søndag 28. april 2013

VED VEIS ENDE




Det er vanskelig å forstå, men kalenderen viser, og den har som oftest rett, at D-dagen er her: 29 april har stått som en milepæl i horisonten – en milepæl vi sakte men sikkert har nærmet oss. Nå er det et faktum: det store eventyret er over. Slutt. Finito. The end. Det er en kjent sak for de fleste at alle gode ting må ende, men at det skulle skje i slik rekordfart nå på tampen var det ingen av turmedlemmene som hadde regnet med. Og selv om hjemlengselen rev og slet litt for en ukes tid siden har situasjonen forandret seg – vi skulle så gjerne ha blitt litt lenger!

Oppvarming til flyreisen hjem

Kapteinens tunge avskjed med båten sin
Selve avskjeden med vårt flytende hjem ble en tung affære.  Det var tårevått på dekk og klumpen i halsen forsvant ikke før båten var godt ute av syne. Vi syntes hun så ganske ensom ut der i bukten i Bequia kun med det norske flagget viftende i vinden som vitne om hennes eventyr med oss. Vi kunne rett og slett ikke snakke om verken Sara Siglar eller hjemtur på flere timer uten at en tåre forlot øyet. Men som det pleier - så hjalp også her avstand og tid mot de verste tilbakelengsler. Mesteparten forsvant helt etter et par netter på deilig hotell med ditto deilige senger – det var ingen rulling, bølger eller spor av sand. Etter første natt mente Karoline at dette var den beste natten i hennes liv. I en alder av seks år så har hun heldigvis mange netter igjen, så vi får håpe at hun får oppleve flere av den gode sorten…

Farvel Bequia - vi kommer tilbake!


Di-Di kjørte oss til ferja

Karos beste natt!

 For at en opplevelse slik den vi har hatt skal være meningsfull og fullverdig mener jeg at fem månedene skal bære frukter og gi næring til videre tilværelse; man bør sitte igjen med en eller annen form for læring og erfaring etter en endt reise. Og det føler jeg at vi har, både på gode og litt mindre godt. Selvfølgelig, når man ser tilbake så er det ofte sånn at man kun husker det som var bra. Og heldigvis for det, ellers hadde verden sett en smule mer dyster ut vil  jeg tro. Jeg sitter igjen med en følelse at denne turen har vært fantastisk, med alle de flotte stedene vi har sett, mennesker vi har møtt, seilerfaring, deilig vær og vann, gjennomsnittssøvn på 10 timer, fellesskap og familiesamhold.

Familiesamhold er et kapittel for seg egentlig og ikke kun en positiv opplevelse. Utfordringen har uten tvil vært tre unger som i tide og spesielt i u-tide har vist tendenser til bortskjemthet, utakknemlighet og misnøye. Tenk å være i et eldorado der nesten bare mørket setter en stopper for aktiviteter og så å si at det er så kjedelig! Tenk å krangle om hver minste ting kun for å være uenig og for å lage kvalme! Det er ikke umulig at ungene i løpet av turen har trodd at ”time-out” er et sted og ikke en tilstand.

Men - til deres forsvar kan jeg si at det kanskje heller ikke er så lett å bo på en trang båt (sorry Øyvind, båten er stor, men trang for fem i fem månederJ). Når du er vant til et fartsfylt liv med mange mennesker rundt deg og aktiviteter som holder deg i gang er det nok ikke så enkelt å bli tvunget til familiesamvær i en såpass lang periode. Det er nok å be om trøbbel det vi har gjort! Men for å si som Solan Gundersen: ”Det vanskelige er en bagatell og det umulige en utfordring!” Kanskje ikke så lett å huske på når det stormer som verst – da er det lettere å sende dem på rommet.

Vi møtte en svensk familie med to barn som har planer om å seile rundt i to år og enda lenger, så lenge pengene holder. Da vi hørte dette så Øyvind og jeg på hverandre, ristet enstemmig på hodene våre og var så enige som vi sjelden har vært om at fem måneder, det er mer enn nok! Selvfølgelig har mesteparten av tiden vært hygge og god tone, men det er utrolig hvilken skyggeeffekt negativ oppførsel har.

