Ett år går fort...

Karibisk te på bryggekanten på hytta...

Avskjedsfest 

Skulle gjerne ha skrudd tiden tilbake. Tilbake akkurat ett år. På denne tiden i fjor sto baggene klare til å fylles med sommertøy og seileartikler, solkrem og vannfast mascara. Avskjedsfesten var vel gjennomført og jenteturen til København, den siste før den ene musketeren skulle forlate trioen, var historie. En morsom historie, vel og merke. Vi var så klare for avreise, i alle fall så klare vi kunne bli. Vi hadde forberedt oss godt, alt var tatt hånd om, alt var kjøpt inn av reiseremedier, huset var ferdig ryddet til utleie, vi var ferdige vaksinert, oppdaterte pass lå klare… ja, vi trengte virkelig en lang ferie nå, for maken til stress de siste ukene hadde bydd på! Det tærte jo på både hvilepuls og kveldsro dette her. Bare få dager igjen til avreise. For et år siden da…

Kartet over Karibien på kjøkkenet

Uvissheten over å ikke vite hva de neste månedene ville bringe var både spennende og uvirkelig – litt skummelt, men på en god måte. Jeg var på ingen måte redd, hva kunne gå galt liksom? Alt av nødvendigheter (og unødvendigheter skulle det vise seg) var innkjøpt og avskjedsmiddager og avskjedsklemmer sto i kø. Det var faktisk et aldri så lite tidspress å få alt klappet og klart før den store dagen – jeg gledet meg til et roligere tempo og til å endelig sette kursen vestover. Til det ukjente og bekymringsløse båtlivet i Karibien – et sted vi foreløpig så på som et øyområde sør for USA; vår nye utopiske boltringsplass det neste halve året. Hvor ille høres det ut?

For en landkrabbe med beina plantet godt på den urbane landejorda var jo dette med å bo i båt et punkt på lista over ting som kanskje kunne bli en utfordring. Ikke det at dette momentet skapte uro i reisemagen, jeg har aldri vært av typen som tar sorgene på forskudd. Det var nok heller andre som bekymret seg over dette. Og som han bekymret seg da! Bekymringsområdene til kapteinen virket endeløse der han lå og vred på seg, natt etter, natt, uke etter uke. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange ting en kunne være urolig for. En alfabetisk liste ville gått flere runder dersom jeg skulle ha begynt! Istedenfor å plages, og ikke mist å plage meg, kunne han gitt  bekymringene sine til han som våker over oss der oppe – han er jo oppe hele natten likevel! Så altså – bekymre meg trengte jeg ikke å gjøre. Den jobben var allerede tatt. Jeg hadde fokus på pakking og avskjedstårer.

Nå er det jo ikke slik at turen vår har vært nevneverdig stor for menneskeheten. Det er jo ikke sånn at vi har gjort noe unikt og grensesprengende. Men for oss, og da særlig før vi dro, så virket jo dette som et opplegg ala vikingtokt – vikingene visste heller ikke hvordan det var dit de skulle. Kanskje ikke spesielt godt sammenlikningsmateriale – vi var verken på tokt eller drev med plyndring. Dessuten hadde vi GPS og motor. Ikke skulle vi røve noen heller, selv om det i ettertid hadde passet fint med en trell eller to til barnepass og matlaging. Vaskehjelp derimot ville ha vært overflødig! Men uansett da, vi var veldig spente og ikke minst veldig klare for dette eventyret vårt.

Og hvilket eventyr det ble! Føler vel at selve turen er godt dokumentert, men å si at det var en fantastisk opplevelse kan vel ikke skade. En opplevelse som på alle måter frister til gjentakelse. Og i og med at det er ettårs-jubileum akkurat i disse tider gjør noe med en middelaldrende og etter hvert langsynt seilekrabbe: den blir rett og slett litt nostalgisk; ser på bilder, lager bildebok, julekort, kalender… alle med motiv fra eventyrland. Ikke rart at en lengter tilbake. Det hjelper ikke akkurat på lengselen at gradestokken viser ”ufyselig” og at seilesesongen er i gang ”over there”. Men vi har jo minnene da. En mager trøst i en ellers så fet sesong.

Så jeg velger bevisst å leve litt i uke 48 i år 2012. Det var en fin tid. En tid med uvisshet og spenning. Mellom det kjente og det ukjente sto døra og den var vi ivrige etter å få åpnet. For et år siden, kun dager igjen nå så skulle vi sette i nøkkelen å låse opp til paradiset. Et fantastisk eventyr lå foran oss, et eventyr med blanke ark, et eventyr vi selv skulle skrive. I ettertid er det lett å se hva vi kunne ha gjort annerledes, men det er noe flott med tiden før, der man går og lurer. Man er liksom helt i startgropa på noe nytt og fremmed – og der er det sjelden man egentlig er. Det er en god følelse å vite, eller snarere ikke å vite, hva fremtiden har å by på. Og den følelsen kommer ikke seilende på ei brødfjøl, men i vårt tilfelle kom den i det minste seilende…

Sara Siglar

Paradis - Mayreau

Happy Hour

Eventyr i praksis

Den siste solnedgang...

Mye vi skulle rekke før avreise:

Jentefest

Vaksiner 

Muntlig forsvaring av Masteroppgave

Hyttetur

Byrsdag i Stockholm

Research til taxfree'n

Forsikringspapirer til båten