Bøtteballettens Førstedame!

Nå som jeg kan si at jeg er så godt som dus med resten av mannskapet om bord, føler jeg at jeg endelig kan være litt morsom på deres bekostning! Eller i alle fall på éns bekostning – nemlig Kapteinens! Den oppmerksomme bloggleser vil kanskje legge merke til at dette ikke vil være første gang at nettopp det skjer, men det er i alle fall første gangen at jeg melder ifra på forhånd - at det faktisk finnes domestiske skjær i sjøen som er uunngåelig å støte på! Du lurer kanskje på hva han driver på med nå, som får en såpass sindig sjøulk som meg til å brette ut gjellene og kommentere denne litt spesielle aktiviteten han bedriver, men det må bare ut!

For å komme til sakens kjerne så viser det seg at jeg faktisk har havnet på tur med den ultimate vaskedama! En vaskedame som får 50-tallets husmor til å framstå som en blek skygge av seg selv! En vaskedame som virkelig gledes over nye og spennende rengjøringsprodukter! Han har tydeligvis holdt på med dette maniske vaskeprosjektet sitt over lengre tid uten at jeg egentlig har lagt merke til det… det har rett og slett gått meg båt forbi! Men i det siste har vi ligget mer i ro og da har diagnosen slått ut i full sjøblomst, og når behovet for aktivitet er som verst det er da vaskekosten virkelig får svingt seg!

Han har gått til anskaffelse av et arsenal av vaskeprodukter. Jeg kan nevne fortløpende: diverse svamper, koster, bøtter, børser, skraper, fettfjerningsmidler, rustfjerningsmiddel, grønnsåper, og filler. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg garantert trodd at han drev et helt lite vaskefirma, så kanskje han skulle byttet ut kapteinslua med et hodetørkle…? Det skures og vaskes både tidlig og sent. Han virker rett og slett lykkelig når det kommer en regnskyll, og livets gave til vaskekjerringa – FERSKVANN- fyller dekket med deilig, rent skurevann!

Noe av det verste man kan finne på å gjøre her om bord har som regel ikke med båtlige blemmer å gjøre. Nei, det er å søle! Når uhellet er ute overflommer det av verbale uttrykk etterfulgt av en febrilsk leting etter den optimale såpetype til den aktuelle flekken: handler det om å fjerne fett, salt, surt eller søtt? Det finnes noe for en hver flekk nemlig, og han informerer og messer resten av mannskapet om fordeler og ulemper ved å gni og gnukke. Det ultimate middel mot flekker derimot er å unngå all spising og drikking, men der setter vi ned foten! Skal vi lyde ordre så får jammen hodeplagget byttes tilbake først! Og når sant skal siers så er det faktisk HAN som søler mest!

Grønnsåpevann er utvilsomt det beste såpevann for Bøtteballettens Førstedame. Han ble faretruende lykkelig den dagen han innså at det fantes grønnsåpe her rundt om i skjæra. Og lykkerusen nådde klimaks den dagen han fant ut at det faktisk gikk an å få tak i grønnsåpe for SALTVANN! Da ble det fest i bøtta! -med nydelig, velduftende, såpeboblelvann. Det var den komplette lykke av renhet! Det ble sent den kvelden, for å si det sånn!

Det vaskes over en lav lest. Når han endelig er ferdig med dekk og dørk skulle man tro at det var rent nok, noe det også er. Hvem som helst ville da ha roet ned med en kald øl i skyggen, vi snakker faktisk 30 grader her, men for en vaskeekte skuremann lar det seg vanskelig gjøre å legge fra seg filla. Heldigvis så tar han seg et bad! Men ikke et bad i slik forstand vi normale feriemennesker anser et forfriskende, deilig bad… Badet har nemlig en helt spesiell hensikt! Bare hør her – et lite utsnitt fra virkelighetens ferieidyll:

Noen bader mens andre vasker!

-Sara!!! Henter du den blå skrubben?

