Falske Taktskifter og andre Uromomenter

Om bord på Sara Siglar er det som regel ikke flere strenger enn den faste besetningen å spille på. Man skal oppfylle mange roller. Man er både venn, mannskap, kone, motvekt, mor, lærer, kokk – med andre ord; det er flere hatter som skal sitte på i løpet av en dag. Man har uten tvil flere funksjoner som i både medvind som i motvind skal håndteres på et relativt lite område! Det er nok ikke vanskelig å forestille seg at temperaturen til tider kan stige ganske raskt – den følger ikke nødvendigvis utegradene. Så etter et heteslag lønner det seg å finne tilbake til trivselstemperaturen raskt for å redde resten av dagen, uka, og ikke minst ekteskapet!

Kapteinen glimter til stadighet til med ukjente egenskaper, ved siden av seiling og vasking – da han her en dag plutselig, som fisk på krok, kom med et fantastisk språklig bilde av oss fem ombord. Han sammenliknet oss nemlig med et orkester – der hver og en av oss er et instrument! Et bilde jeg lett kan se for meg, der vi ikke bare har problemer med å holde samme tone, men til tider også sliter med å holde takten.

Akkurat som et orkester er vår utfordring også å få til et så samspilt samarbeid som mulig. Det er uten tvil av stor interesse å få et så godt musikalsk opphold som mulig ved at vi gjør vårt beste ved å spille samme melodi - uten at det blir FOR surt! Det høres nok lett ut, men det er kanskje ikke alle her som er like gode til å lese noter til alle døgnets tider. Tretthet for eksempel kan fort utløse et skred av sur klang.

Bartemann på
tuba!

Alle i vårt musikalske fellesskap er forskjellige, med sin helt særegne tone. Hvilket av mannskapet som representerer hvilket instrument skal ikke jeg være den som avgjør, men at vi har en tuba her om bord trenger man ikke være musikkanmelder for å høre - en som blåser kraftig til når en i besetningen spiller falskt! Når jeg tenker meg om så har vi kanskje flere høylytte instrumenter her - triangler og tverrfløyter virker å være i mindretall, om ikke totalt fraværende.

For å få mest mulig flyt i hverdagen er det viktig for et hver orkester at alle instrumenter utfyller sin tiltenkte plass og spiller på strenger som får fram den reneste klang som fremhever særegenhet og sjarme. Dersom noen løper løpsk i notesystemet er det lite liv laga for samklang. For at alt skal lyde optimalt sier det seg jo selv at enkelte instrumenter må gi avkall på sitt spesielle varemerke, være seg hurtighet, styrke eller sideklanger. I god, rød stil er det viktig å slå en tone for fellesskapet!

Vi er jo såpass heldige også da at vi har hatt besøk av over-Atlantiske orkestre under vårt opphold her i Karibien. Slike musikalske seminarer som holder hus i 40 fot med mye akustikk kan fort by på litt av hvert av utfordringer – på godt som på litt verre. Akkordene lever brått sine egne liv, og rekorden på antall toneklanger hittil er ni! Ikke alltid pent å være vitne til vil jeg tro. Det skal et musikalsk kunststykke ala Bach til for å få til et vellåtende musikalsk samarbeid i et flytende bøttekott!

Robert og Sara finner tonen på
bassengkanten

Vrangklang og unødvendige taktskifter er lite ønskelig, men som med livet generelt er det vanskelig å garderer seg mot. Så selv om metaforen til Øyvind er helt suveren og ”to the point” når det gjelder å beskrive en gruppe mennesker underveis på en slags musikalske reise, mennesker med ulikt tempo, temperament og tone, faller det på sin egen urimelighet å forvente at orkesteret Torgautens skal spille i 17. Mai-toget allerede to uker etter at vi har kommet hjem! God tone kanskje, men etter falske taktskifter og andre uromomenter å dømme trenger nok vårt musikalske samarbeid et aldri så lite opphold før vi trommer sammen i et felles notesystem.

Et instrument som har vrangklang
opp-ned

Toneklang med firfisle

Badeklang!

Langsomme toner i hammocken på dekk

Oscar og Jim spiller samstemt på kjøkkenet

William koser med selveste
notesjefen Connie

Oscar stemmer i med et smil!

Vel... et typisk bilde på en som spiller på
sjarme!

Instagram er med på notene!

I takt med båt-reglementet...
Jim er gentleman!

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=28734"></script>

Like Barn Leker Best.

