OPPSUMMERING

Det er over. Finito. The end.

Jeg var overbevisst om at vi kom til å leve lenge på en turen, det er jo noe som så fint heter det… det skjedde ikke! Etter et par dager var jeg raskt tilbake i kjøkkenvaktposisjon og sjåførbransjen. Turen føles milevis unna, ja vi snakker avstand av typen lysår! Det som er igjen av turen er hud (den brune) som preller av som vann på gåsa og bager som står der og vitner om en svunnen tid.

Alle store eventyr og opplevelser krever en oppsummering. Selv om kanskje ikke vårt eventyr havner i hylla side om side med de aller største oppdagelsesreiser av historisk interesse, så får den i alle fall hedersplassen hjemme i bokhylla vår.

Så siden det for oss har vært en erfaringsrik tur så fortjener den en avslutning i skriftlig form.

Det er ingen tvil om at den første tiden av turen var preget av det faktum at jeg faktisk var en landkrabbe som mønstret på, en landkrabbe med verdier godt forankret på landjorda. Det hele kunne arte seg svært fremmed og kanskje også litt feil til tider – ja, det var nesten som å skrive med venstrehånden eller som å ta på seg jakka på vrangen. Tørt hadde blitt til vått, og huset var en båt!

Men som alle tilpasningsdyktige arter lærte også denne seg til å bli komfortabel med båtlivet. Jeg kan faktisk strekke meg så langt som til å innrømme at det vuggende, våte liv i grunn var veldig bra. Mulig at jeg kanskje ikke er helt tilregnelig nå siden jeg har fått hele eventyret på avstand - det er jo en kjent sak at man kun husker det positive etter en stund… Så uten å glorifisere hele turen nå - kun fordi det er glansbildene som har brent seg fast i minnet – kan jeg fastslå at båt er bra! Jeg mønstret nå i alle fall av som en sjøkrabbe. En selvoppnevnt tittel, ja, men godt dokumentert og faktisk også vedtatt av selveste Kaptein T.

Som sjødyktig har jeg erfart følgende: Sjøen er ikke farlig, vind er nødvendig for å seile, saltvann gjør håret mer medgjørlig, rare båtlyder er normalt, fuktig luft gjør fuktighetskremen overflødig, babord og styrbord er nødvendige uttrykk, en trosse er et tau som er mer enn 25 mm tykt, man faller av og går opp mot vinden, ankring fungerer best i sandbunn, pasta er godt, pålestikk er gøy når man endelig har lært det, livet under vann er spennende, barracuda er ikke farlig selv om den ser utrolig sint ut, ikke tull med en  stresset kaptein, saltvann er ikke stas å få i sengetøyet, selv om man hilser på alle forbiseilende betyr ikke det nødvendigvis at man kjenner dem, og 40 fot er ganske trangt når de skal deles på fem.

Mange jeg møter lurer på hva jeg lengter tilbake til. Selv om kanskje ikke båten står øverst på denne lista så er den nok blant ti på topp hva angår savn. Sara Siglar ble jo selve symbolet for turen vår, der hun var vårt trygge tilholdssted vinteren 2012/13. Men hva annet er det jeg lengter tilbake til da? Da må jeg ærlig svare at ni-timers-søvn, varme, bading og bare det å ha ferie scorer høyt. Kanskje ikke så overraskende - heller som forventet. Men det som også står høyt på savnelista er alle menneskene vi møtte og ble kjent med, samt alle de hyggelige og imøtekommende lokale menneskene. Varmen og generøsiteten de viste oss var fantastisk. Karoline sa det veldig fint to dager etter krasjlanding på norsk jord da vi gikk en tur i gågata: ”Ingen hilser på hverandre jo, mamma…”

Det jeg derimot ikke savner er dårlig plass! Etter ankomst i heimen har jeg ofte tatt meg i å bare vandre rundt i huset - kun fordi jeg kan. Det er flott å måtte rope på ungene og ikke bare dulte borti dem når middagen er ferdig. Det er supert å gå fra kjelleren og opp i andre etasje med nyvasket tøy. Antakeligvis, eller forhåpentligvis, er dette forbigående aktiviteter som avtar i takt med dager vi er hjemme, men fortsatt nyter jeg kvadratmetere og tar gjerne en ekstra runde dersom jeg føler for det.

Mange, deriblant meg selv, var litt nysgjerrige (engstelige?) på hvordan det skulle gå å leve så tett innpå resten av familien i så mange uker. Mange så nok for seg et sosiologisk prosjekt ala et Reality show. Det var det også, dog uten mulighet for å stemme noen hjem. I den forbindelse benyttet jeg meg av  diverse overlevelsesteknikker  som fungerte bra for både trivsel og selvbilde. Kort fortalt så er disse strategier som hjalp meg å holde hodet over vann under det såkalte prosjektet vårt: ”5 måneder på båt når man er 5”:

1. Lese

For meg er det å lese et oppskattet tidsfordriv, som viste seg å fungere bra der jeg befant meg i et totalt kaos av unger, mann og båt. Det å kunne lese om andres mindre eller større lidelser og kriser var faktisk svært nyttig ikke minst trøstende av typen ” du har det ikke så fælt som du tror”. Det føltes godt å forsvinne inn i andres miserabilitet uten å ha den minste mulighet til å kunne gjøre noe med verken utfall eller hendelsesforløp. Det er fantastisk deilig å slippe å løse problemer selv – det var ofte nok problemer om bord, til tider såpass mange at de kunne listes opp alfabetisk og der de fleste bokstavene var velkomne til å delta på festen!

2. Sosiale medier

For en internett-junkie som undertegnede er en tilværelse uten konstant tilgang til nett en tøff affære. Abstinensene lurte rundt hver en bukt, og det var vanskelig å innse at det heller ikke i dag var mulig å logge seg på resten av verden. Gleden var derfor stor de gangene jeg endelig kunne få tilbringe noen timer med gode, gamle Wifi!

”Second life”-syndromet er en fantastisk ting. På nett kan alt være perfekt selv når Utopia er langt utenfor synsrekke. Der tilbys jo ofte kun rosenrøde skildringer og perfekte bilder - selv om kanskje verken opplevelser eller bilder av den grunn har en eneste rot i virkeligheten. Love it! Egne publikasjoner har jo til tider vært så perfekte at jeg til slutt fikk det synet på min egen tilværelse selv! ”Er det virkelig sånn jeg har det, ja, det ser jo ikke så verst ut…” Et nyttig overlevelsesmiddel i en trang båt.

Heldigvis var solskinnsdagene i flertall, både værmessig og sinnsmessig, og selv om hverdagen nå har slått rot igjen så har vi samtidig fått vinger som gjør at vi kan flakse avgårde og leve litt på opplevelsene. Det er ikke sjelden at vi tar den mentale turen tilbake til Karibien – den står der i hylla, helt støvfri. 

Dannelsesreisen er over. Om utfallet ble dannelse kan nok diskuteres, men reisen har uten tvil fungert som et anker som holder oss tjoret fast i familieverdienes univers der samhold og idyll råder. Turen kan oppsummeres med ett ord: Fantastisk! Det er en kjensgjerning at alle gode ting en gang tar slutt, men i dette tilfellet skal vi klamre oss fast til de gode minnene som en koalabjørn klamrer seg fast til en grein. 

Kaptein T. drømmer...