Ett år går fort...

Karibisk te på bryggekanten på hytta...

Avskjedsfest 

Skulle gjerne ha skrudd tiden tilbake. Tilbake akkurat ett år. På denne tiden i fjor sto baggene klare til å fylles med sommertøy og seileartikler, solkrem og vannfast mascara. Avskjedsfesten var vel gjennomført og jenteturen til København, den siste før den ene musketeren skulle forlate trioen, var historie. En morsom historie, vel og merke. Vi var så klare for avreise, i alle fall så klare vi kunne bli. Vi hadde forberedt oss godt, alt var tatt hånd om, alt var kjøpt inn av reiseremedier, huset var ferdig ryddet til utleie, vi var ferdige vaksinert, oppdaterte pass lå klare… ja, vi trengte virkelig en lang ferie nå, for maken til stress de siste ukene hadde bydd på! Det tærte jo på både hvilepuls og kveldsro dette her. Bare få dager igjen til avreise. For et år siden da…

Kartet over Karibien på kjøkkenet

Uvissheten over å ikke vite hva de neste månedene ville bringe var både spennende og uvirkelig – litt skummelt, men på en god måte. Jeg var på ingen måte redd, hva kunne gå galt liksom? Alt av nødvendigheter (og unødvendigheter skulle det vise seg) var innkjøpt og avskjedsmiddager og avskjedsklemmer sto i kø. Det var faktisk et aldri så lite tidspress å få alt klappet og klart før den store dagen – jeg gledet meg til et roligere tempo og til å endelig sette kursen vestover. Til det ukjente og bekymringsløse båtlivet i Karibien – et sted vi foreløpig så på som et øyområde sør for USA; vår nye utopiske boltringsplass det neste halve året. Hvor ille høres det ut?

For en landkrabbe med beina plantet godt på den urbane landejorda var jo dette med å bo i båt et punkt på lista over ting som kanskje kunne bli en utfordring. Ikke det at dette momentet skapte uro i reisemagen, jeg har aldri vært av typen som tar sorgene på forskudd. Det var nok heller andre som bekymret seg over dette. Og som han bekymret seg da! Bekymringsområdene til kapteinen virket endeløse der han lå og vred på seg, natt etter, natt, uke etter uke. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange ting en kunne være urolig for. En alfabetisk liste ville gått flere runder dersom jeg skulle ha begynt! Istedenfor å plages, og ikke mist å plage meg, kunne han gitt  bekymringene sine til han som våker over oss der oppe – han er jo oppe hele natten likevel! Så altså – bekymre meg trengte jeg ikke å gjøre. Den jobben var allerede tatt. Jeg hadde fokus på pakking og avskjedstårer.

Nå er det jo ikke slik at turen vår har vært nevneverdig stor for menneskeheten. Det er jo ikke sånn at vi har gjort noe unikt og grensesprengende. Men for oss, og da særlig før vi dro, så virket jo dette som et opplegg ala vikingtokt – vikingene visste heller ikke hvordan det var dit de skulle. Kanskje ikke spesielt godt sammenlikningsmateriale – vi var verken på tokt eller drev med plyndring. Dessuten hadde vi GPS og motor. Ikke skulle vi røve noen heller, selv om det i ettertid hadde passet fint med en trell eller to til barnepass og matlaging. Vaskehjelp derimot ville ha vært overflødig! Men uansett da, vi var veldig spente og ikke minst veldig klare for dette eventyret vårt.

Og hvilket eventyr det ble! Føler vel at selve turen er godt dokumentert, men å si at det var en fantastisk opplevelse kan vel ikke skade. En opplevelse som på alle måter frister til gjentakelse. Og i og med at det er ettårs-jubileum akkurat i disse tider gjør noe med en middelaldrende og etter hvert langsynt seilekrabbe: den blir rett og slett litt nostalgisk; ser på bilder, lager bildebok, julekort, kalender… alle med motiv fra eventyrland. Ikke rart at en lengter tilbake. Det hjelper ikke akkurat på lengselen at gradestokken viser ”ufyselig” og at seilesesongen er i gang ”over there”. Men vi har jo minnene da. En mager trøst i en ellers så fet sesong.

