mandag 25. mars 2013

Jakten på Jack




Imagination and fiction make up more
than three quarters of our real life.
                        
                                                                              Simone Weil

Som vanlig dødelig, og med et gjennomsnitt av drømmer, og da gjerne type dagdrømmer, må jeg innrømme at jeg faktisk hadde et visst snev av forventning til de Karibiske øyer og omegn hva angår pirater. Filmverden har jo florert med disse de siste år, noe som ikke har gått upåaktet hen i lille Fredrikstad.

Som innehaver av disse dagslys-betonte drømmer, samt fordypning av nevnte filmer fra nevnte område, må jeg si at det var med et ørlite håp i kofferten at jeg har drømt om et aldri så lite møte med en viss Sparrow – Kaptein sådan. Selv om jeg har knekt en rimelig moden alder må jeg innrømme at fantasien om å møte på Han alltid er tilstede når jeg sitter på fordekk på skuta vår og lar tankene svømme og drømmene løpe løpsk. Han ville jo ikke vært så vanskelig å spotte vil jeg tro.

Kaptein Jack Sparrow - en fryd for øyne med begynnende langsynthet: Umåtelig nonchalant,  kjekk, til tider bråkjekk, en sann sjørøver med massevis av glimt i oversminkede, øyne og sjarmerende – ja, nesten frastøtende sjarmerende. Planen er, at når jeg oppdager han skal vi foreta en kosmetisk oppstramming samt oppgradering av antrekk. Det funker jo hos Jan Thomas! I tillegg så tror jeg på det det gamle trikset: såpe og vann. Han kommer til å skinne om kapp med drømmene mine.

Walillabo, St.Vincent - her de spilte inn
 Pirates of the
Caribbean 2 & 3

I virkeligheten – og det er jo her jeg lever mesteparten av tiden – har jeg ikke peilet inn en eneste sjørøver… Det det eneste jeg har fått inn i kikkerten foreløpig (jeg sier foreløpig for man vet jo aldri) er halv-dvaske, småsvidde, pensjonerte amerikanere. For ikke å glemme arrogante, hårete franskmenn med speedo. Så jeg må virkelig si at drømmen fortsatt har å slå inn. Og jeg har bare seks uker igjen på å oppleve det umulige…

Det er fort gjort å drømme seg bort i fiktive drømmeprinser. Og en skal tidlig krøkes som god drømmer skal bli. Det starter vel allerede med alle Disney-prinsessene. Og det er jo ikke måte på hvor mange frosker de må kysse for å finne prinsen som vil gi henne fullkommen lykke. Hvor det ender vet jeg ikke ennå, men jeg tror at man aldri helt slutter å drømme om helter og velfriserte prinser. Det er vel kanskje bare slik at disse drømme-målene skifter alder og status. Ikke vet jeg… det jeg vet at jeg alltid sliter litt med å godta virkeligheten slik den faktisk er etter at jeg har vært fastklemt i filmens og bøkenes univers.

I tillegg til viss sjarmerende pirat har jeg også lidd litt under fascinasjon for vampyrer. De snille, vegetar-aktige vel og merke. Etter mental overdose av disse vakre skapningene kan det vært litt vanskelig å akseptere at min levende utvalgte verken er udødelig, sykelig opptatt av mitt ve og vel eller er innehaver av superkrefter. Uimotståelig, ja - kan være. 

Mr. for Real


Jeg er vel ikke alene om å drømme meg helt vekk i eventyrfigurer. Selve grunnen til at man leser og ser filmer er vel den at man skal leve seg inn i en handling og se seg selv som oppdiktede personer i en helt annen verden. Hva man får ut av en historie kommer helt an på egne, tidlige erfaringer – man gjør alle sin helt egen tolkning, noe som gjør en fortelling unik for hver enkelt. Det er jo fantastisk å kunne leve noen annen sitt liv, om ikke annet for et par timer, uten på noen som helst måte kunne gjøre noe til eller fra på handling eller resultat. Fiktive briller gjør reisen kort til andre verdener.

Det er helt sikkert at jeg følger denne oppskriften til punkt og prikke, og jeg tar den kanskje også til tider litt langt der jeg sitter dag ut og dag inn og speider utover det ukjente hav på jakt etter Jack Sparrow. Men det må jo være lov å drømme…

Speider og speider!