-Hæ??? Jeg blir dratt ut av fiksjonens verden… Blå skrubben, tenker jeg, setter et kryss i boka der jeg er, og lurer på hva i all verdens vann det er som skjer nå. Jeg går akterut på det skinnende, rene dekket. Det lukter såpe – igjen! Jeg finner han i vannet, så det er tydeligvis ikke dørken som skal til pers. Det viser seg at det er skroget som denne gang skal få svinge seg med kosten. Okay, tenker jeg,  gir han skrubben og går tilbake til boka mi. Der finner jeg tilbake til krysset og gjenopptar det forlokkende boklivet, som fremtrer fristende her jeg lever i et komplett familiekaos! Men jeg blir sjelden der lenge av gangen. Vi snakker kun korte besøk…

-Sara!!!!

Det var da som bare… er vi ikke på ferie? Et nytt kryss ser dagens lys – kun en side siden forrige.

-Jaaaa?

-Jeg trenger en annen kost! Beklager! (Høflig vaskedame da ihvertfall).

– Jeg trenger den med sort håndtak!

Herre min kapteinshatt! Hvor mange koster har du da, tenker jeg… Og hvor mange farger kommer de i? Jeg henter den med sort håndtak og legger den blå tilbake i skurebøtta – vel vitende at den snart kommer til å delta i en ny vaskeballett. Heller ikke i vaskebøtta er det fred å få for en stakkars, hardtarbeidende kost!

Etter nok et kryss i boka og nok et kostbytte gir jeg rett og slett opp lesingen for dagen og prøver heller å delta i vaskeprosjektet som er på gang. ”Delta” som i ”å virke interessert i hva som foregår ved å se over rekka”… Da finner jeg raskt ut hva prosjektet går ut på og hva som er offer for rengjøringen – selvfølgelig er det kjølen! Ja, hvem vasker ikke kjølen, det er vel helt normalt å gjøre på en solskinnsdag! Og ikke bare blir jeg imponert over at han vasker kjølen – han driver investering for framtiden i samme slangen, ved å videreføre vasketrangen til lettmatrosene også! Og det ser ut til å bli en suksess der poden stolt som en hane kommer opp i båten etter endt vask og erklærer, med stolthet i stemmen, at HAN har fått lov til å skure og skrubbe kjølen!

-Det var kjempegøy, mamma! Den skinner!

Oscar vasker kjølen!

Oscar froskemann!

 Så her dupper vi rundt i vår egen lille såpeboble i en båt som alltid er ren og velduftende! Kapteinens silkemyke grønnsåpehender styrer skuta så vel som kosteskaftet på vei inn mot solnedgang etter solnedgang. Solstrålene reflekterer dekket i et gnistrende eldorado av et fargespekter av alle regnbuens farger mens alle går og venter på at neste kopp skal velte slik at far kan hente fram det perfekte rengjøringsmiddel for så å trylle det bort!

Mitt skip er lastet med..... Grønnsåpe!

Det kan kanskje være litt farlig å være morsom på andres bekostning – og da særlig på kapteinens, siden jeg faktisk er litt avhengig av han hva angår visakort og returbillett – men han får trøste seg med at det i grunn er en positiv gest det at noen tar seg tid til å dele hans noe uvanlige pasjon for vaskefilla! Og selv om det sies at all omtale ikke nødvendigvis er god omtale, så er det i alle fall godt ment. For egen interesse så håper at denne vaskegleden er en tilstand som vil vare lenge og at den tåler flyturen hjem over Atlanteren! 

Kapteinen tar seg en velfortjent pust i bakken!

Normal ferieaktivitet:

William i farta!

Karoline har vært på shopping!

Hopp og sprett fra "taket"!

Til og med dinga skinner!

Kokosnøtt-båt

Strandtur!

FERDIG TRUTTNA!