Jeg nevnte viktigheten av at en tur hatt helst bør gi næring til videre tilværelse og det tror jeg at reisen vår har gitt. Dersom vi fortsatt er enige når vi kommer hjem så har vi planer om å forandre ørlite grann på tingenes tilstand. Ved siden av å kjøre en stram linje hva angår uoppdragne unger (som egentlig har vært plan A i alle disse år, men som har en tendens til å skli ut) har vi bestemt oss for to ting som forhåpentligvis vil gi et bedre og et mer meningsfult liv: 1) Vi har tatt en veto-avgjørelse på at vi skal ha færre tv-kanaler, og 2) Vi har bestemt oss for å sette på håndbrekket litt oftere når det kommer til happenings i helgene. Dette skal gjennomføres på følgende måte: Vi skal si opp unødvendige og tidssløsende kanaler og heller satse på nyheter og gode filmer. Tiltak nummer to blir antakeligvis hakket verre da vi skal takke ”nei” til noe av alt som skjer, sette livet litt på pause, selv om det kun er snakk om en helg på hytta i ny og ne. (Kanskje også ved fullmåne). Heldigvis begynner ikke denne satsningen type ”rømme unna” før til høsten da vi for tiden er sosial utsultet – en sult som nok vil vedvare i flere uker.
Så - Flere pauser, Mindre tv – to investeringer for fremtiden! Dette kunne nesen vært paroler for et partiprogram spør du meg, men det får bli en annen gang.

Uansett tilbakeblikk og forsetter så står milepælen der. Den er enda tydeligere nå ved skriveslutt enn den var da jeg startet for en times tid siden. Flyavgangen er en time nærmere. Siste natt i Karibien er om få timer historie og hverdagen banker snart på. Jeg leste en gang et sted at dersom man vil ha en lykkelig slutt så kommer det an på hvor man ender historien. Eventyret ender derfor her; vi er førnøyde, vi er fortsatt en familie på fem, vi har lært masse, vi har felles minner -  minner vi kommer til å leve på lenge og antakelig minner som gjør at vi vil drømme om å reise tilbake til dette vakre sted som har vært ”hjemme” i nesten et halvt år. Vi er ved ved veis ende, ja, men kun når det kommer til selve reisen. Reisen i oss selv har så vidt begynt.

Fem måneder siden
Gardermoen
Sommerfugler

Et liv man kan like!


Jeans prøves for første gang på fem måneder!
Ikke bra!

Skolebesøk på Bequia

Sjø-besøk
Ett av MANGE

Oscar savner katten -
det får duge med "Spike"

Me don't wanna leave!





tirsdag 23. april 2013

BORTE BRA!






- Sånn, nå er jeg klar! 

Karoline kommer opp fra rommet sitt med ryggsekken ferdig pakket. Hun viser hvordan hun har sortert tegnesaker, lesebøker, Pet-Shops, Barbie-dukker og diverse saker, klar for flyturen hjem. Bak henne ser jeg døren hennes der nedtellingskalenderen henger – 23 kryss. Det hun har oversett i hjemlengselen sin er at det fortsatt mangler 7 kryss før dagen med stor D, dagen med hjertet. Hun må nok vente litt til…


Hjemlengselen har med andre ord meldt sin ankomst. Og det er jo helt forferdelig at noen kan ønske seg vekk fra Paradis, med drømmesysler som står i kø, hjem til den norske hverdagen. Men nå har det seg sånn at det ikke bare er minimatros som har tankene satt på hjemreise – vi er faktisk flere – ja, opp til fem… Med hånden sånn halvveis på hjertet så tror jeg vel ikke at noen av oss hadde gitt stående applaus dersom vi sånn helt plutselig ”måtte” ha blitt her tre uker ekstra. Nok er nok, og nok har vært fantastisk!