Han evar ikke her, men like blid!

Det hele har nå endt i at vi i går faktisk gjorde noe vi sjeldent gjør -  vi spanderte nemlig strøm på en filmkveld! Og det er det ikke ofte vi gjør! Da så vi Pirates of the Caribbean 4. Realiteten er og blir den beste kur for drømmer.

Kanskje her???



fredag 15. mars 2013

Om å Leve på Kanten




Jeg har alltid klødd meg litt i hue av disse typene som skal sette liv og lemmer i fare ved å teste grenser. Grunnen til kløa er ikke den som kanskje virker mest nærliggende, nemlig det at jeg er misunnelig på disse våghalsene. Neida, grunnen er mye enklere enn som så – grunnen er faktisk at jeg er en skikkelig pyse!

Jeg har jo forstått det at det å være levende ofte handler om å jakte på øyeblikk som dør. Og når så det spesielle øyeblikket har gått hen og dødd – ja da er det ofte over og for sent. Slik er det ikke med frykt. I det øyeblikket frykten dør - ja da er det vel heller slik at livet kan begynne? Og det er det jeg håper på her jeg lever i min pysete sfære.

Jeg har for eksempel et par veldig konkrete eksempler på frykt, frykt som har kommet snikende på i voksen alder: fly, store karuseller og ski i full fart. Fellesnevneren her ser ut til å være redselen for å miste høyde… Den førstnevnte i frykt for å falle ned i døden, den andre i frykt for å ramle ut av selen, og den siste på grunn av frykten for å ramle og brekke noe. After-ski derimot har jeg ingen problemer med – før dagen etter da…

For å komme ned på havnivå igjen så er det enkelte dager jeg føler at jeg lever helt på kanten om bord på Sara Siglar også. Sjansene jeg tar er kanskje ikke urovekkende store, men store nok til å kjenne at pulsen stiger. Ganske ironisk – jeg er jo selverklært sjøkrabbe – har disse halsbrekkende stuntene jeg utfører med vann å gjøre: nemlig bading og da gjerne snorkling i ukjent farvann samt hopping og stuping fra store høyder, sånn ca halvannen meter! Pingle sa du? Ja, så absolutt!

For å ta det kronologisk – bading og snorkling er jo nærmest uunngåelig når man er på seilferie i Karibien. Men for meg er livet under vann såpass fryktinngytende at jeg ofte velger litt småplasking og svømming (til nød) der bunnen, altså sandbunnen er godt synlig fremfor bading i mørkt og uoversiktlig vann. Jeg har jo faktisk sett opptil flere filmer som tar for seg tema farlige og skumle skapninger under havoverflaten. Hai for eksempel.

Så for ikke å gå helt i pyse-fella så tar jeg meg av og til skikkelig sammen og ikler meg snorkel-habitten og kaster meg uti det – altså vannet. Og det er jo fantastisk å se alle de flotte fiskene, skilpadder og andre rare skapninger som bor der under meg og driver med sine dagligdagse sysler. Men jeg må innrømme at det er med skrekkblandet fryd jeg kjører ”tommel opp” til resten av snorkelbanden. Jeg må si at jeg virkelig får kjent på livet hver gang jeg utfører øvelsen bading på dypt vann – og jeg er alltid veldig fornøyd når nevnte øvelse er over og jeg igjen kan plante beina på trygt, og ikke minst tørt land!

Når det gjelder min andre store skjelv her på badeferie så er den som sagt det å hoppe eller stupe fra høy høyde, da gjerne fra båten. Og det her er i grunn en rimelig pinlig affære. Derfor bestemte jeg meg, på dagen 42 år, at nå måtte jeg faktisk gå hen å ta meg sammen. Så med ekstra mye mot innabords stålsatte jeg meg og faktisk annonserte for resten av mannskapet om bord at nå – NÅ – skulle mor hoppe fra båtrekka! (Det hjelper litt å annonsere slike stunts i forkant, for da blir det vanskeligere å avlyse vågalhetene i ettertid…)

Halvannen meter, eller to som jeg liker å kalle det, er jo ikke så høyt i den store sammenhengen, men da jeg sto der og tittet ned i avgrunnen var det utrolig hvor høyt halvannen meter virket… Samtidig så var det fire ihuga fans og støttespillere som sto der og heiet, den ene med et istemt videokamera! Så det var jo egentlig bare å satse! Skulle en i alle fall tro…