 Ha! Ja, der var det gjort! Nå er det endelig fastslått at jeg har fått gjeller og har gått fra status som land –til strandkrabbe! Eller skal jeg si sjøulk? Det høres en hai-tann vassere ut kanskje… Strandkrabber kan jo være ganske skvetne av seg der de sidelengs prøver å unngå alle ukjente inntrykk og påvirkninger. Men nok om  krabber og deres vaggende egenskaper. Tilbake til sjøulken. Tilbake til meg og min hittils siste tur på havet – i en god, klassisk lang natts ferd mot dag.

Siste bilde av gjengen før Ivar reiser fra varme St. Barth
til kalde Norge! 

Etter å ha nytt både St. Barth, som var på høyden med det dyreste sted jeg noen sinne har vært, og bading med skilpadder, sa vi farvel til den meget populære Ivar. Ungene dekker fortsatt på en ekstra tallerken, og det er med tungt sinn de innser at han faktisk har forlatt denne siden av kloden. Shopping har det også vært dårlig med… Uansett – vi skulle nå i alle fall reise videre til Guadeloupe, som er 110 nautiske mil lengre syd. Hva en typisk nautisk min er må du ikke spørre meg om, men det er langt!

St. Barth ble en gang gitt til Sverige av Frankrike -
 i bytte mot frihavn i Gøteborg.

Oscar i bademodus på Barther'n

"Kan jeg ikke vær-så, vær-så snill å bli med deg hjem, Ivar!!!"

På Guadeloupe måtte vi være den 17. fordi et nytt besøk var på trappene, denne gang av mor og far Landkrabbe. Disse fire neste dagene skulle derfor ikke være noe annet enn en transport-etappe og skulle derfor ikke være preget av opplevelser og øy-kos, og det viste seg også at det vi møtte underveis ikke var verdt særlig mer enn en aldri så liten kikk sånn fra passe avstand. Det er helt sprøtt at det bor folk på så små øyer, som bare spretter opp fra sjøen. Øyene altså, ikke menneskene.

 Men det skulle vise seg at selv om disse øyene appellerte på et middels uinteressant nivå, hadde de sin spesielle sjarm til tider. Man kan godt si at de er prototypen karibiske der ”jaa-man”-holdningen virkelig er tilstede: Er du ikke på jobben i dag, så kommer du kanskje i morgen – eller, i hvert fall en gang! Og pils er fast tilbehør og en viktig faktor i slow-motion-livet.

Så selv om disse øyene ikke var de mest perfekte eksemplarer av hva jeg setter pris på i mitt karibiske eventyr, så var de eksotiske på sin måte og opplevelser fantes der – på bølgelengdes avstand.

Fisken Frans!

Fisking var en av disse, og faktisk fiskelykke - av stort kaliber! Fiskene beit på hver gang snøret var på tur. Men - fiskedrapsmotstander som jeg er, måtte Øyvind slippe uti alle fiskene vi fikk. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte slutte å si ”stakkars” hele tiden, men ja, jeg er veldig human – eller skal jeg si animan? (Og der så et nytt ord dagens lys!)

En utrolig kul fisk som beit på! 

Tror den heter Rainbow Runner...

Dieselfylling var en annen opplevelse av øylivet som vi fikk oppleve og var det perfekte eksempel på at ting tar tid og at det smaker med øl på jobben. Det fantes ikke dieselpumpe i havna på St. Kitt, så Øyvind måtte kjøre taxi i 40 minutter til en bensinstasjon oppe i hutte-heita og betale for ett fat (verken mer eller mindre) som skulle bli transportert ned til havna om noen timer! Mulig at vi var litt forhåndsdømmende da vi trodde at den dieselen kom vi aldri til å møte, men jaggu kom ikke bilen med ett fat og en pilsdrikkende sjåfør sånn ut på ettermiddagen! Island Style!