Dere som kjenner oss vil kanskje si at det ikke er en nevneverdig stor nyhet at vi synes det er over snittet ålreit å være sammen med andre mennesker – gjerne likesinnede, selv om dette ikke nødvendigvis er et krav. Det som heller ikke er noen bombe er at vi også setter pris på nye vennskap - et spennende prosjekt som til tider ender i gode, nye venner for livet. Det er noe med blanke ark og  fargestifter – slik nye vennskap blir fargelagt i de vakreste farger. Selv om det kanskje er kapteinen på skuta som lide mest av sosial-syndromet, så skal det sies at jeg også har et snev av den samme diagnosen.

Etter litt erfaring med dette å (farge)stifte nye bekjentskaper skjønner man fort hvilken retning det tar, om det er opp med tommelen eller ned. Går fargingen av seg selv eller er det mye viskelær og blyantspissing underveis liksom? Et godt tegn på at vennskapet går i medvind er at samtalene glir som varm kniv i smør. 

Lykketoppen av det å bli kjent er når man kan avslutte hverandres setninger, le av hverandres morsomme historier og ikke minst skjønne hverandres humor. Hvor mange nye potensielle vennskap har vel ikke snublet på vei mot toppen på grunn av at en spøk ikke har blitt tolket som en spøk for eksempel? Det gjør noe med god ironi når man må forklare motparten hva man egentlig mente, eller rettere sagt hva man absolutt ikke mente, selve definisjonen på denne nydelige form av såkalt humor!

Uansett; når man så blir eldre, sånn som jeg etter hvert har blitt, med litt mer livserfaring og tråkk i salaten, har man med tid og stunder lært seg å bedre se hvem som er interessante etter kun korte utvekslinger hva angår person, sak og liv. Kjemi er selvsagt også en viktig faktor her, man trenger faktisk ikke være forsker for å forstå at den kjemiske prosessen er av viktighet når det kommer til å finne livslangt vennskap. Uten kjemi sier det det sjeldent pang.

Her på tur er det klart at vi treffer mange mennesker som vekker nysgjerrigheten. Det må jo i denne sammenheng sies er disse er i mindretall da –  det er vel som med alt annet her i livet; det er sjelden god treff hver gang! Men jeg må si at vi har vært heldige og veldig nysgjerrige så langt på denne seilasen. Sjelden har nok sjøen vært så full av hyggelige folk! Jeg tror ikke at det er helt vanlig, for som kjent så er jo sjøen for alle…

Jim & Connie aka Gin & Tonic

De nyeste skuddene på vårt vennskaps-tre er noen usedvanlig hyggelige amerikanere. Det gikk ikke mange rom og cola før vi var dus, for å si det sånn, kjemien stemte og det periodiske systemet fornektet seg ikke. Det som kanskje virker litt spesielt for enkelte er at våre nye venner kanskje ikke svarer til forventningen hva angår alder – de er nemlig i 60-årene! (Det er forresten ikke så lett å styre unna akkurat denne aldersgruppen da de fleste som ferdes i disse farvann i samme ærend som oss faktisk er pensjonister.) Men for oss så er ikke dette særlig oppsiktsvekkende i det hele tatt. Dette er en aldersgruppe vi behersker til fingerspissene!

Denne gruppen mennesker har vi faktisk meget god erfaring med hjemmefra, da vi i tide, og kanskje mest i utide, ferdes med slike på en ukentlig og på en helt frivillig basis. Vi vet mye om deres berikelser så vel som deres begrensninger. Vi vet hva som slår an både fysisk og ikke minst verbalt. Man skulle nesten ikke tro det, men de interesserer seg faktisk stort sett for det samme som oss. Og etter diverse skavanker og operasjoner så stiller jeg snart med samme handicap som dem når det kommer til fysiske anstrengelser!

Så dere forstår kanskje at kvalitetstid med de eldre rekker har mye å by på for oss;  vi ser og lærer, samtidig som vi gjengjelder med et par triks eller tre i retur. Faktisk så har vi utviklet en del middelaldrende kvaliteter som gir utslag i et liv med god, gammel musikk, fine, ærverdige filmer, samt at vi vet å gjøre rent bord når det kommer til portvin! Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at noen av våre næreste og kjæreste venner tilhører denne gjengen av gamlinger.