Hav kunne gå galt? Jeg kom fram til at det eneste som kom til å skje når jeg eventuelt hoppet var jo at jeg mest sannsynlig kom til å bli våt. Og det i seg selv er jo ikke skrekkelig med tanke på at vannet holder 28 grader… Men allikevel, jeg tror filmen er på tre minutter – der to sekunder inneholder ”the jump” og resten byr på heller flaue forsøk på å slippe taket. To sekunder som for meg inneholdt et puff av adrenalin, litt småkiling i magen og til slutt en fløyelsmykt omringning av deilig, lunkent vann! Rett og slett en smak av våghalseri!

Jeg har tatt en aldri så liten pause med stup og hopp akkurat nå – det tar simpelthen for lang tid! Og  ferien er jo ikke evigvarende.

Nå skal det være sagt at det ikke kun er meg som tar de store riskene her i det Karibiske hav. De andre påmønstrende kjenner også på livet av og til. La meg ta for meg Kapteinen, for eksempel. Dere som har gleden av å kjenne han vet jo at han kun spiser ting som har hatt en mor! Løk, poteter og sopp har dog alltid vært et unntak, alle regler har jo det… I det siste derimot har han, helt uten skrupler og veddemål, smakt og faktisk spist både tomater, mango, salat og det som skumlere er. Å få han til å innrømme at dette er noe han skulle ha smakt på og spist tidligere er nok et dødt prosjekt, men det er utrolig morsomt å se han ta slike sjanser.

Lettmatros Oscar, derimot, tilhører en litt annen kategori hva angår det å leve på kanten. Han er nemlig av typen våghals som uten noen som helst form for frykt, ingen synlig i så fall, trosser overmakten (meg) ved å nekt å utføre gitte ordre, da spesielt å gjøre lekser! Ikke fordi han er dum, neida, kun fordi han har muligheten! Overmakten har lite å stille opp med her, bortsett fra (tomme) trusler, belønninger, og en ferierende konsekvenspedagogikk. Det eneste som hjelper er en stor dose tålmodighet…

De to siste om bord, William og Karoline, opplever sjelden store frykt-terskler de må over. De lever sine liv uanfektet av alle farer som truer. Den eneste de sliter litt med må være lakenskrekken – men den blir til slutt overvunnet hver kveld. Kapteinen har forresten også et snev av sistnevnte frykt, men han spiller høyt, noe som av og til kan gi utslag i sene kvelder og tomme rom-flasker.

Som dere ser – vi har alle våre topper å nå. Forskjellige utfordringer som blir tatt ved hornene og noen som blir tatt i tempo type snegle. Jeg tror at dersom jeg skal presentere noen slags moral når det kommer til å ta sjanser og det å teste grenser så må det være at man aldri skal måle høyden av et fjell før man har nådd toppen – da vil man nemlig oppdage hvor lavt det var.

Bading, snorkling og hopp i havet høres jo utrolig lystbetont ut må jeg si. Det kunne ha vært langt verre – jeg kunne utvilsomt hatt større dagligdagse laster enn som så.  I morgen skal jeg faktisk ta tyren ved hornene og hoppe fra samme sted, KUN for å bevise for meg selv at jeg kan slå rekorden min: I morgen skal jeg klare å slippe fotfeste innen det har gått i to minutter! Det er på tide å leve litt på kanten igjen!


Våghalseri på stranden

Gutta tester dykking på Bequia



torsdag 7. mars 2013

RUSSEFEST!





For oss seilende fjellaper som verken vet hvilken dag det er og som enda mindre vet hva tiden er på døgnet så kan det av og til i tillegg være vanskelig å forholde seg til hva som skjer på den andre siden av kula – når det gjelder årstid (også). Men vi har fått med oss at dere så smått som senn har fått teften av vår!