Så jeg velger bevisst å leve litt i uke 48 i år 2012. Det var en fin tid. En tid med uvisshet og spenning. Mellom det kjente og det ukjente sto døra og den var vi ivrige etter å få åpnet. For et år siden, kun dager igjen nå så skulle vi sette i nøkkelen å låse opp til paradiset. Et fantastisk eventyr lå foran oss, et eventyr med blanke ark, et eventyr vi selv skulle skrive. I ettertid er det lett å se hva vi kunne ha gjort annerledes, men det er noe flott med tiden før, der man går og lurer. Man er liksom helt i startgropa på noe nytt og fremmed – og der er det sjelden man egentlig er. Det er en god følelse å vite, eller snarere ikke å vite, hva fremtiden har å by på. Og den følelsen kommer ikke seilende på ei brødfjøl, men i vårt tilfelle kom den i det minste seilende…

Sara Siglar

Paradis - Mayreau

Happy Hour

Eventyr i praksis

Den siste solnedgang...

Mye vi skulle rekke før avreise:

Jentefest

Vaksiner 

Muntlig forsvaring av Masteroppgave

Hyttetur

Byrsdag i Stockholm

Research til taxfree'n

Forsikringspapirer til båten

OPPSUMMERING

Det er over. Finito. The end.

Jeg var overbevisst om at vi kom til å leve lenge på en turen, det er jo noe som så fint heter det… det skjedde ikke! Etter et par dager var jeg raskt tilbake i kjøkkenvaktposisjon og sjåførbransjen. Turen føles milevis unna, ja vi snakker avstand av typen lysår! Det som er igjen av turen er hud (den brune) som preller av som vann på gåsa og bager som står der og vitner om en svunnen tid.

Alle store eventyr og opplevelser krever en oppsummering. Selv om kanskje ikke vårt eventyr havner i hylla side om side med de aller største oppdagelsesreiser av historisk interesse, så får den i alle fall hedersplassen hjemme i bokhylla vår.

Så siden det for oss har vært en erfaringsrik tur så fortjener den en avslutning i skriftlig form.

Det er ingen tvil om at den første tiden av turen var preget av det faktum at jeg faktisk var en landkrabbe som mønstret på, en landkrabbe med verdier godt forankret på landjorda. Det hele kunne arte seg svært fremmed og kanskje også litt feil til tider – ja, det var nesten som å skrive med venstrehånden eller som å ta på seg jakka på vrangen. Tørt hadde blitt til vått, og huset var en båt!

Men som alle tilpasningsdyktige arter lærte også denne seg til å bli komfortabel med båtlivet. Jeg kan faktisk strekke meg så langt som til å innrømme at det vuggende, våte liv i grunn var veldig bra. Mulig at jeg kanskje ikke er helt tilregnelig nå siden jeg har fått hele eventyret på avstand - det er jo en kjent sak at man kun husker det positive etter en stund… Så uten å glorifisere hele turen nå - kun fordi det er glansbildene som har brent seg fast i minnet – kan jeg fastslå at båt er bra! Jeg mønstret nå i alle fall av som en sjøkrabbe. En selvoppnevnt tittel, ja, men godt dokumentert og faktisk også vedtatt av selveste Kaptein T.

Som sjødyktig har jeg erfart følgende: Sjøen er ikke farlig, vind er nødvendig for å seile, saltvann gjør håret mer medgjørlig, rare båtlyder er normalt, fuktig luft gjør fuktighetskremen overflødig, babord og styrbord er nødvendige uttrykk, en trosse er et tau som er mer enn 25 mm tykt, man faller av og går opp mot vinden, ankring fungerer best i sandbunn, pasta er godt, pålestikk er gøy når man endelig har lært det, livet under vann er spennende, barracuda er ikke farlig selv om den ser utrolig sint ut, ikke tull med en  stresset kaptein, saltvann er ikke stas å få i sengetøyet, selv om man hilser på alle forbiseilende betyr ikke det nødvendigvis at man kjenner dem, og 40 fot er ganske trangt når de skal deles på fem.

