Å JUL MED DIN GLEDE

Jeg må innrømme at det er en smule rart å bytte ut norske kong vinter med varme, mygg og bading. Men en av våre hjemlige og trygge rutiner har vi klart å medbring og vedlikeholde her i Karibien – nemlig leting og misting, som er et svært tilstedeværende fenomen her om bord. (Ikke bare om bord, men stort sett der vi ferdes. Det hele begynte jo faktisk da vi klarte å miste flyet på vei over hit!)

Men istedenfor å fly rundt på leting etter votter, luer og ulltrøyer så leter vi, i god, gammeldags røverstil tatt rett ut fra Kardemommeby, etter diverse badebukser, sandaler og dykkebriller. ”Jeg er sikker på jeg hadde det i går!”

Man skulle nå vel ikke tro at det var mulig å rote vekk ting på et 40 fot’s område, men det er det så visst. Noen av tingene vil heller aldri dukke opp igjen – til noens fortvilelse, dvs han som må betale for alt som skal erstattes.

Jeg nevner bare toppen av skjæret når jeg sier at vi har mistet

3 dykkemasker (to som likte seg så godt på en bassengkant at de faktisk valgte å bli igjen der og ett sett som havnet på sjøen etter at noen snublet i dem i mørket)

1 sandal (ligger også på havets bunn)

2 håndklær (blåste uti vannet mens jeg satt på klyper – eller prøvde i alle fall…)

1 bikiniunderdel (seilte også sin egen sjø)

…… for å nevne noe.

Fellesnevneren synes så absolutt å være at havet fanger! Det som er fint er jo det at disse tingene er det mulig å erstatte. Det positive er jo at vi ennå er fem personer her om bord, med både 50 fingre og 50 tær fortsatt intakte. Det er viktig å fokusere på det som er viktig!

Men apropos vinter, så har det jo vært jul, og det er jo ikke noe man bare kan stikke under en skipsstol selv om man er i utlandet. Jula tar liksom ikke pause selv om vi har gjort nettopp det. Så la meg fortelle litt om hvordan denne forløp.

Jeg har alltid vært veldig julete av meg og sett det nærmest som min plikt å påføre resten av familien de samme juletradisjoner som de jeg vokste opp med. Litt sånn jeg-vet-best-mentalitet, noe som pleier å være vellykket! Så julen består av faste ritualer og innslag som julekort, julegrøtfest, julepynting, julehandling, julegudstjeneste, julemat, og nissebesøk. Ikke ulikt svært mange andres julefeiring vil jeg tro.

I år var selvfølgelig disse elementene av hva angår juletradisjoner, og ikke minst julefølelse, totalt fraværende. Julekort ble ikke en gang erstattet med en julehilsen-mail – tiden strakk rett og slett ikke til…. Plutselig banket 24. desember på kahyttdøra og der sto kjerringa i bikini’n og skjønte ikke bæret!

Sylvia og Rolf hadde sendt juleservietter - det mest "julete"  denne jula

Uansett, dagen begynte strålende! Vi hadde en oppgradert frokost på skuta og det var særdeles god stemning. Alle syntes nok at dette var hyggelig og litt spesielt. Eller var det det at de visste at gavene snart ble servert? Julenissen, AKA meg, sørget for gaver til store og små, og fikk selv også som fortjent! Det som garantert minnet mest om norsk jul var julegavepapiret jeg fikk tak i. Det var det nemlig snømenn på! Det må jo være som at vi i Norge skulle hatt palmer og kokosnøtter på innpakningspapiret vårt hjemme!

Resten av dagen ble tilbragt ved poolen. Gutta fikk lettet litt på trøkket etter hvert, da loppene ble for mange, og leide en ”Hobie Cat”, mens jentene nøt julefreden uten for mange hopp og sprett.

Snuppa kjøpt seg Hurley-bikini for julegave-pengene fra Selma

Badeløver

Sku' hatt en hatt!

Christmas Carols på Bitter End Yacht Club

Det nærmeste vi kom julegudstjeneste var noen Christmas Carol’ere - om ikke akkurat samstemt, fremførte julesanger. ”Det der er hva vi kan kalle surt, mamma”, påpekte Oscar. Bra oppfattet, noe en hver person, med eller uten hørsel, ville ment.