Noen kan sikkert mene at siden status nå er som den er, ja DA har vi hatt ferie lenge nok! Og det er vi så absolutt ikke uenige i… så for å ikke fremstå som fullstendig og uansvarlig bortskjemte så kan jeg si til vårt forsvar[1] at det gamle jungelordtaket fortsatt står ved makt:

Borte bra, men hjemme best!

Det hersker ingen tvil om at borte er bra. Det skårer faktisk såpass høyt på dette-er-livet-skalaen at man egentlig har sett seg litt lei av det hele. For livet der man ikke har gjort noe som helst en hel for så å slappe av – denne typen av liv vil jeg gi en levetid på ca. fem måneder. Man lengter plutselig etter et litt annet innhold av hva angår hverdag; lengter etter å prestere noe, treffe andre enn de fire andre som konstant og uavbrutt er innen rekkevidde, og man lengter etter å kunne være helt alene uten å måtte gjemme seg.

Siden jeg er meg selv nærmest så er det ganske innlysende at jeg vet mest om mine egne lengsler og savn. Men jeg er ikke langt unna resten av mannskapet her som nå i ukevis - i mangel på tv, venner, jobb og andre hverdagslige in-puts, har måttet dele mesteparten av tanker og ideer med hverandre! Så jeg vet jo litt om hvor svømmeføttene trykker hos mine medseilere.

Karoline, for eksempel, hun savner venninner. Hun har i løpet av turen blitt (om mulig) enda mer guttete. Hun har et språk som befinner seg milevis unna et typisk jente-ordforråd. Ikke bare språklig sett er det grunn til panikk, hun også leker, sloss, og gjør sitt fornødende på guttemåten. - Hvorfor skal ikke jeg stå når jeg tisser lissom? At det trengs en grundig opprydding før jenta er klar for pikeskole i Skottland hersker det liten tvil om.  



De to andre mindreårige om bord har også så smått begynt å lengte hjem. Ikke det at de klager på nåværende slaraff-tilværelse, de kjører fortsatt for fulle seil, selv om bading ikke er like stas hver dag lenger. At de lengter hjem blir ikke så ofte uttrykt med normale, verbale utsagn, de meddeler det oftere i form av en tilnærmet hulemann-kommunikasjon der utagerende krangel er fremtredende.



Vennemessig så er de er jo hverandres bestevenn og har hverandre å dele dagene med, og det er jo derfor de ble to også! Men nå har de faktisk gått hen og blitt litt lei hele tvilling og brødre-pakka, noe som forrige uke resulterte i noe så uvanlig som separate soverom – for første gang på snart ti år! Begge er fornøyde med løsningen og separate rom er nå et faktum.

Øyvind og jeg deler fortsatt rom, og jeg vet ikke hvem av oss som er mest overrasket over at vi ikke er mer lei hverandre enn vi faktisk er etter disse ukene sammen. Vi har vel om mulig blitt enda mer kjent med hverandre – både på godt og vondt, og siden ingen har byttet lugar så vil jeg vel påstå at det gode har overtaket! Nå skal vi ikke glemme at det fortsatt er noen dager til vi er hjemme…

Men - vi har vel begynt å snuse på hjemreisen vi også. Det er visse lengselstendenser å spore til vårt langstrakte hjemland, til vår rød-hvite hjemby og ikke minst til palasset i Kongensgate. Palass kontra 40 fots båt vel og merke.  Både hjemlige trakter og hjemlige kjære står høyt på savnelista og er høyfrekvente samtaleemner. Planer er lagt, festene er notert – vi går jammen en travel tid i møte! Det sosiale tapet skal tas igjen for flere måneder! Spikeren i lengselskista satte Øyvind her om dagen da han planla seiltur fra Fredrikstad til Strømstad med kompiser når den første gode sommerdagen banker på. Planlegging av seiltur på seiltur der altså! For min egen del er det ingen programfestede seilturer som står på plakaten de nærmeste ukene etter hjemkomst - kun utensjøs aktivitet.

