mandag 30. mai 2011

Little Miss Perfect





Det er ikke lenger mange nyheter og happenings i verden som får meg til å sette maten i vrangstrupen. Det er jo så mye elendighet ”der ute” at skulle man ta innover seg alt så måtte man sagt opp jobben og utvidet døgnets tider. Selvfølgelig blir man berørt av verdensbildet og av alt det grusomme som skjer, men man har liksom blitt vant til det. Og det er selvfølgelig trist. Men det er dessverre vanskelig å få gjort noe med alle humanitære kriser, krig og urettferdighet. Derfor blir jeg ekstra resignert når jeg ser totalt meningsløse program på TV. Ikke det at programmene i seg selv er meningsløse, men innholdet, og at det faktisk finnes anledning til å lage og dermed sende slike program.  

Zappet gjennom tv-kanalene her forleden, og midt i onsdagskvelden dukker det opp et avskyelig program - ”Little Miss Perfect”; om små, søte, uskyldige jenter som skal kjempe om skjønnhet og popularitet, drevet av overvektige, mindre pene, desillusjonerte mødre. Og da tenker jeg at i en verden som allerede er på randen til galskap - hva er dette? Hvem driver med dette? Er det ikke nok elendighet som det er om ikke vi trenger jenter som tvinges til et forvridd bilde av både seg selv og grunnleggende verdier?

Dette var jo et (av mange) program fra håpets og drømmenes land, Amerika, hvor dobbeltmoralen til tider har et ganske så fritt spillerom. Jeg tror nok at de fleste foreldre er imot denne upassende og overdrevne kulturen av spray-tan, falskt hår og falske tenner, der småjenter er kledd opp til ugjenkjennelige skjønnhetsmonstre satt på fremvisning. Hva gjør ikke dette med selvbildet til disse jentene? Det må jo være et bilde bestående av både revner og sprekker? Om ikke i offentlighetens blendende lys, så i alle fall innenfor personens fire vegger.

For det første så tror jeg at disse jentene er alt for unge til å ha en fullutviklet selvbevissthet. For det andre så mener jeg at de er de utsatt for helt urealistiske skjønnhetsidealer. Og hva med unge jenter som ser på slike program? De lever jo selv i en virkelighet hvor misnøye med egen kropp er en del av hverdagen. Og jeg snakker  ikke bare om tenåringer, men også om småjenter!  Det er absolutt ikke behov for å akselerere interessen for slanking blant 10-åringer.

Vel, det kan jo synes trist at det lages og sendes slike program. Men det aller verste er jo som sagt at fenomenet finnes. Det er virkelig et bevis på hvilken syk, syk verden vi lever i. Selv føler jeg direkte ubehag ved å vite hvor galt det er, og maten satt seg forbausende på tvers da jeg så det.

Slike program sendes nok i Norge først og fremst for belysningens skyld og kanskje som et varsel på hva man skal unngå å utsette barna sine for. Men uansett dokumentar, underholdning, barnemishandling eller hva det nå er, så er dette en såpeglatt etisk vei der man aller helst bør man velge piggdekk og bare holde avstand!




tirsdag 24. mai 2011

Sjekketriks




Siden tidenes morgen har mennesket vært opptatt av det motsatte kjønn og kurtisert på både heldige og kanskje ikke fullt så heldige måter. Selv om det ikke er dette jeg utfyller tiden min med, og heller ikke har gjort det siden min utvalgte ridder kom galopperende i stor fart på sin gylne hest for 12 år siden, så er det jo litt artig å følge med på denne fronten allikevel. Hvilken front det er snakk om kom kanskje fram i overskriften, men for sikkerhets skyld klargjør jeg det: Jeg snakker om den evigaktuelle aktiviteten Sjekking og diverse Replikker som ser dagens lys (gjerne) etter nattens frembrudd.

Så på en av mine vandringer på den krokete sti av internettsider havnet jeg plutselig på en side med ”pick-up lines”, eller sjekketriks da på dårlig norsk.  Husker ikke helt hvordan jeg havnet på denne siden, men havnet der det gjorde jeg, og jeg påstår at denne siden var et sant funn hva angår en god miks av svada og nostalgi. Hvis noen der ute faktisk er så trygge på seg selv og klarer å dra en potensiell flørt i land på dette viset, ja da er det jo bare fantastisk, og helt på sin plass med en gratulasjon!