Jammen traff vi ikke Santa også – eller Karibien’s båtversjon av en sådan i det minste. Han ble kjørt rundt på seilbåten sin av Rudolf og kastet ut julegodteri til alle som var i båtene sine. Istedenfor nissehjelpere hadde han sin egen lille twist på det området, nemlig en hund i matchende nisse-outfit. Ikke akkurat nissefest av samme kaliber som det er når mormor-nissen banker på hjemme, men en artig liten kuriositet som var med på å tilføre en viss harryfaktor til hele høytiden!

Santa and his little helpers

Julemiddagen besto av buffet og den var helt grei. Ikke noe å skrive hjem om, så det skal jeg ikke gjøre. Men selve opplevelsen var lett gjenkjennelig fra andre fellesmåltider vi kan ha: Det var aldri fem til bords samtidig! Det skjedde stadig noe underveis, crew-medlemmer kom og gikk - det ble ikke akkurat noen store minneverdige samtaler rundt bordet den kvelden (heller). En eldre kar kom bort til meg der jeg satt helt alene og nøt fellesmåltidet. ” You guys remind us of ourselves fifteen years ago”, sa han mens kona og de tre voksne barna hans vinket fra babord side av lokalet. Da innså jeg at det faktisk finnes håp der ute!

Det mest minneverdige ved dette måltidet var nok prisen, som vi til slutt fikk servert som en avsluttende, sjokkerende stor rett.

Mojitos på Saba Rock litt senere på kvelden

Trøtt Oscar

Trøtt William

Trøtt Karo, men våken Øyvind

Okay – det var ingen stor bombe det at det er annerledes å feire jul i sol og varme! Jeg hadde ikke trengt å oppleve det for å forstå at det liksom blir litt feil. Jeg sier ikke at det var dårlig. På et tidspunkt – etter noen sider i boka mi, ved poolen, med et glass vin – sa jeg faktisk til Øyvind at ”dette er en perfekt juleaften!!” - Og her kan du gjerne legge på et lite gledeshyl – det var sånn det føltes! Men selv om dette var en fantastisk dag så skal jeg ta igjen med alt som har med jul å gjøre neste år! (Har faktisk allerede invitert gjestene!) Da blir det juleaften tre dager til ende med like mye julelykke, men i mye kaldere omgivelser!

                                                        

Erfaring

Snart tre uker har seilt av sted. Utrolig hvor fort tiden går når man først begynner å komme i tralten . Etter de første bølgeskvulpende ukene har jeg nå blitt ganske så vant til å sove i akter-kabinen – i en dobbeltseng som stadig er fylt til randen av diverse kosinger som vil ligge inntil! Opprinnelig så går jeg for å være et dovendyr, en som elsker å ligge i senga og dra seg om morgenene med te og bok som faste følgesvenner. Men det er nå en grunnstøttet saga. Og det er nok ikke bare grunnet et morgenfuglelement som har dukket opp her på havet.  Grunnen kan simpelthen være  madrassen denne skuta tilbyr her om bord. Ikke akkurat en Dux-faktor for å si det sånn. Så det er det bare å stå opp tidlig -  nyte morgenstunden, gyngingen og stillheten.

Time-out på stranda for mor

Jeg begynner å bli klar over at båtmenneske-syndromet sniker seg innpå meg og kravene jeg stilte til landlig standard for tre uker siden så smått har flyttet seg over til den mer radikale siden av hva angår tilhørighet og aksept. Jeg innser at jeg begynner å bli mer og mer lik DEM. Og det merkeligste er jo det at det faktisk er helt greit! Det er ikke lenger slavisk bruk av Clinique’s hudpleieserie. Det eneste jeg tviholder på er ansiktskrem og en dæsj med ”anti aging”-krem – sånn bare for å være på den sikre siden. Det meste av andre av planlagte rutiner ser ut til å ha reist sin egen sjø.

Pain Killer på Cooper Island

Apropos det å seile, så driver vi jo litt med det da. Det er ikke overraskende kanskje at det er Øyvind som er seilemannen og primus motor for hele dette opplegget. Jeg er jo egentlig bare med som underholdningsbidragsyter og medsammensvoren. Men tro det eller ei – jeg har faktisk litt seile-erfaring jeg også! Denne startet allerede i fjortisalderen, og den tenkte jeg at jeg skulle dele her.

