Jeg var overbevisst om at vi kom
til å leve lenge på en turen, det er jo noe som så fint heter det… det skjedde
ikke! Etter et par dager var jeg raskt tilbake i kjøkkenvaktposisjon og
sjåførbransjen. Turen føles milevis unna, ja vi snakker avstand av typen lysår!
Det som er igjen av turen er hud (den brune) som preller av som vann på gåsa og
bager som står der og vitner om en svunnen tid.
Alle store eventyr og opplevelser
krever en oppsummering. Selv om kanskje ikke vårt eventyr havner i hylla side
om side med de aller største oppdagelsesreiser av historisk interesse, så får
den i alle fall hedersplassen hjemme i bokhylla vår.
Så siden det for oss har vært en
erfaringsrik tur så fortjener den en avslutning i skriftlig form.
Det er ingen tvil om at den første
tiden av turen var preget av det faktum at jeg faktisk var en landkrabbe som
mønstret på, en landkrabbe med verdier godt forankret på landjorda. Det hele
kunne arte seg svært fremmed og kanskje også litt feil til tider – ja, det var nesten
som å skrive med venstrehånden eller som å ta på seg jakka på vrangen. Tørt
hadde blitt til vått, og huset var en båt!
Men som alle tilpasningsdyktige
arter lærte også denne seg til å bli komfortabel med båtlivet. Jeg kan faktisk
strekke meg så langt som til å innrømme at det vuggende, våte liv i grunn var veldig
bra. Mulig at jeg kanskje ikke er helt tilregnelig nå siden jeg har fått hele
eventyret på avstand - det er jo en kjent sak at man kun husker det positive etter
en stund… Så uten å glorifisere hele turen nå - kun fordi det er glansbildene som
har brent seg fast i minnet – kan jeg fastslå at båt er bra! Jeg mønstret nå i
alle fall av som en sjøkrabbe. En selvoppnevnt tittel, ja, men godt dokumentert
og faktisk også vedtatt av selveste Kaptein T.
Som sjødyktig har jeg erfart
følgende: Sjøen er ikke farlig, vind er nødvendig for å seile, saltvann gjør
håret mer medgjørlig, rare båtlyder er normalt, fuktig luft gjør
fuktighetskremen overflødig, babord og styrbord er nødvendige uttrykk, en trosse
er et tau som er mer enn 25 mm tykt, man faller av og går opp mot
vinden, ankring fungerer best i sandbunn, pasta er godt, pålestikk er gøy når
man endelig har lært det, livet under vann er spennende, barracuda er ikke
farlig selv om den ser utrolig sint ut, ikke tull med en stresset kaptein, saltvann er ikke stas å få
i sengetøyet, selv om man hilser på alle forbiseilende betyr ikke det
nødvendigvis at man kjenner dem, og 40 fot er ganske trangt når de skal deles
på fem.
Mange jeg møter lurer på hva jeg
lengter tilbake til. Selv om kanskje ikke båten står øverst på denne lista så
er den nok blant ti på topp hva angår savn. Sara Siglar ble jo selve symbolet
for turen vår, der hun var vårt trygge tilholdssted vinteren 2012/13. Men hva
annet er det jeg lengter tilbake til da? Da må jeg ærlig svare at ni-timers-søvn,
varme, bading og bare det å ha ferie scorer høyt. Kanskje ikke så overraskende
- heller som forventet. Men det som også står høyt på savnelista er alle
menneskene vi møtte og ble kjent med, samt alle de hyggelige og imøtekommende
lokale menneskene. Varmen og generøsiteten de viste oss var fantastisk. Karoline
sa det veldig fint to dager etter krasjlanding på norsk jord da vi gikk en tur
i gågata: ”Ingen hilser på hverandre jo, mamma…”
Det jeg derimot ikke savner er dårlig plass! Etter
ankomst i heimen har jeg ofte tatt meg i å bare vandre rundt i huset - kun
fordi jeg kan. Det er flott å måtte rope på ungene og ikke bare dulte borti dem
når middagen er ferdig. Det er supert å gå fra kjelleren og opp i andre etasje
med nyvasket tøy. Antakeligvis, eller forhåpentligvis, er dette forbigående
aktiviteter som avtar i takt med dager vi er hjemme, men fortsatt nyter jeg
kvadratmetere og tar gjerne en ekstra runde dersom jeg føler for det.
Mange, deriblant meg selv, var litt
nysgjerrige (engstelige?) på hvordan det skulle gå å leve så tett innpå resten
av familien i så mange uker. Mange så nok for seg et sosiologisk prosjekt ala
et Reality show. Det var det også, dog uten mulighet for å stemme noen hjem. I
den forbindelse benyttet jeg meg av diverse
overlevelsesteknikker som fungerte bra
for både trivsel og selvbilde. Kort fortalt så er disse strategier som hjalp
meg å holde hodet over vann under det såkalte prosjektet vårt: ”5 måneder på
båt når man er 5”:
1. Lese
For meg er det å lese et oppskattet
tidsfordriv, som viste seg å fungere bra der jeg befant meg i et totalt kaos av
unger, mann og båt. Det å kunne lese om andres mindre eller større lidelser og
kriser var faktisk svært nyttig ikke minst trøstende av typen ” du har det ikke
så fælt som du tror”. Det føltes godt å forsvinne inn i andres miserabilitet
uten å ha den minste mulighet til å kunne gjøre noe med verken utfall eller
hendelsesforløp. Det er fantastisk deilig å slippe å løse problemer selv – det var
ofte nok problemer om bord, til tider såpass mange at de kunne listes opp
alfabetisk og der de fleste bokstavene var velkomne til å delta på festen!
2. Sosiale medier
For en internett-junkie som
undertegnede er en tilværelse uten konstant tilgang til nett en tøff affære.
Abstinensene lurte rundt hver en bukt, og det var vanskelig å innse at det
heller ikke i dag var mulig å logge seg på resten av verden. Gleden var derfor stor
de gangene jeg endelig kunne få tilbringe noen timer med gode, gamle Wifi!
”Second life”-syndromet er en
fantastisk ting. På nett kan alt være perfekt selv når Utopia er langt utenfor
synsrekke. Der tilbys jo ofte kun rosenrøde skildringer og perfekte bilder - selv
om kanskje verken opplevelser eller bilder av den grunn har en eneste rot i
virkeligheten. Love it! Egne publikasjoner har jo til tider vært så perfekte at
jeg til slutt fikk det synet på min egen tilværelse selv! ”Er det virkelig sånn
jeg har det, ja, det ser jo ikke så verst ut…” Et nyttig overlevelsesmiddel i
en trang båt.
Heldigvis var solskinnsdagene i flertall,
både værmessig og sinnsmessig, og selv om hverdagen nå har slått rot igjen så
har vi samtidig fått vinger som gjør at vi kan flakse avgårde og leve litt på opplevelsene.
Det er ikke sjelden at vi tar den mentale turen tilbake til Karibien – den står
der i hylla, helt støvfri.
Dannelsesreisen er over. Om utfallet ble dannelse kan
nok diskuteres, men reisen har uten tvil fungert som et anker som holder oss
tjoret fast i familieverdienes univers der samhold og idyll råder. Turen kan
oppsummeres med ett ord: Fantastisk! Det er en kjensgjerning at alle gode ting en
gang tar slutt, men i dette tilfellet skal vi klamre oss fast til de gode
minnene som en koalabjørn klamrer seg fast til en grein.
 |
| Kaptein T. drømmer... |