For hvem ville ikke falt for disse flørtende ytringene: ”What has 142 teeth and holds back the incredible hulk? My zipper…” Eller hva med denne? ”Did you fart? Because you just blew me away!”

Men var det egentlig bedre før? Trengte man sjekkereplikker da også for å sikre seg en mer eller mindre tilfeldig utvalgt? Selvfølgelig har det skjedd en del siden Middelalderen, og ingen vil vel tilbake dit heller, men det fantes faktisk hjelp og tips å få den gangen også. Ikke i form av dagens internett, med av datidens forum; nemlig bøker. Det fantes atskillige verk som omhandlet temaer som grunnleggende etikette og anstendighet, og som i tillegg  introduserte eksempler på sofistikert konversasjon og intellektuelle ferdigheter.

Utvikling er ofte en god ting, og mye har skjedd på noen hundre år. Men spør du meg så hadde jeg faktisk satt pris på litt god, gammeldags fremtreden og en smule mer elegant håndtering av flørting. Men hvis jeg sikker fingeren i jorda og ser på realiteten så må vi nok i fremtiden også belage oss på sjekking a-la ”If you were a bugger, I’d pick you first”. Dessverre. Men som sagt, dette gjelder jo ikke meg lenger!


torsdag 19. mai 2011

jentefotball!


Det å gå på fotballkamp kan være så mangt. Det kan faktisk by på opp til flere opplevelser på forskjellige nivåer.  Det er helt klart at en tur på stadion er en berikelse for den nysgjerrige, den sosiale og den som søker spenning. En utvidelse av vokabularet er også et element man kan innta i denne sammenheng. 

Jeg har min faste medsammensvorne fotballkamp-partnerinne, og vi pleier å nyte disse to innholdsrike timene på stadion sammen. Dog ikke hver hjemmekamp, men de ”viktigste” (hvilke det nå er). Det første som kan nevnes av nytelsefaktorer er jo de faktiske nytelsesvarene som man finner i kiosken; de litt oppkvikkende som kaffe, sjokolade og is. Neste innslag innen nytelse  er de gode setene og det å faktisk kunne sitte helt i ro uten annet avbrudd enn av andre tilskuere som er sent ute og skal inn på plassen sin.

Noe  som alltid bidrar til spenning på kamp er det at man alltid treffer på kjentfolk. Både de man vil treffe og de som man helst håper å unngå . Og kroppsspråket er vel sjelden å ta feil av når det gjelder dette: Imøtekommende og smilende for så i neste øyeblikk å senke hodet å ”finne” noe interessant på bakken.  Så, for å si det sånn; det er ganske avgjørende hvor man får plass på tribunen, nesten som å trekke ut riktig kort av en kortstokk. Men det er vel som med alt annet her i livet: nemlig 50/50 på flaks og uflaks!

Noe annet som derimot ikke virker helt tilfeldig, er hvem du får ved siden av deg, på den andre siden altså. Det virker ikke som noen slump i det hele tatt. Dårlig lukt, store fasonger og mye verbal aktivitet (dvs. å opptre som en bedreviter ved å rope ut råd til treneren og å skjelle ut dommeren) synes å være fremtredende faktorer hver gang! Er det meg det er noe galt med, eller?

Heldigvis så er det sånn at kampen vises på storskjerm. Ikke fordi vi absolutt vil se kampen på skjerm, men fordi der vises nemlig aktuelle ting som skjer på banen i reprise. For det er ikke til å stikke under et sete at vi ofte går glipp av viktige begivenheter da vi i kampens hete også er nødt til å diskutere aktuelle ting på hjemmebane. Verdensproblemer må fortsatt løses selv om det er kamp på gang! Fnising og andre artigheter hører også med i disse debattene.