Det er ikke bare steder og kjære som er notert på legselsblokka til undertegnede. Det som også virker fristende er luksuriøse småting og steder som man kanskje ikke setter nok pris på i den norske hverdagen, men som er savnet her på båten. Vet ikke hvilket av disse fantastiske tingene som troner øverst, de forandrer seg ofte i takt med bølgene og etter dagsformen. Tror at jeg har nevnt nedtrekkeren til do tidligere og den er et gjentagende emne her om bord. Jeg virkelig gleder meg til å hver dag, og ofte, kunne trekke ned i doen uten å bruke egen muskelskraft – det er ikke særlig landkrabbeaktig å komme hjem med træler i hendene grunnet manuell toalettbehandling! Tenk at en så liten knapp skal ta såpass stor plass på en ønskeliste!

Også sentralt på denne lista står ”bad” og da selvfølgelig drømmen om flere kvadratmeter. Man føler seg til tider litt som en kjempe som har forvillet seg til Lilleputtenes land. Hjemme føler jeg meg litt mindre. Jeg kan se for meg at det i alle fall er 5-6 skritt fra dassen til dusjen på badet hjemme, skritt jeg gleder meg til å begi meg utpå om få dager!

Et annet hjemvendende tema er mat. Det er selvfølgelig alltid spennende med fremmed mat, men etter et par måneder nå med et svært begrenset utvalg i butikkene er det plutselig ikke like spennende lenger. Et tegn på dette kan for eksempel være handlelista på Meny som allerede ligger spikret og klar på ”notater” på telefonen. Og der troner, kanskje ikke overraskende, heilnorske produkter som geitost, melk og leverpostei – selve symbolene på norsk identitet og hjemlengsel! Man kan ta nordmannen ut av Norge men du skal tydeligvis slite litt for å ta Norge ut av nordmannen!

Det er selvfølgelig flere ting som jeg savner av og til når det står på som verst. Det er ikke livsnødvendige ting jeg snakker om, men heller bagateller av typen "godt vant". Jeg nevner fortløpende, dog ikke i noen som helst form for kronologi: at alt blir tørt, ikke saltvann over alt, å være helt alene, varmtvann, kaffe latte på Verdensspeilet, kino, puta mi, katten, papiraviser, fjernkontrollen, ubegrenset tilgang til internett… Det er også en hel masse som jeg IKKE savner, men det er en helt annen historie, en som jeg kanskje febrilsk forsøker å fortrenge i takt med tiden som nærmer seg tilbakevendelsen.

Uansett så har hjemlengselen altså sneket seg på ,og selv om nok kanskje er nok så hersker det liten tvil om at tiden virkelig har hastet avgårde de siste ukene, et vitne om at tiden så absolutt ikke er noe man kan holde i hånden. Den er sin egen herre og nå er det slik at herremannen har bestemt seg for at han har det travelt. Og selv om vi lengter hjem og hjemme er best og alt det der så er jeg stygt redd for at paradokset og enden på visa er at når vi ser bakover på vårt vakre eventyr så kommer vi til å lengte mer tilbake enn vi nå lengter fram.






[1] Jeg velger her å snakke for hele mannskapet da jeg faktisk er den eldste her om bord og dermed vet mest og også best (red.)

onsdag 10. april 2013

SJARME I VARME



Da jeg bestemte meg for å dele tanker og opplevelser i form av blogg, visste jeg ikke helt hvilken retning denne formidlingen skulle ta. Det eneste jeg var sikker på var at det ikke skulle være en typisk reiseblogg med fokus på reisemål og typiske reisebeskrivelser. Jeg bestemte meg heller for å dele hverdagslig observasjoner og tanker sett med humoristiske briller – en overlevningsmetode som har vist seg å fungere for en landkrabbe tvunget til et familiært samvær 24/7 på en seilbåt i fem måneder. Med kun noen uker igjen av maritim galskap ser det faktisk ut til at jeg overlever kunststykket med bravur! Ikke bare er familielivet i behold, jeg har også lært meg å sette pris på sjølivets gleder. Så i motsetning til tidligere innlegg kommer her noen betraktninger som er en smule mer rettet mot reisemål og besøkte steder. Selvfølgelig ikke helt uten en viss humoristiske vri.