Jeg hadde fått låne en optimistjolle av Rolf som jeg hadde et par sesonger ute på Hvaler. Men det er jo en gang sånn at selv om man har tilgang til båt så har man ikke dermed tilgang til dyktighet sånn over natta. Kan vel ikke si at denne optimisten (og nå snakker jeg om båten!) ble overbrukt. Og det var vel heller sjelden at jeg klarte å krysse meg ut på dypet og faktisk kjenne vind i seilene. Så om denne erfaringen egentlig skal telle som erfaring eller ikke så lærte jeg i det minste det at: det er vanskelig å seile på grunna!

En annen erfaring jeg har gjort innen faget seiling, og som sitter godt forankret i minnet, var den gangen Øyvind, pappa, kusine Kari og jeg skulle seile pappa’s Campus 22  ut ælva i Fredrikstad. Målet var å slå så nærme land som overhode mulig uten å få treff. Og det gikk jo kjempebra – helt til det sa ”stopp” helt av seg selv i form av leire til rekka og senkekjølen som hoppet opp som trollet i esken! Etter litt knot og knyt så var vi på rett kjøl igjen-  fulle av heltemot, men denne gang litt lenger fra land. Men da selve masta etter kort tid sa takk for seg med et brak, var turen over for denne gang.

Etter denne opplevelsen så ble jeg vel i grunn over snittet skeptisk så jeg tok  en aldri så liten pause fra seilelivets nedturer. Helt til Øyvind og jeg kastet loss i Spania og krysset Middelhavet med Ingerid og Trond sent på det gale 90-tall. Vi seilte i seks dager uten land i sikte. Det var vel litt i overkant kjedelig (bortsett fra selve selskapet og forelskelsens bluss), men det gikk nå på et vis. En av de største happeningsene på turen var da jeg plutselig, sånn helt ut fra intet, så en stor fjellvegg som reiste seg der midt ute på det åpne hav! Jeg trodde selvfølgelig at min siste time på havet hadde kommet – helt til ”fjellet” plutselig forsvant igjen. Hm! Hvalen var nok reddere for oss enn det jeg var for den!

Det går for fulle seil

Men altså; nå er jeg her. På utvidet seilferie i Karibien. Nestkommanderende og glad i sol og varme. Men bare for å ha sagt det så har jeg faktisk lyst til å bidra med seilingen og å lære. Jeg vinsjer og lenser og har nesten lært meg å operere forseilet alene nå! Interessen er der – ferdigheten ligger og venter rundt neste kryss! Det hender jo til og med at det vanker skryt fra kapteinen også. (Kan hende at han noen ganger også bare rister oppgitt på hue og lurer på hva i all verdens vann han har gitt seg ut på ved å ta med meg på tur! Men nå er det en gang sånn at det her er min blogg, og det er som kjent den med pennen som styrer historien!)

Sara Siglar som venter på navnet sitt

Kaptein Torgauten

Ja. Så vi driver jo litt med seiling da, hvis noen lurte. Det har ikke vært overdrevent mye bruk av storseilet ennå grunnet motortrøbbel. Vi holder på å teste dem litt etter diverse operasjoner. Og faktisk så virker det som om de har gitt opp kampen mot overmakten og latt Øyvind vinne velfortjent. Han er jo heller ikke typen som kaster inn håndkleet og gir seg uten en fight, og jeg må si han har vært riktig så standhaftig denne gang,  selv i 30 grader og omringet av feriemodus.

Han har jobbet og svettet nede i motorrommene sammen med lokale motorhelter og blitt kjent med både egen og andres arbeidsmoral Han vant DEN kampen også ganske greit  - for arbeidsmoral og ikke minst arbeidstempo er så godt som fraværende her! Men ut fra alt dette jobberiet så kommer altså årets kommentar (og, ja, det er sent på året!) her tidligere i uken, fra Mike the Mechanic,  da Øyvind litt mer resignert enn vanlig lurte på om han kunne klare å bytte en motordel selv siden han ikke er en ”rocket scientist” akkurat. Da kom kommentaren: ” You’re more than a rocket scientist, maan. You’re the bravest man I ever met. You have bought this boat without ever seeing it!” Og det er kanskje mer sannhet i akkurat det enn hva kapteinen selv er villig til å innrømme for øyeblikket.