Som sikkert mange aner så er det ikke alltid at fotballen står i fokus på disse kamp-datene våre. Det er jo så fryktelig mye å se på og å følge med på. Siterer fra siste kamp:
-       Oj, har du sett han der nummer 21 eller?
-       Ehh, nei, skal følge med når han løper forbi neste gang….
-       Han var råstilig, nemlig!
Neste gang han svetter forbi oss:
-       Så du’n nå eller???
-       Å, nei, jeg fulgte med på ballen jeg….
-       Hæ???


Så, hvor befinner vi oss på kamp-skala’n? Beriker vi den nysgjerrige, den sosiale eller den spenningssøkende i oss? Jeg vil påstå at det som er av stor betydning for vårt fotball- engasjement er nok det sosiale aspektet; nemlig at vi får tilbrakt tid sammen og samtalet om livets større og mindre mysterier på en arena med masse spennende å se på! 

onsdag 11. mai 2011

Tanker om en fantastisk dag


Jeg skal absolutt ikke påberope meg å være trengende av en hviledag, i min ikke alt for stressede hverdag. Men selv om jeg i et normalt perspektiv kan kalle meg heldig, her jeg i min uavhengige tilværelse, uten morgenrush og faste middagstider, egentlig gjør som jeg selv lyster, setter jo også jeg pris på en dag med avspasering.

Så, sammen med min trivelige kloning på 4 år, pakket vi snippeesken og satt kursen mot sand og bølgeskvulp. Vi bestemte oss rett og slett for å nyte sommeren litt på forskudd ved å dra på strandtur. Etter diverse obligatoriske stopp bestående av 1) Bøtte –og spadekjøp (som alltid er alt fra i fjor dødt eller begravd, bokstavelig talt), 2) Unyttig proviant som er nødvendig for både liten og stor. Jeg tror det er litt sånn at man liksom tillater seg litt ekstra kos på dager som faller utenfor normalen. Det teller på en måte ikke, i alle fall ikke i min litt naive illusjon. Vel, for å gå videre: 3) Se & Hør, som for meg er det ultimate, dog unødvendige, perfekte tidsfordriv! Enklere lektyre er umulig å finne! Der kan man fråtse i mer eller mindre sanne nyheter, som i grunn ikke gagner til noe som helst. Bortsett fra underholdning og sladder-oppdatering.

Så rigget vi oss til med tepper og stoler med matposen trygt forankret i skyggen. Deilig!

Det som er så perfekt med en slik sommerdag om våren er jo det at det ikke er en sjel i nærheten! Man er simpelthen helt spik mutters alene! Ingen trengsel, ingen kamp om de beste plassene, ingen hyl og ingen skrik. Bare oss to, åpent landskap og fuglekvitter. Men det er en ting til som kan måle seg med perfektheten av dette, nemlig at det at det er mulig å sitte der i bikinien helt uten å måtte holde inn magen og holde pusten, noe som er temmelig ubehagelig! Isteden kan jeg la kropp være kropp og nyte enda en kjeks! Helt fantastisk!

Så, kort oppsummert; det å kunne nyte små avstikkere fra normal allfarvei er for meg et essensielt tiltak for å lykkes  i hverdagen. Å bare stikke av fra virkeligheten, om ikke annet enn for et par timer, er storslagen terapi for både legeme og sinn. Noe å tære på. Håper det blir flere dager som denne før sommeren setter inn for fullt…..

fredag 6. mai 2011

Å nyte hele menyen!


Etter hvert som man har levd litt og opplevd litt, har man også i alt kaoset fått tid til å lese litt. Og man bør ikke ha lest veldig mye før man blir klar over hvor mye bra litteratur som finnes der ute. Døgnet skylder timer for alt en skulle ha tid til å lese! Og i og med at det finnes så mye bra er det klart at det finnes omtrent like mye dårlig litteratur. Slik er det jo med det meste. Hvorfor skulle det være annerledes bare fordi det gjelder bøker? Men er det dermed sagt at dårlig litteratur er unødvendig?