Diesel-sjefen på St. Kitts

Etter en overnatting på St. Kitts dro vi videre til neste øy, Nevis, som var et par timer unna. Begge disse øyene er selvstendige, mens de fleste andre øyene har tilknytning til andre land som England, Nederland og Frankrike. Og selvstendighet er noe de er stolte av, men der har vel ikke vi nordmenn så mye vi skulle ha sagt. Nevner bare nasjonaldagsfeiring ut av alle proporsjoner og nei takk-EU-syndromet. Vel, etter å ha passert nåløyet på immigrasjonskontor og toll var det bare å ta for seg av inntrykk, (u)smaker og lukter. Vi ble ikke lenger enn nødvendig!

Kidsa ble "venner" med Rastaman-gutta som var
veldig hyggelige

Nå var det blitt 15. januar og det var bare to dager og 70 mil (ja, nautiske) til Guadeloupe og familiegjenforening. Planen var som følger at vi skulle ankre opp utenfor Montserrat, nok en øy som vi ikke akkurat verket etter å i landstige. Det viste seg at havnesjefen hadde likedanne følelser for oss, han gadd i alle fall ikke svare da vi prøvde å få kontakt. Da var gode råd dyre, eller egentlig ikke, for det var ikke så mange andre valg å ta akkurat da enn å sette kursen, koke litt pasta, svelge unna en kvalmedempende pille for så og å fortsette sydover mot målet. Og det var med god magefølelse vi stemte seil og humør og gledet oss til å komme fram dagen etter!

Vulkanrøyk på nært hold.

Selv om denne ”drittøya”, som vi omdøpte den til, ikke bød på gjestfrihet så bød den derimot på et geologisk under – nemlig at vulkanen som sjefet over denne klumpen av en svart-grønn øy fortsatt var aktiv! Og i 5 knop er det utrolig hvor lenge du kan studere er vulkan! Svart røyk steg opp fra toppen og den piplet fram fra sprekker i fjellet. Fascinerende! Både store og små frydet seg over begivenheter - kanskje de store mest.

Klokka seks takket sola for seg og tok seg en velfortjent pause på den andre siden av jorda. Heldigvis gjorde ungene det samme, dog på denne siden av planeten. Det er utrolig hvor mye bedre en seiltur kan være uten mas, krangling, sjøsyke og aktivitet. Det beste er å bare være – sitte å titte ut i mørket og høre bølgene skvulpe i utakt med to skrog. Man får en litt underlig ro over seg – helt til vinden bestemmer seg for å vekke liv i både skrott og sinn. Men etter litt action og et par rev i seilene er man igjen dus med sjøen.

Vi kjørte litt vaktsystem underveis slik at det skulle være mulig med en blund på den ene øyet i alle fall. Og det var mens jeg satt der mutters alene bland stjerner og hav - på en flåte av plast med kun et stoffstykke som sørget for fremgang og en blafrende stillhet at jeg tenkte som så, at nå, akkurat nå, er jeg fullstendig komfortabel i dette elementet, som så lenge har vært milevis unna mitt naturlige jeg. Jeg var blitt en strandkrabbe! Og ikke bare en strandkrabbe – en havkrabbe om du vil!

Så  med kloa på hjertet vil jeg nå altså offisielt erklære meg som sjøsatt og ferdig truttna. Endelig kan eventyret som båtmenneske begynne! Min lange båtnatts ferd mot dag endte godt - med klassisk, klisjeaktig soloppgang og (riktig) land i sikte. Sjøen er for alle – nå også for meg!

Nye gjester har ankommet!
Vi rakk Guadeloupe i god tid til både rydding og
vasking av båt, klær og mannskap!

Superkoselig gjenforening!

Oppgradert Sjøkrabbe

Velkomstkommiteen på BVI

Til å leve i en tilsynelatende avskjermet verden har det faktisk skjedd en hel del her siden sist. Fra å padle rundt blant de britiske jomfruøyer, i kjent og kjært farvann, har vi nå utvidet både horisont og mannskaps-antall: Landkrabba er offisielt erklært sjødyktig etter å ha krysset åpent hav - og vi har fått vårt første besøk!

Ivar har ankommet!!!