Tilbake til våre amerikanske, middelaldrende venner, så har de mengder å by på. De byr på alt fra omtanke, humor og drinker, til gjestfrihet og til deling av livserfaring. Skravla går, og for hver dag blir det tydeligere at dette er et godt satsningsområde for kommende år.

Samtaleemnene, og ikke minst evnene, er ikke få! Det diskuteres over lave sko -  alt fra politikk til kroppspleie. De er superinteresserte i Norge, ikke ulikt amerikanere flest, og i norsk politikk og økonomi. (Føler at jeg har mer å bedra med i kroppspleie-samtalene, men jeg gasser på med politiske innslag og bidrar på min egen måte). De synes jo at det er veldig artig at vi faktisk har en konge, noe som jo er litt funny, og de lurer litt på hvorfor det – og det er i grunn et godt spørsmål… vi klarte ikke å gi noe godt svar på det bortsett fra at våre kongelige holder liv i sladreblader og norske designere. Det er til tider så hyggelig at oftest hørt dagen etter er ”Oh, didn’t we talk about that yesterday?” Og jo, det gjorde vi jo!

Happy Hour i Sara Siglar

Samme timen...

 En annen ting som de synes er litt rart er at vi – forholdsvis unge og fortsatt lovende, hører på Frank Sinatra og de gutta der. Da vi utover dette kan vise til flere tegn på middelaldrende, aldersadekvate kvaliteter virker det som at de bare godtar at vi faktisk er av dem som trives i aldersblanda grupper. La meg quote Øyvind: ” Vi er jo 70 år også da!”

Så la meg oppsummere: Godt vennskap er verken bestemt av alder eller av geografisk tilhørighet. Det periodiske systemet lever liksom sitt eget liv og det meste blir bestemt av kjemiske prosesser. Og høy alder har for meg vist seg å sletts ikke være til hinder, tvert i mot så er det en sann berikelse. Det er for tiden fantastisk å kunne reise rund, fra en karibisk øy til en annen, og utforske denne jungelen av potensielle vennskap. Vi har fortsatt mange blanke ark som venter på å bli fargelagt! Og i disse tegneselskapene er det ingen tvil om at like barn fortsatt leker best og at alder kun er tall.

Pitons, leker luksuslivet for et par dager

Reserve-bestemor, Connie

Filmkveld i båten deres

Passer oss bra!

Nyter verdens beste drink: Watermelon Mojito!

UNG GUTT, GAMMEL MANN

Øyvind, 35

Dette blogginnlegget handler verken om krabber eller ferie. Det handler snarere om min kjære mann og hans veldig raske vei fra ung gutt til voksen mann. Det er rett og slett en hyllest til Øyvind som har klart det kunststykke å bli 35 år! Men jeg føler at jeg kan forsvare dette skriveriet innenfor kategorien ”reise” – for det er en fantastisk reise denne mannen har hatt: med fulle seil og pågangsmot i 20 knops styrke har han ikke bare erobret meg, han har også erobret livet og de muligheter som dette har bydd på.

Det utrolige har altså skjedd - Mannen, Mister Captain Himself, har blitt 35 år! Han må være den eldste 35 åringen jeg kjenner (og snart den eneste) – han har liksom vært voksen så lenge! Av og til lurer jeg litt på om han faktisk opererer med korrekt alder eller om svigermor har blingsa med årstallene sine...?

Da han ble født gikk jeg på skolen (ikke på lørdager vel og merke!), jeg hadde egne (gode) meninger, kunne lese og skrive, kle på meg selv og spise med kniv og gaffel! Han derimot var på stadiet amøbe med puls! Men jeg skal si han har tatt igjen, i alle fall når det kommer til erfaringer og opplevelser. Verdensvant, og med en selvtillit få har sett maken til, ferdes han rundt - til lands som til vanns, til fjells som til himmels - som den fødte ener! Men sånn mentalt sett så er det ingen tvil om at han av og til mangler 7 år på undertegnede!

Da jeg traff han gikk han i grønt innenfor Gamlebyens murer – en farge som matchet godt hans erfaring med seriøse forhold – han var grønn som sommergress! Ifølge mamma var han en typisk ”eventyrer”, noe hun mente allerede etter noen få timers observasjon av den nye helten. Jeg skal ikke påstå at moder’n er synsk, men at hun så noe der i kortene sine, det skal være sikkert!