Vår for mange er jo mai - mai for de fleste er 17. mai – og 17. mai for et viss fåtall er russetid! Og det er her poenget mitt ser dagens lys, for selv om vi lever mange nautiske mil unna enhver form for vårfornemmelse skal jeg love dere at vi av og til føler oss som sistnevnte gruppe av våryre nordmenn – nemlig som russen!
Ikke fordi vi nærmer oss veis ende av en til tider akademisk reise, eller fordi vi føler oss spesielt uovervinnelige og udødelige – neida, det jeg snakker om er at vi til tider føler oss som umodne, bekymringsløse ungdommer seilende på et fartøy ikke ulik en flytende russebuss.  Dette inntreffer som oftest da skuta er ekstrabemannet – det vil si når vi har besøk av likesinnede aper fra den norske fjellheimen –da er det nemlig duket for russetreff!

Russetreff med fam. Antonsen

Den mest påfallende likheten mellom oss flytende russ og den ekte russen kommer kanskje ikke som noen overraskelse for noen – jeg snakker om konsumering av alkohol. Ved de karibiske russetreff blir det konsumert uante, dog forsvarlige, mengder. Beholdningen av drikkevarer består av et meget rikt utvalg hva angår både farge, produksjon og prosenter. Akkurat der er vi antakeligvis flere lysår foran den vanlige russen som tar det de får tak i. Kapteinen, aka Russepresidenten, har gjort det til god sport nemlig - det å kunne by på noe for enhver smak og mestring.

Skål, Fat Bastard!

A good saying!

Dernest vil jeg påstå at fjortishumor er et annet vinnende element som fremtrer i denne russe-sammenlikningen. Egentlig så vil jeg tro at dette er litt som høna og egget; hva kom først – humoren eller alkoholen? 
Uansett, det er utrolig hvor mane barnslige utsagn og rar oppførsel som er blitt observert om bord i russebåten. Å kalle det underbuksehumor er kanskje en fornærmelse for både underbukser og humor generelt, men det er det det er. Ren og skjær primærhumor, uten sting av verken uskyld eller dannelse, men rett og slett ustyrtelig morsomt - med en dose av Russepresidenten’s utvalgte utvalg.

Russepresidenten multitaskerer! 

Dersom vi hadde bestemt oss for å gjøre russetiden om bord virkelig seriøs hadde matrosluene våre vært fulle av alskens remedier. De hadde vært fylt til bremmen av diverse korker, knuter, og andre bevis på ugagn. Nå skal det ikke stikkes under en stol at det begynner bli noen år siden undertegnende var russ selv, et kort menneskeliv for å være en realistisk pessimist, så mye har nok skjedd på knutefronten når det gjelder russeluer og krav til lue-suvenirer . Derfor er jeg sikkert på tryggest grunn når jeg forholder meg til min egen russelue anno 1990 der de tre kravene til lue-remedier jeg husker best, og de jeg i grunn husker, er som følger: 1) våkenatt, 2) å drikke en flaske vin på under en time, og 3) å løpe naken gjennom gågata i Fredrikstad. Sistnevnte var forbeholdt de aller kuleste så jeg bare så på…

Så her på russebåten som vanlig medlem kan jeg med stolthet erklære at jeg er innehaver av alle disse bragder dersom vi holder gågata utenfor... Å løpe naken om bord på russefartøyet er forresten ingen spesielt stor affære heller, da terskelen for nakenhet ikke er nevneverdig høy her om bord. Vi er bokstaveligtalt i samme båt – og holdningen er at dersom ingen har sett en hvit rompe før så er det sannelig på høy tid at de blir blendet!

Forskjellig besøk byr selvfølgelig på ulike typer russefeiring. Fellesnevneren er uansett at det blir en litt annen oppførsel og holdning av deltakerne på 40 ganger 40 fot. Morsomme ord og uttrykk, et alkoholinntak i takt med hornmusikken, og en følelse av ”once in a lifetime” gjør noe med hele stemningen. Man lever rett og slett litt på kant med hverdagen.


Folksomt!

Russebrødre i blodet!

 Det begynner å bli noen uker siden forrige russetreff nå, men vi lever fortsatt på minnene godt hjulpet av våre spesielle russelåter. Men snart er fornemmelsen av vår tilbake – det er nemlig ikke lenge til det igjen er duket for ny, stor samling på vår flytende russebåt, til vi igjen skal på med matrosluene og fylle dem med nye bevis for godt bestått russefeiring. 

Klining med Russepresidenten - det bør gi ekstra
belønning i hatten!