Ivar ankom BVI - til stor begeistring for alle her ombord! Endelig et nytt menneske å spre all oppmerksomhet på! Tror Ivar var ganske begeistret selv også, der han ble møtt av norske flagg og iskald pils på flyplassen. Når sant skal sies så er ikke Ivar her kun for pleasure – han har også en tiltenkt og nøye planlagt rolle som støtte-seiler. Han er nemlig så godt som født med kjøl den karen der!

Liten og stor bøffer seg opp!

Det som ikke var like opplagt før han kom var hvor fantastisk han skulle komme til å fungere som min støttespiller også. Det har seg nemlig slik at mens kapteinen har brukt mesteparten av dagene på å reparere i stykker og fikse båt-saker så har Ivar vært reservepappa/kæll, samtalepartner og lysfontene! Ungene har faktisk begynt å spørre han om assistanse og om lov, og om generelle tips og råd- isteden for sin biologiske far! En løsning de fleste her er rimelig fornøyd med virker det som!

Båtkos

Jeg har funnet et annet, helt genuint støttemateriale i han også – nemlig det at det er et skikkelige venninne-potensiale i han! Vi snakker om det meste der vi ligger på solsengene våre (mens mannen jobber og ungene leker…ehh..krangler). Vi diskuterer alt fra luktene på de diverse solkremene vi har med, litt sladder fra inn –og utland, forhold (da gjerne andres!) og tatoveringene til David Beckham. Dessuten er han svært tilstedeværende når det gjelder å fange opp og kommentere snodige mennesker, klær og andre rariteter som måtte dukke opp.

Vi tilbragte en hel dag på shopping sammen! (Kapteinen? Jo, fortsatt vedlikehold og mekking). Han viste seg å være den perfekte handle-partneren også der han istedenfor å klage over at ting tok tid heller viste konstruktive takter og kom med (gode) synspunkter angående diverse kjøp.

Men tilbake til sakens kjerne: Mest av alt er han til stor hjelp når det gjelder det praktiske – nemlig seiling. Han seiler jo med kongen, så hvorfor ikke med oss? Vi føler oss 110 % trygge i hans båtføring, noe som var gode prognoser å ha med seg da vi skulle forflytte oss fra BVI til St. Martin forrige uke – et nødvendig onde for å komme oss videre på nye eventyr. Dette strekket er kjent for å være en ”møkka-etappe” med konstant vind rett forfra og mye bølger sånn litt fra alle kanter. Vind og bølger skal vanligvis gå greit, men når du opererer i en båt som mest minner om en DUPP kan man godt si at sjøen oppleves som en smule motarbeidende!

Det siste vi så av Virgen Gorda, Necker Island

Månen viste vei!

Men det var for seint å gjøre kuvending – kua var allerede på vei til seters for å oppleve mer eksotiske gress. Vi skvulpa og spratt, det slo og dunket. Det gjør noe med deg når du hører lyder som er mest forbundet med dommedag og det høres på det verste ut som at båten kan revne når som helst. En skremmende lyd når denne dingsen er det eneste som skiller oss fra tørt til vått., fra alt til ingenting…  Etter noen timer gikk det kanskje litt bedre, men da den store lyskilden takket for seg på kvelden ble alt med ett litt mer skummelt igjen. Så med oppkastende unger og uggende voksne satt vi vel egentlig hele gjengen og bare ventet på at tiden skulle bevege seg i riktig retning. Og det gjør den jo som kjent, selv om den i dette tilfelle ikke akkurat fulgte vindens hastighet som på det meste viste 30 knop!

Humøret er på topp!

Vi spiste en båt-karbo diett bestående av salt kjeks, cookies og cola. Etter hvert holdt jeg igjen på cola’n da det å gå på do var rene sjansespillet. Du visste liksom aldri helt hvor du kom til å ende opp, med ett var du inne i dusjen, plutselig var du på do igjen liksom. For dere som har sett Ylvis som prøver ut ting i den bevegende konteineren… ja, noe liknende!