Mange jeg møter lurer på hva jeg lengter tilbake til. Selv om kanskje ikke båten står øverst på denne lista så er den nok blant ti på topp hva angår savn. Sara Siglar ble jo selve symbolet for turen vår, der hun var vårt trygge tilholdssted vinteren 2012/13. Men hva annet er det jeg lengter tilbake til da? Da må jeg ærlig svare at ni-timers-søvn, varme, bading og bare det å ha ferie scorer høyt. Kanskje ikke så overraskende - heller som forventet. Men det som også står høyt på savnelista er alle menneskene vi møtte og ble kjent med, samt alle de hyggelige og imøtekommende lokale menneskene. Varmen og generøsiteten de viste oss var fantastisk. Karoline sa det veldig fint to dager etter krasjlanding på norsk jord da vi gikk en tur i gågata: ”Ingen hilser på hverandre jo, mamma…”

Det jeg derimot ikke savner er dårlig plass! Etter ankomst i heimen har jeg ofte tatt meg i å bare vandre rundt i huset - kun fordi jeg kan. Det er flott å måtte rope på ungene og ikke bare dulte borti dem når middagen er ferdig. Det er supert å gå fra kjelleren og opp i andre etasje med nyvasket tøy. Antakeligvis, eller forhåpentligvis, er dette forbigående aktiviteter som avtar i takt med dager vi er hjemme, men fortsatt nyter jeg kvadratmetere og tar gjerne en ekstra runde dersom jeg føler for det.

Mange, deriblant meg selv, var litt nysgjerrige (engstelige?) på hvordan det skulle gå å leve så tett innpå resten av familien i så mange uker. Mange så nok for seg et sosiologisk prosjekt ala et Reality show. Det var det også, dog uten mulighet for å stemme noen hjem. I den forbindelse benyttet jeg meg av  diverse overlevelsesteknikker  som fungerte bra for både trivsel og selvbilde. Kort fortalt så er disse strategier som hjalp meg å holde hodet over vann under det såkalte prosjektet vårt: ”5 måneder på båt når man er 5”:

1. Lese

For meg er det å lese et oppskattet tidsfordriv, som viste seg å fungere bra der jeg befant meg i et totalt kaos av unger, mann og båt. Det å kunne lese om andres mindre eller større lidelser og kriser var faktisk svært nyttig ikke minst trøstende av typen ” du har det ikke så fælt som du tror”. Det føltes godt å forsvinne inn i andres miserabilitet uten å ha den minste mulighet til å kunne gjøre noe med verken utfall eller hendelsesforløp. Det er fantastisk deilig å slippe å løse problemer selv – det var ofte nok problemer om bord, til tider såpass mange at de kunne listes opp alfabetisk og der de fleste bokstavene var velkomne til å delta på festen!

2. Sosiale medier

For en internett-junkie som undertegnede er en tilværelse uten konstant tilgang til nett en tøff affære. Abstinensene lurte rundt hver en bukt, og det var vanskelig å innse at det heller ikke i dag var mulig å logge seg på resten av verden. Gleden var derfor stor de gangene jeg endelig kunne få tilbringe noen timer med gode, gamle Wifi!

”Second life”-syndromet er en fantastisk ting. På nett kan alt være perfekt selv når Utopia er langt utenfor synsrekke. Der tilbys jo ofte kun rosenrøde skildringer og perfekte bilder - selv om kanskje verken opplevelser eller bilder av den grunn har en eneste rot i virkeligheten. Love it! Egne publikasjoner har jo til tider vært så perfekte at jeg til slutt fikk det synet på min egen tilværelse selv! ”Er det virkelig sånn jeg har det, ja, det ser jo ikke så verst ut…” Et nyttig overlevelsesmiddel i en trang båt.

