VED VEIS ENDE

Det er vanskelig å forstå, men kalenderen viser, og den har som oftest rett, at D-dagen er her: 29 april har stått som en milepæl i horisonten – en milepæl vi sakte men sikkert har nærmet oss. Nå er det et faktum: det store eventyret er over. Slutt. Finito. The end. Det er en kjent sak for de fleste at alle gode ting må ende, men at det skulle skje i slik rekordfart nå på tampen var det ingen av turmedlemmene som hadde regnet med. Og selv om hjemlengselen rev og slet litt for en ukes tid siden har situasjonen forandret seg – vi skulle så gjerne ha blitt litt lenger!

Oppvarming til flyreisen hjem

Kapteinens tunge avskjed med båten sin

Selve avskjeden med vårt flytende hjem ble en tung affære.  Det var tårevått på dekk og klumpen i halsen forsvant ikke før båten var godt ute av syne. Vi syntes hun så ganske ensom ut der i bukten i Bequia kun med det norske flagget viftende i vinden som vitne om hennes eventyr med oss. Vi kunne rett og slett ikke snakke om verken Sara Siglar eller hjemtur på flere timer uten at en tåre forlot øyet. Men som det pleier - så hjalp også her avstand og tid mot de verste tilbakelengsler. Mesteparten forsvant helt etter et par netter på deilig hotell med ditto deilige senger – det var ingen rulling, bølger eller spor av sand. Etter første natt mente Karoline at dette var den beste natten i hennes liv. I en alder av seks år så har hun heldigvis mange netter igjen, så vi får håpe at hun får oppleve flere av den gode sorten…

Farvel Bequia - vi kommer tilbake!

Di-Di kjørte oss til ferja

Karos beste natt!

 For at en opplevelse slik den vi har hatt skal være meningsfull og fullverdig mener jeg at fem månedene skal bære frukter og gi næring til videre tilværelse; man bør sitte igjen med en eller annen form for læring og erfaring etter en endt reise. Og det føler jeg at vi har, både på gode og litt mindre godt. Selvfølgelig, når man ser tilbake så er det ofte sånn at man kun husker det som var bra. Og heldigvis for det, ellers hadde verden sett en smule mer dyster ut vil  jeg tro. Jeg sitter igjen med en følelse at denne turen har vært fantastisk, med alle de flotte stedene vi har sett, mennesker vi har møtt, seilerfaring, deilig vær og vann, gjennomsnittssøvn på 10 timer, fellesskap og familiesamhold.

Familiesamhold er et kapittel for seg egentlig og ikke kun en positiv opplevelse. Utfordringen har uten tvil vært tre unger som i tide og spesielt i u-tide har vist tendenser til bortskjemthet, utakknemlighet og misnøye. Tenk å være i et eldorado der nesten bare mørket setter en stopper for aktiviteter og så å si at det er så kjedelig! Tenk å krangle om hver minste ting kun for å være uenig og for å lage kvalme! Det er ikke umulig at ungene i løpet av turen har trodd at ”time-out” er et sted og ikke en tilstand.

Men - til deres forsvar kan jeg si at det kanskje heller ikke er så lett å bo på en trang båt (sorry Øyvind, båten er stor, men trang for fem i fem månederJ). Når du er vant til et fartsfylt liv med mange mennesker rundt deg og aktiviteter som holder deg i gang er det nok ikke så enkelt å bli tvunget til familiesamvær i en såpass lang periode. Det er nok å be om trøbbel det vi har gjort! Men for å si som Solan Gundersen: ”Det vanskelige er en bagatell og det umulige en utfordring!” Kanskje ikke så lett å huske på når det stormer som verst – da er det lettere å sende dem på rommet.

Vi møtte en svensk familie med to barn som har planer om å seile rundt i to år og enda lenger, så lenge pengene holder. Da vi hørte dette så Øyvind og jeg på hverandre, ristet enstemmig på hodene våre og var så enige som vi sjelden har vært om at fem måneder, det er mer enn nok! Selvfølgelig har mesteparten av tiden vært hygge og god tone, men det er utrolig hvilken skyggeeffekt negativ oppførsel har.

Jeg nevnte viktigheten av at en tur hatt helst bør gi næring til videre tilværelse og det tror jeg at reisen vår har gitt. Dersom vi fortsatt er enige når vi kommer hjem så har vi planer om å forandre ørlite grann på tingenes tilstand. Ved siden av å kjøre en stram linje hva angår uoppdragne unger (som egentlig har vært plan A i alle disse år, men som har en tendens til å skli ut) har vi bestemt oss for to ting som forhåpentligvis vil gi et bedre og et mer meningsfult liv: 1) Vi har tatt en veto-avgjørelse på at vi skal ha færre tv-kanaler, og 2) Vi har bestemt oss for å sette på håndbrekket litt oftere når det kommer til happenings i helgene. Dette skal gjennomføres på følgende måte: Vi skal si opp unødvendige og tidssløsende kanaler og heller satse på nyheter og gode filmer. Tiltak nummer to blir antakeligvis hakket verre da vi skal takke ”nei” til noe av alt som skjer, sette livet litt på pause, selv om det kun er snakk om en helg på hytta i ny og ne. (Kanskje også ved fullmåne). Heldigvis begynner ikke denne satsningen type ”rømme unna” før til høsten da vi for tiden er sosial utsultet – en sult som nok vil vedvare i flere uker.

Så - Flere pauser, Mindre tv – to investeringer for fremtiden! Dette kunne nesen vært paroler for et partiprogram spør du meg, men det får bli en annen gang.

Uansett tilbakeblikk og forsetter så står milepælen der. Den er enda tydeligere nå ved skriveslutt enn den var da jeg startet for en times tid siden. Flyavgangen er en time nærmere. Siste natt i Karibien er om få timer historie og hverdagen banker snart på. Jeg leste en gang et sted at dersom man vil ha en lykkelig slutt så kommer det an på hvor man ender historien. Eventyret ender derfor her; vi er førnøyde, vi er fortsatt en familie på fem, vi har lært masse, vi har felles minner -  minner vi kommer til å leve på lenge og antakelig minner som gjør at vi vil drømme om å reise tilbake til dette vakre sted som har vært ”hjemme” i nesten et halvt år. Vi er ved ved veis ende, ja, men kun når det kommer til selve reisen. Reisen i oss selv har så vidt begynt.

Fem måneder siden
Gardermoen
Sommerfugler

Et liv man kan like!

Jeans prøves for første gang på fem måneder!
Ikke bra!

Skolebesøk på Bequia

Sjø-besøk
Ett av MANGE

Oscar savner katten -
det får duge med "Spike"

Me don't wanna leave!