Det er som med et kosthold. Der er det også mange forskjellige kvaliteter ute og går. Mye er bra, men det finnes utrolig mye dårlig mat! Men som med alt annet her i livet så trenger vi jo også det dårlige, for ikke annet enn for å verdsette det gode! Man må forsyne seg fra hele spekteret på en måte. Man trenger faktisk både kjøtt (klassikere), fisk (samtidslitteratur), grønnsaker (kriminallitteratur), frukt (historisk litteratur), melkeprodukter (eventyr), korn (lyrikk) og, selvfølgelig litt ekstra kos på lørdager (kiosklitteratur)!  Et godt sammensatt kosthold, der altså !

Man kan sammenligne en bok av god kaliber med proteiner, altså selve byggesteinene, som tilbyr en utvidelse av den kunnskapelige horisonten. Bøker som ikke holder den samme kvalitative egenskapen derimot, kan sees på som karbohydrater: du blir fornøyd der og da, men du sitter ikke igjen med særlig metthetsfølelse spesielt lenge!  Men man trenger jo den fornøyelige gleden av rask lesefordøyelse også! Men med måte! Man  skal nok ikke ha mye av det før det blir merkbart på de allerede oppbygde lesecellene. De kan  fort bli glemt.

Det er viktig å passe på hva man putter i kroppen. Både av den bokstavlige føden og føden bestående av bokstaver! Jeg blir aldeles oppslukt og ikke rent lykkelig når jeg skjønner at jeg virkelig har funnet selve indrefileten av en bok. Det er ikke så ofte, men nå er det jo en gang slik at det faktisk er hverdagskosten som gjelder i det lange løp!

(<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://blogglisten.no/count?id=28734" alt="Blogglisten" /></a>)

onsdag 4. mai 2011

Tilfeldig? Tror ikke det!

Når man er midt oppe i noe så er det kanskje vanskelig å se et mønster. Det må gjerne gå litt tid slik at man kan se tilbake for å oppdage små pussigheter og sammenhenger. Som i mitt spesiell tilfelle, som jeg med stor overraskelse ble klar over her om dagen. For hvis det er et mønster det jeg skal fortelle om nå, så må jeg mildt sagt være småskrudd og må nok anses for å ha en svært sær, men godt skjult interesse.

Det har seg nemlig slik at jeg var i London sist helg. Og av alle helger denne vakre våren har å by på så falt tilfeldigvis valget på akkurat denne. Tilfeldig? Antakeligvis ikke! Som sikkert de fleste har fått med seg, i alle fall de av dere som har et minimum av hørsel og syn inntakt, var det storslått bryllup i Englands hovedstad akkurat da.  Ja, ja, det var jo litt teit, tenkte jeg, og resonnerte med kaos og ville tilstander. Så plutselig tok jeg et tilbakeblikk på mine tidligere erfaringer med London. Og det var da det gikk opp for meg! For da forrige store bryllup stod i London, det med det litt uheldige utfallet vil kanskje mange si, da Charles og Diana promenerte rundt, inntyllet i bløtekakepuffermer og snublende i et syv meter lange slep, jo da, DA, var jeg også i England! Tilfeldig? Kanskje vil du fortsatt mene det, men det er før du har kjennskap til resten av den forbløffende historien. Og den kommer her:

Midt imellom de rojale smiingene av hymneliknende lenker hadde det seg slik at jeg selv hadde kysset en frosk som viste seg å være en prins forvillet inn i grønne militærklær. Og, her kommer igjen mønsteret: jeg dro til London for å kjøpe brudekjolen min! Dette kan da ikke være tilfeldig? Kan det virkelig ha seg slik at jeg har en skjult tiltrekning mot hvite kjoler, Westmister Abbey og rare hatter? Vel, det kan faktisk se slik ut. Det kan faktisk virke som jeg lever i en syklus der London og bryllup er utslagsgivende.

 Det som kan bli litt spennende i fremtiden, nå som jeg er blitt klar over dette ”ikke-tilfeldige mønsteret” jeg følger, er jo det at det neste store bryllupet som går av staben der borte på den grønne øya, skal det også oppleves på nært hold?  Står det skrevet i min London/bryllup-syklus at jeg må over? Ny brudekjole blir det i alle fall ikke!

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=28734"></script>