Heldigvis var solskinnsdagene i flertall, både værmessig og sinnsmessig, og selv om hverdagen nå har slått rot igjen så har vi samtidig fått vinger som gjør at vi kan flakse avgårde og leve litt på opplevelsene. Det er ikke sjelden at vi tar den mentale turen tilbake til Karibien – den står der i hylla, helt støvfri. 

Dannelsesreisen er over. Om utfallet ble dannelse kan nok diskuteres, men reisen har uten tvil fungert som et anker som holder oss tjoret fast i familieverdienes univers der samhold og idyll råder. Turen kan oppsummeres med ett ord: Fantastisk! Det er en kjensgjerning at alle gode ting en gang tar slutt, men i dette tilfellet skal vi klamre oss fast til de gode minnene som en koalabjørn klamrer seg fast til en grein. 

Kaptein T. drømmer...

VED VEIS ENDE

Det er vanskelig å forstå, men kalenderen viser, og den har som oftest rett, at D-dagen er her: 29 april har stått som en milepæl i horisonten – en milepæl vi sakte men sikkert har nærmet oss. Nå er det et faktum: det store eventyret er over. Slutt. Finito. The end. Det er en kjent sak for de fleste at alle gode ting må ende, men at det skulle skje i slik rekordfart nå på tampen var det ingen av turmedlemmene som hadde regnet med. Og selv om hjemlengselen rev og slet litt for en ukes tid siden har situasjonen forandret seg – vi skulle så gjerne ha blitt litt lenger!

Oppvarming til flyreisen hjem

Kapteinens tunge avskjed med båten sin

Selve avskjeden med vårt flytende hjem ble en tung affære.  Det var tårevått på dekk og klumpen i halsen forsvant ikke før båten var godt ute av syne. Vi syntes hun så ganske ensom ut der i bukten i Bequia kun med det norske flagget viftende i vinden som vitne om hennes eventyr med oss. Vi kunne rett og slett ikke snakke om verken Sara Siglar eller hjemtur på flere timer uten at en tåre forlot øyet. Men som det pleier - så hjalp også her avstand og tid mot de verste tilbakelengsler. Mesteparten forsvant helt etter et par netter på deilig hotell med ditto deilige senger – det var ingen rulling, bølger eller spor av sand. Etter første natt mente Karoline at dette var den beste natten i hennes liv. I en alder av seks år så har hun heldigvis mange netter igjen, så vi får håpe at hun får oppleve flere av den gode sorten…

Farvel Bequia - vi kommer tilbake!

Di-Di kjørte oss til ferja

Karos beste natt!

 For at en opplevelse slik den vi har hatt skal være meningsfull og fullverdig mener jeg at fem månedene skal bære frukter og gi næring til videre tilværelse; man bør sitte igjen med en eller annen form for læring og erfaring etter en endt reise. Og det føler jeg at vi har, både på gode og litt mindre godt. Selvfølgelig, når man ser tilbake så er det ofte sånn at man kun husker det som var bra. Og heldigvis for det, ellers hadde verden sett en smule mer dyster ut vil  jeg tro. Jeg sitter igjen med en følelse at denne turen har vært fantastisk, med alle de flotte stedene vi har sett, mennesker vi har møtt, seilerfaring, deilig vær og vann, gjennomsnittssøvn på 10 timer, fellesskap og familiesamhold.

Familiesamhold er et kapittel for seg egentlig og ikke kun en positiv opplevelse. Utfordringen har uten tvil vært tre unger som i tide og spesielt i u-tide har vist tendenser til bortskjemthet, utakknemlighet og misnøye. Tenk å være i et eldorado der nesten bare mørket setter en stopper for aktiviteter og så å si at det er så kjedelig! Tenk å krangle om hver minste ting kun for å være uenig og for å lage kvalme! Det er ikke umulig at ungene i løpet av turen har trodd at ”time-out” er et sted og ikke en tilstand.