Man skulle kanskje ikke tro at hjernen fungerer særlig bra nå etter flere måneder der tankene og samtalene stort sett har dreid seg om hva som skal være neste måltid. Tvert i mot så er tankevirksomheten til tider overraskende tilstedeværende. Stadig dukker det opp svært så reflekterende observasjoner. Slik som her forleden dag da vi nok så samstemte konkluderte med at ”dersom hvis atte” det hadde vært kaldt her i Karibien så hadde det ikke bodd en kjeft her.

Uttalelser av denne type stiller seg antakelig i samme oppsiktsvekkende rekke som at: ”hadde det vært sommer hele året i Norge så hadde vi ikke trengt piggdekk” og ”hadde det ikke vært vann så måtte vi ha båret båten”. Lite revolusjonerende sier du kanskje, men til mitt forsvar må jeg si at disse tankene er ganske så reflekterende å produsere når man har til rådighet et hode som faktisk er i utvidet feriemodus.

Tilbake til sakens kjerne – nemlig det faktum at det ER varmt her i Karibien og at det av den grunn faktisk bor folk her. Fattige folk. Det er så fattig her at hadde jeg ikke visst bedre ville disse øyene antakelig gått for u-land å være – noe de antakeligvis også gjør. Det er så fattig her enkelte steder at jeg til tider føler meg blek og fet til tross for iherdig soling i over fire måneder og et passe sundt kosthold.
Men det som disse øyene mangler i rikdom og velstand tar de til de grader igjen med sjarme og varme. Varme som både i generøsitet og høy lufttemperatur. Hadde  rikdom blitt målt i smil og gjestfrihet hadde vi feriert i velferdsstater vesten bare kunne ha drømt om. En rikdom man skal lete lenge etter i kjøligere over-atlantiske strøk. En annen kuriositet disse menneskene kan flagge med er at de har en utrolig evne til å gjøre absolutt ingenting!

Det er ikke bare menneskene her som byr på sjarme. Noen av stedene vi har stiftet bekjentskap med har også vist seg å være skjulte perler som man ikke finner i dyptliggende skjell – de er rett og slett beviset på man ikke trenger all verdens mikkmakkeri av luksus for å være en skjult skatt.

Men nå lurer du kanskje på når min tidligere annonserte presentasjon av unike steder verd å nevne starter - og svaret er nå. Jeg kunne sikkert ha holdt på nærmest uendelig med denne uhøytidelige presentasjonen, men jeg skal prøve å være kortfattet – jeg er jo faktisk på ferie!

Happy Island
En øy er ikke alltid en øy. Det høres kanskje litt rart ut, men det er så absolutt tilfelle. Syd i Grenadinene er det en menneskelaget øy, laget av konkylier og betong av en meget oppfinnsom herremann ved navn Janti. Ikke bare er han oppfinnsom, han er også ganske eksotisk og glad der han betjener sin egen bar omgitt av hav og korallrev og av en konstant tåke grunnet en annen type rev, men som ikke har noe med hav å gjøre. Historien er slik at Union Island, som er hovedøyen, trengte å bli kvitt skjellavfall. Janti ante råd og sa seg villig til å adoptere disse skjellene på den betingelse at han kunne bruke dem til å lage sin egen øy. En helt normal ide vil jeg tro, dersom jazz-tobakk er en naturlig del av hverdagen… han fylte på med skjell og betong – og har den dag i dag sin helt egen øy med bar kombinert med seng og kjøkken. Prøv å få til det i det kalde byråkratiske nord! En fantastisk skrue på en passe skrudd øy.