 Uansett, da han trakk det lengste strået i kappløpet om mitt hjerte, hadde han allerede, tross sin rimelig unge alder, utrettet en hel rekke ting som vanlige 20-åringer verken har interesse av å ha utrettet eller har kapasitet til å utrette! ”Ung gutt, gammel mann” var den ultimate betegnelse på dette fyrverkeriet av en guttemann. Han hadde jobb, leilighet og en passe brokete fortid. Han hadde vært ute flere vinternetter før, så han passet perfekt inn i mitt liv. Han hadde virkelig et par triks å by på som ikke akkurat står i ”takt og tone”-boka. Men jeg var sulten på triks og fikk etterhvert hendene fulle både med å følge tempo og å samtidig lære bort vanlig folkeskikk og generelle kjøreregler.

August 2000

Når jeg sier at det er utrolig at han har blitt 35 år så er ikke det et helt tilfeldig ordvalg. Det er nemlig ikke mer enn 10 år siden han ikke kunne forstå at det skulle finnes et fullverdig liv etter fylte 30! Han var dessuten i den tro at han neppe kom til å oppleve 30! Skal si han hadde perspektiv på tingene! Et godt eksempel på manglende mental innsikt kanskje? Jeg måtte til kjedsommelige gjentakelser minne meg selv om at de 7 årene i minus alltid vil komme til å være der! Så i full (bokstavelig talt) oppriktighet påstod han at et liv etter overlevde 29 måtte være like spennende som å ligge godt bevart under torva!

Heldigvis så er det sånn at naturens kretsløp sjelden slår feil, og som i likhet med sommergresset fulgte han utviklingsprosessen perfekt og vokste seg moden og mørkegrønn. Litt ugress og stagnasjon er vel å forvente både når det kommer til mennesker og planter. Nå vaier han i vinden med en voksen, trygg sjarme, men med hyppige innsalg av spontane triks. Det er aldri kjedelig å være i hans omkrets. Aldri kjedelig, men til tider litt slitsomt.

Jeg tror at alle må være enig med meg – til og med hovedpersonen selv – at alder faktisk er et nødvendig onde som følger med dette spillet vi kaller livet. Dersom man spiller kortene sine riktig er sjansene så absolutt tilstede for en innholdsrik og spennende reise. Og med hånden på hjertet, Øyvind, jeg vil påstå at du er fantastisk flink til å leve, til å utnytte spillet uten å bryte nevneverdige regler. Du lever livet til det fulle, med svært få dødpunkter! Jeg beundrer deg virkelig for den livsgnisten og iveren du har etter å leve til det ytterste! Jeg vet at du nå, godt etter 30, har en litt annen oppfatning av alder og et litt mer nyansert tidsperspektiv.

Så kjære Mannen - fortsett å leve livet ditt med fulle seil! Mitt tips som ”eldre” vil være å sette et par rev dersom det er stormfulle utsikter, men det anser du vel som kjedelig vil jeg troJ Uansett, det er fortsatt upløyd mark og ukjente farvann å utforske! Gratulerer så mye med vel overståtte 35! Og jeg tar kanskje ikke helt feil når jeg påstår at du kanskje er på nippet til å innse at livet så vidt har begynt?

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=28734"></script>

Ja, takk – begge deler

Det er ikke tvil om at de karibiske øyer har mye å by på, både for kropp og ikke minst for sjel. Det er ikke bare den faktiske horisonten som klinker til med sitt vakre åsyn, den sjelelige horisonten får også brynt seg ved at den åpnes og inntrykk får innrykk. Inntrykkene er selvfølgelig mange. Noen, de fleste, er nye, mens andre er av den gode, gamle, gjenkjennelige arten. Og vi, vi lever det beste av disse to verdenene; den nye spennende verden med rare lukter, annerledes mat og andre takter, og den gode trygge verden – slik vi kjenner den fra vår side av kula.

Øyene her består av selvstendige stater og øyer som tilhører gamle stormakter. (Noen av disse tror fremdeles at de er en stormakt, så la oss nå la dem få tro det…) Frankrikes øyer bærer tydelig preg av å være franske, på godt som på vondt – de strutter av en fransk, selvsikker aura og innbyggerne der er og lever som franskmenn, med loffen under armen og alpelua på snei – nesten. På den andre siden av skalaen har man de selvstendig øyene, og de er som tatt ut av ”Treasure Island” og ”Robinson Crusoe”. Det er ikke for ingen ting at den såpass karibiske Jack Sparrow ble funnet nettopp her.