Men - til deres forsvar kan jeg si at det kanskje heller ikke er så lett å bo på en trang båt (sorry Øyvind, båten er stor, men trang for fem i fem månederJ). Når du er vant til et fartsfylt liv med mange mennesker rundt deg og aktiviteter som holder deg i gang er det nok ikke så enkelt å bli tvunget til familiesamvær i en såpass lang periode. Det er nok å be om trøbbel det vi har gjort! Men for å si som Solan Gundersen: ”Det vanskelige er en bagatell og det umulige en utfordring!” Kanskje ikke så lett å huske på når det stormer som verst – da er det lettere å sende dem på rommet.

Vi møtte en svensk familie med to barn som har planer om å seile rundt i to år og enda lenger, så lenge pengene holder. Da vi hørte dette så Øyvind og jeg på hverandre, ristet enstemmig på hodene våre og var så enige som vi sjelden har vært om at fem måneder, det er mer enn nok! Selvfølgelig har mesteparten av tiden vært hygge og god tone, men det er utrolig hvilken skyggeeffekt negativ oppførsel har.

Jeg nevnte viktigheten av at en tur hatt helst bør gi næring til videre tilværelse og det tror jeg at reisen vår har gitt. Dersom vi fortsatt er enige når vi kommer hjem så har vi planer om å forandre ørlite grann på tingenes tilstand. Ved siden av å kjøre en stram linje hva angår uoppdragne unger (som egentlig har vært plan A i alle disse år, men som har en tendens til å skli ut) har vi bestemt oss for to ting som forhåpentligvis vil gi et bedre og et mer meningsfult liv: 1) Vi har tatt en veto-avgjørelse på at vi skal ha færre tv-kanaler, og 2) Vi har bestemt oss for å sette på håndbrekket litt oftere når det kommer til happenings i helgene. Dette skal gjennomføres på følgende måte: Vi skal si opp unødvendige og tidssløsende kanaler og heller satse på nyheter og gode filmer. Tiltak nummer to blir antakeligvis hakket verre da vi skal takke ”nei” til noe av alt som skjer, sette livet litt på pause, selv om det kun er snakk om en helg på hytta i ny og ne. (Kanskje også ved fullmåne). Heldigvis begynner ikke denne satsningen type ”rømme unna” før til høsten da vi for tiden er sosial utsultet – en sult som nok vil vedvare i flere uker.

Så - Flere pauser, Mindre tv – to investeringer for fremtiden! Dette kunne nesen vært paroler for et partiprogram spør du meg, men det får bli en annen gang.

Uansett tilbakeblikk og forsetter så står milepælen der. Den er enda tydeligere nå ved skriveslutt enn den var da jeg startet for en times tid siden. Flyavgangen er en time nærmere. Siste natt i Karibien er om få timer historie og hverdagen banker snart på. Jeg leste en gang et sted at dersom man vil ha en lykkelig slutt så kommer det an på hvor man ender historien. Eventyret ender derfor her; vi er førnøyde, vi er fortsatt en familie på fem, vi har lært masse, vi har felles minner -  minner vi kommer til å leve på lenge og antakelig minner som gjør at vi vil drømme om å reise tilbake til dette vakre sted som har vært ”hjemme” i nesten et halvt år. Vi er ved ved veis ende, ja, men kun når det kommer til selve reisen. Reisen i oss selv har så vidt begynt.

Fem måneder siden
Gardermoen
Sommerfugler

Et liv man kan like!

Jeans prøves for første gang på fem måneder!
Ikke bra!

Skolebesøk på Bequia

Sjø-besøk
Ett av MANGE

Oscar savner katten -
det får duge med "Spike"

Me don't wanna leave!

BORTE BRA!

- Sånn, nå er jeg klar! 