Så akkurat nå, i skrivende stund, har vi kastet anker og er for ørtende gang utenfor marinaen i motorherkens ærend. Kapteinen er på land for avsluttende motorforhandlinger. Jeg og tre smågale kids er ankervakter. Føler vel ikke akkurat at dette er drømmejobben, men skal det bli fremgang i seilebusinessen så må alle ledd i kjeden bidra! Jeg synes hele tiden at vi nærmer oss båten akter for tvers, men kapteinen beroliget meg før han dro at ”dersom dere løsner så bare starter du motoren, hever anker og kjører litt fram og tilbake inne i havna her!” JA, men da så! Da er det jo ingenting å være bekymret over! Greit nok at jeg har blitt en morgenfugl og kun bruker rynkekrem, men bare for å ha sagt det: jeg er fortsatt litt for konservativ i forhold til båtmenneske-stempelet. Jeg har fortsatt en liten sjømil igjen til jeg har blitt en av dem!

Nyter sovende barn og Game of Thrones

Den lille (?) havfrue

Gutta kjeder seg litt - men det er de alene om

Ja... liker det ikke, men omgivelsene var så fine!

Dinge-Rampen

Sånn går no daga'n...

Selv om det er jeg som er landkrabba her ombord, så er jeg ikke alene om å ha behov for fasiliteter som landlivet har å by på. Hvis vi teller antall timer tilbragt i båt så langt, bortsett fra de timene vi sover (og de er i grunn ikke så rent få!) så har vi hatt beina plantet ganske mye på fast land til å være på båtferie! Luksusfølelsen er en dårlig uvane å rista av seg, både for land – og vanndyr.

Enkelte av diss såkalte ”luksus-vanene” er for dere der hjemme helt dagligdagse, trivielle ting som dere overhode ikke ofrer en tanke. Men det å dusje på land kontra det å dusje i båt kan ikke sammenliknes. For ikke å glemme det å bare kunne trekke i snora på do! (Nå er det vel strengt tatt svært få som trekker for tiden, det er vel heller å trykke på en knapp.) Uansett, jeg opplever i alle fall en grad viss av lykke hver gang jeg kan bare ”trykke ned” på do eller stå i dusjen uten å måtte pumpe ut vann samtidig.

Andre ting som gjør landlivet her på båttur til en fryd er selvfølgelig restaurantbesøk, og bare det å sitte med en iskald ”painkiller” og se ungene leke og holde på rundt for seg selv er ren, dog ikke gratis, lykke! Og kanskje det beste med det hele er at de fleste steder som vi liker å ferdes i er at de tilbyr trådløst nett og da snakker vi om lykke med stort fortegn!

Familien Uten en Tråd - AKA Trådløse

Til tross for disse små utskeielser, så prøver vi jo også å utforske det naturen har å by på rundt oss. Sjøen har vi nå blitt godt kjent med, og føler at vi til en viss grad behersker både overflata og bunnen. Både dykkemaske og badetøy får våtet  seg relativt ofte og selv mor hopper uti uten å kjenne på vannet først! Men der stopper det. Noen Robinson Crusoe’r blir vi nok aldri. Jeg vet at man skal være forsiktig med å bruke sterke ord som aldri og alltid, men i dette tilfellet er jeg helt sikker. Vi kommer aldri til å bli forvekslet med Mister Robinson!

Her kommer et lite eksempel på nettopp dette: Våre nyanskaffede amerikanske venner og nokså ivrige ”hikers” ville ha oss med inn på stranden en ettermiddag for å samle ved til et bål de fablet om å tenne senere på kvelden. Ja, hvorfor ikke, tenkte vi, fordomsfrie som vi prøver å være, – et bål har da aldri skadet noen, og strand er jo bra. Men da vi nærmet oss så viste det seg at noen strand var det så absolutt ikke – det var tett kratt og jungel, og slettes ingen kritthvit strand, og allerede da følte vi at vi var langt utenfor våre rammer hva angår habitat. Og det hele gikk jo som det måtte ga det, og sjelden har vel byfolk passet best i by’n!

