- Sånn, nå er jeg klar!
Karoline
kommer opp fra rommet sitt med ryggsekken ferdig pakket. Hun viser hvordan hun
har sortert tegnesaker, lesebøker, Pet-Shops, Barbie-dukker og diverse saker,
klar for flyturen hjem. Bak henne ser jeg døren hennes der nedtellingskalenderen
henger – 23 kryss. Det hun har oversett i hjemlengselen sin er at det fortsatt
mangler 7 kryss før dagen med stor D, dagen med hjertet. Hun må nok vente litt
til…
Hjemlengselen har med andre ord
meldt sin ankomst. Og det er jo helt forferdelig at noen kan ønske seg vekk fra
Paradis, med drømmesysler som står i kø, hjem til den norske hverdagen. Men nå
har det seg sånn at det ikke bare er minimatros som har tankene satt på
hjemreise – vi er faktisk flere – ja, opp til fem… Med hånden sånn halvveis på
hjertet så tror jeg vel ikke at noen av oss hadde gitt stående applaus dersom
vi sånn helt plutselig ”måtte” ha blitt her tre uker ekstra. Nok er nok, og nok
har vært fantastisk!
Noen kan sikkert mene at siden
status nå er som den er, ja DA har vi hatt ferie lenge nok! Og det er vi så
absolutt ikke uenige i… så for å ikke fremstå som fullstendig og uansvarlig bortskjemte så kan jeg si til vårt forsvar[1] at
det gamle jungelordtaket fortsatt står ved makt:
Borte bra, men hjemme best!
Det hersker ingen tvil om at borte
er bra. Det skårer faktisk såpass høyt på dette-er-livet-skalaen at man
egentlig har sett seg litt lei av det hele. For livet der man ikke har gjort
noe som helst en hel for så å slappe av – denne typen av liv vil jeg gi en
levetid på ca. fem måneder. Man lengter plutselig etter et litt annet innhold
av hva angår hverdag; lengter etter å prestere noe, treffe andre enn de fire
andre som konstant og uavbrutt er innen rekkevidde, og man lengter etter å
kunne være helt alene uten å måtte gjemme seg.
Siden jeg er meg selv nærmest så er
det ganske innlysende at jeg vet mest om mine egne lengsler og savn. Men jeg er
ikke langt unna resten av mannskapet her
som nå i ukevis - i mangel på tv, venner, jobb og andre hverdagslige in-puts,
har måttet dele mesteparten av tanker og ideer med hverandre! Så jeg vet jo
litt om hvor svømmeføttene trykker hos mine medseilere.
Karoline, for eksempel, hun savner
venninner. Hun har i løpet av turen blitt (om mulig) enda mer guttete. Hun har
et språk som befinner seg milevis unna et typisk jente-ordforråd. Ikke bare
språklig sett er det grunn til panikk, hun også leker, sloss, og gjør sitt
fornødende på guttemåten. - Hvorfor skal ikke jeg stå når jeg tisser lissom? At
det trengs en grundig opprydding før jenta er klar for pikeskole i Skottland
hersker det liten tvil om.
De to andre mindreårige om bord har
også så smått begynt å lengte hjem. Ikke det at de klager på nåværende slaraff-tilværelse,
de kjører fortsatt for fulle seil, selv om bading ikke er like stas hver dag
lenger. At de lengter hjem blir ikke så ofte uttrykt med normale, verbale
utsagn, de meddeler det oftere i form av en tilnærmet hulemann-kommunikasjon
der utagerende krangel er fremtredende.
Vennemessig så er de er jo
hverandres bestevenn og har hverandre å dele dagene med, og det er jo derfor de
ble to også! Men nå har de faktisk gått hen og blitt litt lei hele tvilling og
brødre-pakka, noe som forrige uke resulterte i noe så uvanlig som separate
soverom – for første gang på snart ti år! Begge er fornøyde med løsningen og
separate rom er nå et faktum.