Karoline kommer opp fra rommet sitt med ryggsekken ferdig pakket. Hun viser hvordan hun har sortert tegnesaker, lesebøker, Pet-Shops, Barbie-dukker og diverse saker, klar for flyturen hjem. Bak henne ser jeg døren hennes der nedtellingskalenderen henger – 23 kryss. Det hun har oversett i hjemlengselen sin er at det fortsatt mangler 7 kryss før dagen med stor D, dagen med hjertet. Hun må nok vente litt til…

Hjemlengselen har med andre ord meldt sin ankomst. Og det er jo helt forferdelig at noen kan ønske seg vekk fra Paradis, med drømmesysler som står i kø, hjem til den norske hverdagen. Men nå har det seg sånn at det ikke bare er minimatros som har tankene satt på hjemreise – vi er faktisk flere – ja, opp til fem… Med hånden sånn halvveis på hjertet så tror jeg vel ikke at noen av oss hadde gitt stående applaus dersom vi sånn helt plutselig ”måtte” ha blitt her tre uker ekstra. Nok er nok, og nok har vært fantastisk!

Noen kan sikkert mene at siden status nå er som den er, ja DA har vi hatt ferie lenge nok! Og det er vi så absolutt ikke uenige i… så for å ikke fremstå som fullstendig og uansvarlig bortskjemte så kan jeg si til vårt forsvar[1] at det gamle jungelordtaket fortsatt står ved makt:

Borte bra, men hjemme best!

Det hersker ingen tvil om at borte er bra. Det skårer faktisk såpass høyt på dette-er-livet-skalaen at man egentlig har sett seg litt lei av det hele. For livet der man ikke har gjort noe som helst en hel for så å slappe av – denne typen av liv vil jeg gi en levetid på ca. fem måneder. Man lengter plutselig etter et litt annet innhold av hva angår hverdag; lengter etter å prestere noe, treffe andre enn de fire andre som konstant og uavbrutt er innen rekkevidde, og man lengter etter å kunne være helt alene uten å måtte gjemme seg.

Siden jeg er meg selv nærmest så er det ganske innlysende at jeg vet mest om mine egne lengsler og savn. Men jeg er ikke langt unna resten av mannskapet her som nå i ukevis - i mangel på tv, venner, jobb og andre hverdagslige in-puts, har måttet dele mesteparten av tanker og ideer med hverandre! Så jeg vet jo litt om hvor svømmeføttene trykker hos mine medseilere.

Karoline, for eksempel, hun savner venninner. Hun har i løpet av turen blitt (om mulig) enda mer guttete. Hun har et språk som befinner seg milevis unna et typisk jente-ordforråd. Ikke bare språklig sett er det grunn til panikk, hun også leker, sloss, og gjør sitt fornødende på guttemåten. - Hvorfor skal ikke jeg stå når jeg tisser lissom? At det trengs en grundig opprydding før jenta er klar for pikeskole i Skottland hersker det liten tvil om.  

De to andre mindreårige om bord har også så smått begynt å lengte hjem. Ikke det at de klager på nåværende slaraff-tilværelse, de kjører fortsatt for fulle seil, selv om bading ikke er like stas hver dag lenger. At de lengter hjem blir ikke så ofte uttrykt med normale, verbale utsagn, de meddeler det oftere i form av en tilnærmet hulemann-kommunikasjon der utagerende krangel er fremtredende.

Vennemessig så er de er jo hverandres bestevenn og har hverandre å dele dagene med, og det er jo derfor de ble to også! Men nå har de faktisk gått hen og blitt litt lei hele tvilling og brødre-pakka, noe som forrige uke resulterte i noe så uvanlig som separate soverom – for første gang på snart ti år! Begge er fornøyde med løsningen og separate rom er nå et faktum.