Det gikk svært liten tid før jeg virkelig savnet gågata hjemme. Det var så mange ekle insekter, småkryp og stikkeplanter og ufrisert buskas at ”æsj”! Det var også mange rare lyder... Vi var jo dømt til å mislykkes her! Og det var ganske enstemmig i Torgauten-crewet at her gidder vi ikke å være særlig lenge. Oscar brant deg på et giftig tre, noe som resulterte i et illrødt kne (I’m a poet and I didn’t know it), William fikk en kaktuspigg i storetåa, og samme typen klarte også å tråkke i noe grønnaktig kliss som luktet gammel fiske-skit. 

Vel, solidariske som vi føler at vi er, så hjalp vi til å samle ved. Men det ville være å strekke den solidariske strikken for langt å dra tilbake til urskogen for å være med på bålfesten. Så vi så bålet fra båten den kvelden, for å si det sånn.

Luftetur i Nanny Kay

Lille prinsesse har pyntet seg for landtur!

Ellers kan jeg melde om stadige skader av ulik art og utspring. Med en såpass lang liste med skadehistorie som ungene mine kan stille med er det klart at vi var nødt til å stille forberedt til denne turen. Så vi har jo med et arsenal av medisiner, plaster og bandasjer. Til og med et sy-kit har vi med dersom ulykken skulle være ute. Øyvind har vært på ”sy-skole” og sydd en appelsin for å kunne sparre kuttene. Men hittil er det kun ”legen” sjæl som har vært utsatt for de største skade-angrep. Han har jo et forbruk av plaster og sårsalver som en lærer forbruker rødt blekk:-) Det morsomme er at han hele tiden advarer oss andre mot å slå oss, og så er det han – den største ungen av dem alle – som havner i dårlig farvann når det gjelder uhell. Det siste er at han ganske så elegant klarte å deise ned fra en stein og rett på enn diger kråkebolle! 

Kråkebolle-pigger på avveie

Og da ble det fart i mannskapet, som i panikk løp rundt på skuta for å finne diverse midler mot denne piggballen. Det var visst ganske så ubehagelig, og det var nok ikke kun for at han er en mann at han hadde vondt, det så faktisk ikke særlig bra ut i det hele tatt. Han skulle ha pysa meg til å dra ut disse piggene, men det var jo umulig! Og å åpne hud er jeg generelt motstander av, så det fikk han gjøre selv hvis han absolutt ville det. Det viste seg imidlertid, etter å ha konfrontert seg med amerikanere at slike skader bare byr på smerte, men på ingen måte livstruende sådanne. Og de hadde rett, som amerikanere ofte har, at joda – de forsvant av seg selv etter noen dager. Gudene vet hvor de er nå, kanskje de fortsatt er på en kroppslig vandring eller at de rett og slett har gått lei og har forlatt gjesteskipet.

Ja, det ble mye om kapteinen og hans ve og vel. Men sånn går no daga’n. Det er ikke akkurat ”world breaking news” jeg har å komme med, men her på båten er det litt sånn en for alle, alle for en-følelse, så man blir fort litt opptatt av uvesentlige ting. Nok om det.

Vi har også erfart brakkesjuke her om bord. Det er det som inntrer når vi er tvunget i havn av utenforstående grunner. For eksempel så har vi en ganske kranglete motor her ombord. (Ja, det er ikke bare ungene som kverulerer!) Men det er jo ikke bare bare å stramme opp motoren med time-outs da, sånn som det virker på enkelte andre. Så på grunn av denne teite, men nødvendige dingsen så har vi måttet være i land et par dager til sammen. Det høres kanskje spennende ut, med det er det så absolutt ikke. Ikke i hundre varmegrader, butikker med anelser av slum-tendenser, sure BVI’ere og en gretten og småoppgitt mann. Brakkesjuken gjør at alle påmønstrende får en mye kortere lunte enn ellers og man sier ting man aldri ville sagt til andre i edru tilstand. Er det under beltestedet og kan provosere litt ekstra er det ekstra poeng. Knock-out er en brakkesjuk’s drøm! Og dette gjelder for både store og små.

Det vi gjør best!

En PainKiller er aldri feil!

Det som er redningen er at med en gang vi får vind i seilene igjen og kommer oss ut på sjøen så blir vi liksom igjen våre gamle, kjente. Eder og galle er byttet ut med fryd og gammen. Og her er vi nå: ute på det frie hav, fulle av harmoni og pågangsmot(or).