Slitne seilere

Man trengte etter hvert litt søvn også, og det var jo ikke bare bare. For det første er det vanskelig på grunn av alle lyder, og for det andre var det over snittet utfordrende å finne en passende plass. Den beste plassen var rett og slett på gulvet så folk lå strødd på dørken i forskjellige sovestillinger og det hele så sikkert ganske så kaotisk ut der til tider med ungene festet til sikkerhetsliner. De tre små viste heltemot der de rett og slett bare ga opp og lot seg hen til den ekstremt vuggende søvnen. Undertegnede ga også opp mot overmakten og sov noen timer i full visshet om at sikkerhetene selv – kapteinen og 110-prosenter’n- førte oss trygt mot målet.

Her hoppet man minst, i følge Ivar

En pust på dørken

God barnesikring

Kaos!

Som en viss David kjempet vi imot Goliat i nesten et døgn – en kamp vi vant da vi endelig øynet ankomst-øya i det fjerne. Da hadde lyset blitt slått på igjen også, og da virket ting litt mindre skummelt igjen også. Da vi kom fram så båten ut som den hadde blitt rullet i salt, og absolutt alt var ferdige innsaltet. Det viste seg også at vi kom fram i grevens tid da det dagen etter (og hele den påfølgende uken) blåste 30 knop og tropiske regnskyller sørget for helvask av både båt og mannskap opptil flere ganger.

På vei til Barther'n! 

Vi ble faktisk liggende til havn på St. Martin i nesten en uke hvor vi levde i sus og dus med strøm og vann så mye vi ville ha. Men etter hvert begynte den berømte brakkesjuken å slå inn over oss, noe som resulterte i avgang til St. Barth i dag. Vi får skylde på at landsyken satte fornuften ut av drift da vi plutselig kastet trossa i litt vel for mye vind i dag, men vi måtte bare komme oss videre. Så etter nok en tur bak oss med masse vind og store bølger og oppkast-unger kan jeg si at jeg nok en gang kjente at jeg lever. Til forskjell fra sist tok denne turen bare tre timer og vi så land hele tiden – noe som gjorde at det gikk ganske greit.

Foreløpig er St. Barth bare en perle vi har lest om, men i morgen og tre dager til ende skal den oppleves på nært hold: Fransk mat, pene omgivelser, jet-set, og eksotiske strender. Er det bra nok for Mette Marit skal det nok passe meg også. Den nye venninna mi reiser dessverre hjem om noen dager, så inntil da får vi skravle om løst og fast til jeg igjen er tilbake til familiehverdagen bestående av kun mann og barn.

Jeg vet ikke helt hvor legitimt det egentlig er det at Landkrabba har blitt en sjøkrabbe, men etter å ha vært i ett med havet og faktisk har gjort en vind/bølge-tur nummer to bør det kanskje kunne oppfattes slik. Men det sies jo at alle gode ting er tre, så kanskje jeg bør avvente med å utrope med selv til kong Triton til jeg har vært på bøljan blå i noen uker til og smakt salt og luktet oppkast en tredje gang før jeg erklærer meg selv sjøulk!

                                                     BILDE-SPESIAL

                                                          St. Martin

Moro med besøk

Pokerlag!

Jeg fikk aldri Barbie som liten....

Snella på stanga

Tannlegesjekk: Gaffel og lommelykt! Konklusjon (etter ordentlig tannlegebesøk)
Det er ikke hull alt som er brunt!

En hyggelig serveringsdame på den Mexicanske, der Øyvind spiste hver dag (Inter'n)!

Øyvind mekke-mannen i toppen av masta!

Karo i oppvasken

Badetur på St. Martin

Nufflingen

Oscar og Øyvind på scooter-tur

Ivar is "going into the Internet!"

                                               På vei fra St. Martin til St.Barth

Endelig, etter en uke i havn, er det deilig å kjenne vind i håret igjen! Mye hår og mye vind!

Coast guard-gutta følger oss helt ut! De hadde en god halvtime i båten tidligere der de endevendte alt! Til og med SØMMENE i bag'en til Ivar ble inspisert! Hmmm