Øyvind og jeg deler fortsatt rom, og jeg vet ikke hvem av oss som er mest overrasket over at vi ikke er mer lei hverandre enn vi faktisk er etter disse ukene sammen. Vi har vel om mulig blitt enda mer kjent med hverandre – både på godt og vondt, og siden ingen har byttet lugar så vil jeg vel påstå at det gode har overtaket! Nå skal vi ikke glemme at det fortsatt er noen dager til vi er hjemme…

Men - vi har vel begynt å snuse på hjemreisen vi også. Det er visse lengselstendenser å spore til vårt langstrakte hjemland, til vår rød-hvite hjemby og ikke minst til palasset i Kongensgate. Palass kontra 40 fots båt vel og merke.  Både hjemlige trakter og hjemlige kjære står høyt på savnelista og er høyfrekvente samtaleemner. Planer er lagt, festene er notert – vi går jammen en travel tid i møte! Det sosiale tapet skal tas igjen for flere måneder! Spikeren i lengselskista satte Øyvind her om dagen da han planla seiltur fra Fredrikstad til Strømstad med kompiser når den første gode sommerdagen banker på. Planlegging av seiltur på seiltur der altså! For min egen del er det ingen programfestede seilturer som står på plakaten de nærmeste ukene etter hjemkomst - kun utensjøs aktivitet.

Det er ikke bare steder og kjære som er notert på legselsblokka til undertegnede. Det som også virker fristende er luksuriøse småting og steder som man kanskje ikke setter nok pris på i den norske hverdagen, men som er savnet her på båten. Vet ikke hvilket av disse fantastiske tingene som troner øverst, de forandrer seg ofte i takt med bølgene og etter dagsformen. Tror at jeg har nevnt nedtrekkeren til do tidligere og den er et gjentagende emne her om bord. Jeg virkelig gleder meg til å hver dag, og ofte, kunne trekke ned i doen uten å bruke egen muskelskraft – det er ikke særlig landkrabbeaktig å komme hjem med træler i hendene grunnet manuell toalettbehandling! Tenk at en så liten knapp skal ta såpass stor plass på en ønskeliste!

Også sentralt på denne lista står ”bad” og da selvfølgelig drømmen om flere kvadratmeter. Man føler seg til tider litt som en kjempe som har forvillet seg til Lilleputtenes land. Hjemme føler jeg meg litt mindre. Jeg kan se for meg at det i alle fall er 5-6 skritt fra dassen til dusjen på badet hjemme, skritt jeg gleder meg til å begi meg utpå om få dager!

Et annet hjemvendende tema er mat. Det er selvfølgelig alltid spennende med fremmed mat, men etter et par måneder nå med et svært begrenset utvalg i butikkene er det plutselig ikke like spennende lenger. Et tegn på dette kan for eksempel være handlelista på Meny som allerede ligger spikret og klar på ”notater” på telefonen. Og der troner, kanskje ikke overraskende, heilnorske produkter som geitost, melk og leverpostei – selve symbolene på norsk identitet og hjemlengsel! Man kan ta nordmannen ut av Norge men du skal tydeligvis slite litt for å ta Norge ut av nordmannen!

Det er selvfølgelig flere ting som jeg savner av og til når det står på som verst. Det er ikke livsnødvendige ting jeg snakker om, men heller bagateller av typen "godt vant". Jeg nevner fortløpende, dog ikke i noen som helst form for kronologi: at alt blir tørt, ikke saltvann over alt, å være helt alene, varmtvann, kaffe latte på Verdensspeilet, kino, puta mi, katten, papiraviser, fjernkontrollen, ubegrenset tilgang til internett… Det er også en hel masse som jeg IKKE savner, men det er en helt annen historie, en som jeg kanskje febrilsk forsøker å fortrenge i takt med tiden som nærmer seg tilbakevendelsen.

Uansett så har hjemlengselen altså sneket seg på ,og selv om nok kanskje er nok så hersker det liten tvil om at tiden virkelig har hastet avgårde de siste ukene, et vitne om at tiden så absolutt ikke er noe man kan holde i hånden. Den er sin egen herre og nå er det slik at herremannen har bestemt seg for at han har det travelt. Og selv om vi lengter hjem og hjemme er best og alt det der så er jeg stygt redd for at paradokset og enden på visa er at når vi ser bakover på vårt vakre eventyr så kommer vi til å lengte mer tilbake enn vi nå lengter fram.

---

[1] Jeg velger her å snakke for hele mannskapet da jeg faktisk er den eldste her om bord og dermed vet mest og også best (red.)