Øyvind og jeg deler fortsatt rom,
og jeg vet ikke hvem av oss som er mest overrasket over at vi ikke er mer lei
hverandre enn vi faktisk er etter disse ukene sammen. Vi har vel om mulig blitt
enda mer kjent med hverandre – både på godt og vondt, og siden ingen har byttet
lugar så vil jeg vel påstå at det gode har overtaket! Nå skal vi ikke glemme at
det fortsatt er noen dager til vi er hjemme…
Men - vi har vel begynt å snuse på
hjemreisen vi også. Det er visse lengselstendenser å spore til vårt
langstrakte hjemland, til vår rød-hvite hjemby og ikke minst til palasset i
Kongensgate. Palass kontra 40 fots båt vel og merke. Både hjemlige trakter og hjemlige kjære står
høyt på savnelista og er høyfrekvente samtaleemner. Planer er lagt, festene er
notert – vi går jammen en travel tid i møte! Det sosiale tapet skal tas igjen
for flere måneder! Spikeren i lengselskista satte Øyvind her om dagen da han
planla seiltur fra Fredrikstad til Strømstad med kompiser når den første gode
sommerdagen banker på. Planlegging av seiltur på seiltur der altså! For min
egen del er det ingen programfestede seilturer som står på plakaten de nærmeste
ukene etter hjemkomst - kun utensjøs aktivitet.
Det er ikke bare steder og kjære
som er notert på legselsblokka til undertegnede. Det som også virker fristende
er luksuriøse småting og steder som man kanskje ikke setter nok pris på i den
norske hverdagen, men som er savnet her på båten. Vet ikke hvilket av disse
fantastiske tingene som troner
øverst, de forandrer seg ofte i takt med bølgene og etter dagsformen. Tror at
jeg har nevnt nedtrekkeren til do tidligere og den er et gjentagende emne her om bord. Jeg virkelig gleder meg til å hver dag, og ofte, kunne
trekke ned i doen uten å bruke egen muskelskraft – det er ikke særlig
landkrabbeaktig å komme hjem med træler i hendene grunnet manuell
toalettbehandling! Tenk at en så liten knapp skal ta såpass stor plass på en
ønskeliste!
Også sentralt på denne lista står
”bad” og da selvfølgelig drømmen om flere kvadratmeter. Man føler seg til tider
litt som en kjempe som har forvillet seg til Lilleputtenes land. Hjemme føler jeg meg litt mindre. Jeg kan se for
meg at det i alle fall er 5-6 skritt fra dassen til dusjen på badet hjemme,
skritt jeg gleder meg til å begi meg utpå om få dager!
Et annet hjemvendende tema er mat. Det
er selvfølgelig alltid spennende med fremmed mat, men etter et par måneder nå med
et svært begrenset utvalg i butikkene er det plutselig ikke like spennende
lenger. Et tegn på dette kan for eksempel være handlelista på Meny som allerede
ligger spikret og klar på ”notater” på telefonen. Og der troner, kanskje ikke
overraskende, heilnorske produkter som geitost, melk og leverpostei – selve
symbolene på norsk identitet og hjemlengsel! Man kan ta nordmannen ut av Norge
men du skal tydeligvis slite litt for å ta Norge ut av nordmannen!
Det er selvfølgelig flere ting som
jeg savner av og til når det står på som verst. Det er ikke livsnødvendige ting
jeg snakker om, men heller bagateller av typen "godt vant". Jeg nevner
fortløpende, dog ikke i noen som helst form for kronologi: at alt blir tørt,
ikke saltvann over alt, å være helt alene, varmtvann, kaffe latte på Verdensspeilet, kino,
puta mi, katten, papiraviser, fjernkontrollen, ubegrenset tilgang til internett…
Det er også en hel masse som jeg IKKE savner, men det er en helt annen
historie, en som jeg kanskje febrilsk forsøker å fortrenge i takt med tiden som
nærmer seg tilbakevendelsen.
Uansett så har hjemlengselen altså
sneket seg på ,og selv om nok kanskje er nok så hersker det liten tvil om at
tiden virkelig har hastet avgårde de siste ukene, et vitne om at tiden så
absolutt ikke er noe man kan holde i hånden. Den er sin egen herre og nå er det
slik at herremannen har bestemt seg for at han har det travelt. Og selv om vi
lengter hjem og hjemme er best og alt det der så er jeg stygt redd for at paradokset og enden på
visa er at når vi ser bakover på vårt vakre eventyr så kommer vi til å lengte
mer tilbake enn vi nå lengter fram.
[1]
Jeg velger her å snakke for hele mannskapet da jeg faktisk er den eldste her om
bord og dermed vet mest og også best (red.)
Gleder meg til å se dere :-)
SvarSlett