Eplet faller sjelden langt unna stammen....

  

Det er offisielt! Jeg har blitt den jeg absolutt ikke skulle bli! Det har sneket seg på som et usynlig virus, og sakte men sikkert infisert mitt vesen. Jeg har lenge ant at noe var i endring, men det var først for noen dager siden at det virkelig gikk opp for meg hvor graverende transformasjonen hadde blitt. Hva da, lurer du kanskje på. Svaret er Kristiansand. Svaret er fornøyelsespark. Svaret er kjedelig. Svaret er min mor.

Fornøyelsespark. Park? Ja. Fornøyelig? Joda, det er jo spennende, og så absolutt en avkobling fra hverdagen. Og DET er jo en fornøyelse i seg selv, og det var altså her jeg virkelig så hva som hadde skjedd.  (Når man er hjemme i den vanlige tralten er det vanskelig å oppdage forandringer. Akkurat som at man ser ikke at barn vokser hvis man ser dem hver dag…. ) Men altså; mens barn og mann i flere dager utøvde galskap i bassengene og vannskliene så satt undertegnende selv  godt plassert på en stol i solen uten å ha fått så mye som en dråpe klorvann på kroppen. Alle var fullstendig  utslitte etter heftig karusellkjøring, men ikke jeg. Jeg passet på vesker og bager og foreviget det hele ved å ta bilder! Og, kanskje det som gjorde det største utslaget av oppmerksomheten til forvandling var når ungene kalte meg treig og kjedelig. ”Skal ikke du ta tømmerstokken, mamma?” ”He! Skal du ikke bade?”

Det var da jeg skjønte det! Som lyn fra klar Sørlandshimmel; Jeg har blitt henne! Den jeg aldri, aldri skulle bli! Hun som vasset, men som aldri badet. Hun som passet på alt pikkpakk mens andre hadde det gøy. Hun som heller observerte alt fra sidelinjen isteden for å delta i kaoset. 

Det er i grunn litt Ferdinand over det hele. Litt sånn; ”jeg vil bare sitte her under mitt korketre og lukte på blomstene”. Bytt gjerne ut blomster med kaffe og en god bok. Tror sannelig ikke at jeg hadde reagert med  særlige voldsomme krumspring  heller dersom jeg hadde satt meg på en veps….

Så, da siste dag i ”paradiset” var et faktum så hadde jeg bestemt meg. Her skulle det bli både vannsklie, vått hår og karusell!  Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst, men mer for å bevise for meg selv at jeg ikke har blitt det jeg fryktet!  Det gikk så langt at jeg vurderte å skeie ut med det mest motbydelige av alt, nemlig sukkerspinn; den absolutt fornøyeligste park-attraksjonen. Men jeg stoppet i tide.