Happy Island


Janti i baren

Fruktboder
Supermarkeder, eller matbutikker for den saks skyld, vokser ikke akkurat på palmer her på tur. Man er heldig dersom man finner en butikk, og faktisk enda mer heldig hvis denne butikken inneholder mat! Det er så absolutt ikke påfyll i hyllene hver uke her, nei. Frisk frukt og grønnsaker derimot kan man kjøpe i diverse fruktboder som er malt i de flotteste farger. Men her er det ikke frukten som står i fokus - damene og selve livet rundt bodene spiller førstefender i dette fruktige eventyret. Det er fantastisk å se: Det sover babyer i fruktkasser, bittesmå kattunger krabber rundt, det ropes, synges og ikke minst kjeftes over en lav sandal. Det er et liv så frodig som fruktdamene selv. Frukten er det nå så som så med…

Nye venner og en kattunge

Mopion
Denne naturperlen av en øy består kun av sand - pluss en menneskeskapt parasoll hvis man skal være korrekt – og er omringet av krystallklart vann fra alle kanter. Dersom man er heldig og jolla ikke treffer revet som ligger som en beskyttende mor rundt øya, kan man nye dette stedet i fullstendig ferieharmoni. Parasollen sørger for skygge dersom man ønsker det og vannet er så klart at man kan se rett hjem med det blotte øyet. Man får nesten en litt Robinson Crusoe-følelse av hele greia selv om det ikke er fredag.

Gutta fant en konkylie

Dette bildet trenger ikke ord...

Krystall




Dinner and a show!  
I en bukt som lyder navnet Chatham Bay fant vi det autentiske Karibien hva angår mat og lokal musikk. Denne restauranten har man kanskje mest lyst til å bare gå fort forbi i håp om å slippe utslett og skumle sykdommer, men vi gikk hit etter mørkets frembrudd og ante fred og ingen (smitte)fare. Maten var upåklagelig og grillkokken tryllet fram de lekreste og mest smakfulle retter, en etter en. Og man trengte litt i magen for å klare å fordøye det lokale ”bandet” som kom tuslende utover kvelden! Instrumentene besto av en ustemt gitar, en tromme, kastanjetter og en tom ølflaske. Mer en morsom opplevelse enn musikalsk – uten tvil!

Kokken og dagens middag


Karoline feier kjøkkenet i "restauranten"!

Reklamerer for brødfrukt!



Høyt henger dem!

The Band


 Wallilabou
Dette stedet har vært nevnt ved en tidligere anledning der undertegnende etterlyste en sjørøver hvis navn er Sparrow. Wallilabou er nemlig stedet gudene glemte og Universal Studios fant. Hvis man ser bort fra den filmskapte piratbyen som etter et ublidt møte med orkanen Omar ble nedgradert mange hakk, har denne lille bukten en god del sjarme å by på. Dersom man også klarer å se forbi tiggende smykkeselgere som kommer padlende på surfebrett  og som klorer seg fast i båtripa i håp om å få solgt et hjemmelaget smykke laget av frø (!) – ja da er dette et supert sted å ankre opp for et par netter. Dette stedet er som natt der vi lever i dag og fattig der vi lever som konger tatt ut fra et Askeladden-eventyr. Selv om vi ble sett på som flytende lommebøker med mast var alle veldig hyggelige. Og selvfølgelig kjøpte vi smykker!

Kapteinen og Bagga


Jeg kunne fortalt om flere steder som uten solens hjelp har varmet oss her i Karibien, men da ville jo smårare dagligdagse observasjoner og tanker forblitt nettopp det – og ikke videreformidlede skriverier til den virkelige verden. Disse unike stedene jeg har fortalt om nå har virkelig fortjent en plass her i Landkrabba’s univers. Det er antakelig disse stedene vi vil huske best der de har framstått som adeccospillere som får prøve seg i eliteserien, i et landskap som kjemper om oppmerksomhet fra oss turister. Minner og ikke minst flere hundre bilder av steder som disse øker verdien av turen betraktelig. Og, ja – det hjelper også godt med at det er et deilig klima. For som du nå vet så hadde jo ikke disse stedene, og da heller ikke menneskene naturlig nok, vært til uten det varme været - det har jo Einstein av kloke tanker allerede fastslått.
 
Barnebord på verdens fineste restaurant
PSV - Private Island

Dinga hopper - damene må holde på puppene!

Eksos-rampen!