Så det vi driver med da – det er å farte rund fra øy til øy, fra inntrykk til opplevelser, mens vi shopper det beste av hva disse totalt forskjellige øyene har å by på. Og det vi ser nå etter et par måneder er at vi følger et møysommelig mønster – et mønster som fortsatt ikke har slått feil: Etter en tid på de usminkede øyer med rastafari og dype jungler er det ingen ting som er så deilig som å få siviliserte land i sikte. Sjelden har de franske bagettene smakt bedre! Og dette virker selvfølgelig også helt motsatt – etter noen dager med ”bonjour” og fransk arroganse på sitt ypperste er det fantastisk å igjen stige i land på en øy som virker å ha blitt forbigått i det stille, uten noen som helst form for utvikling og fremgang siden tidlig 50-tall.

Karo har innøvd Karib-Style!

Slik kan det se ut i praksis – et lite utdrag av en helt normal sammenlikning av det Franske Karibien vs. Karibisk øy på sitt mest Karibiske: Koselige, travle, brosteinsbelagte handlegater er byttet ut mot en ikke like travel regnskog. Men koselig er den der det yrer av småkryp, fugler og tusen ubestemmelige lyder. Istedenfor varer som butikken kan friste med kan skogen by på egne, selvproduserte sådanne i form av diverse frukter, kokosnøtter og kakaoplanter. Flotte og usjenerte fossefall hadde sett rart ut i en handlegate og det hadde aldri fått plass i et butikklokale heller. Men i jungelen derimot, passer det ypperlig inn og gjør bildet av paradis enda mer komplett. Begge opplevelser derimot byr på trim, men det er to ganske forskjellige former for trim. Litt lei blir man av begge øvelser, men man blir uten tvil litt annerledes sliten av å ferdes i en jungel kontra i en butikk!

Badenymfen!

Hiking i regnskogen.
Årets trim!

Gutta hopper fra fjellveggen

Tøffinger!

En søt, liten slange...

Daglig blir de franske øyen endevendt og nærmest voldtatt av vrimlende og stimende cruisebåtturister. (Vi kategoriserer oss selvfølgelig ikke med den saueflokken – vi forholder oss til små, lokale grupper med et tempo som så vidt holder fart i en lat en!) På enkelte av de karibisk-karibiske øyene derimot er det ikke like cruiseskip-vennlig, og da disse turistene i tillegg er av den mer skvetne typen er det liksom ikke liv laga for den slags. Derfor får slike som oss anledning til å boltre seg skikkelig og virkelig se det autentiske livet her.

Turister!

Flyplssen i Les Saintes. Superliten og nydelig.
Gutta kjørte propellfly!!!

Ut å kjøre fly!

Strandkos med papsen!

Man kan nesten ikke svinge innom temaet ”reise” utenom å nevne ordet ”mat”. Maten er jo halve opplevelsen når man er på tur – selv om undertegnede ofte faller for fristelsen til å bestille det samme gang på gang! Har alltid tenkt at NÅ skal jeg prøve den raringen der, men uten hell foreløpig. Og matopplevelsene har i grunn vært som forventet og de kan oppsummeres slik: Mat fra regnskogens kjøkken og mat fra det franske er ikke det samme. Konklusjonen er enkel - Det franske kjøkken er like fransk og like fantastisk på ”d'outre-mer” som på fastlandet! Kanskje ikke så rart siden all mat og drikke blir fraktet til øyene fra selve Metropolen. Ingenting, bortsett fra frukten, blir fraktet fra Moderskipet: Nyslaktede franske kuer, stinkende oster og nytappet deilig Beaujolais!  

Mønsterpliktige som vi er – etter noen dager med sus og dus, sløsing med Euros og franske gloser er det ikke måte på hvordan vi gleder oss til å slippe dregg og sette kurs mot rastmann og upløyd mark igjen. Fransk arroganse blir lett byttet ut mot ekte karibisk sjarm! Maten er plutselig ikke lenger så viktig, og alt det ukjente er spennende og annerledes. Selv om det meste ser falleferdig og ufrisert ut er det utrolig hvor sjarmerende det i grunn er. Og det spiller heller ingen rolle om absolutt alle eksotiske lukter forsvinner i eimen av hjemme-rullet karibisk marihuana. Nei, det er deilig å være norsk i en så annerledes verden! I hvert fall helt til vi igjen er tilbake til det kjente og velsmakende - om et par dager! Vi gleder oss!

Klin kokos!

Oscar tester kakaofrø!