som dere ser – vi har alle våre topper å nå. Forskjellige utfordringer som blir tatt ved hornene og noen som blir tatt i tempo type snegle. Jeg tror at dersom jeg skal presentere noen slags moral når det kommer til å ta sjanser og det å teste grenser så må det være at man aldri skal måle høyden av et fjell før man har nådd toppen – da vil man nemlig oppdage hvor lavt det var.

Bading, snorkling og hopp i havet høres jo utrolig lystbetont ut må jeg si. Det kunne ha vært langt verre – jeg kunne utvilsomt hatt større dagligdagse laster enn som så.  I morgen skal jeg faktisk ta tyren ved hornene og hoppe fra samme sted, KUN for å bevise for meg selv at jeg kan slå rekorden min: I morgen skal jeg klare å slippe fotfeste innen det har gått i to minutter! Det er på tide å leve litt på kanten igjen!

Våghalseri på stranden

Gutta tester dykking på Bequia