Å JUL MED DIN GLEDE

Jeg må innrømme at det er en smule rart å bytte ut norske kong vinter med varme, mygg og bading. Men en av våre hjemlige og trygge rutiner har vi klart å medbring og vedlikeholde her i Karibien – nemlig leting og misting, som er et svært tilstedeværende fenomen her om bord. (Ikke bare om bord, men stort sett der vi ferdes. Det hele begynte jo faktisk da vi klarte å miste flyet på vei over hit!)

Men istedenfor å fly rundt på leting etter votter, luer og ulltrøyer så leter vi, i god, gammeldags røverstil tatt rett ut fra Kardemommeby, etter diverse badebukser, sandaler og dykkebriller. ”Jeg er sikker på jeg hadde det i går!”

Man skulle nå vel ikke tro at det var mulig å rote vekk ting på et 40 fot’s område, men det er det så visst. Noen av tingene vil heller aldri dukke opp igjen – til noens fortvilelse, dvs han som må betale for alt som skal erstattes.

Jeg nevner bare toppen av skjæret når jeg sier at vi har mistet

3 dykkemasker (to som likte seg så godt på en bassengkant at de faktisk valgte å bli igjen der og ett sett som havnet på sjøen etter at noen snublet i dem i mørket)

1 sandal (ligger også på havets bunn)

2 håndklær (blåste uti vannet mens jeg satt på klyper – eller prøvde i alle fall…)

1 bikiniunderdel (seilte også sin egen sjø)

…… for å nevne noe.

Fellesnevneren synes så absolutt å være at havet fanger! Det som er fint er jo det at disse tingene er det mulig å erstatte. Det positive er jo at vi ennå er fem personer her om bord, med både 50 fingre og 50 tær fortsatt intakte. Det er viktig å fokusere på det som er viktig!

Men apropos vinter, så har det jo vært jul, og det er jo ikke noe man bare kan stikke under en skipsstol selv om man er i utlandet. Jula tar liksom ikke pause selv om vi har gjort nettopp det. Så la meg fortelle litt om hvordan denne forløp.

Jeg har alltid vært veldig julete av meg og sett det nærmest som min plikt å påføre resten av familien de samme juletradisjoner som de jeg vokste opp med. Litt sånn jeg-vet-best-mentalitet, noe som pleier å være vellykket! Så julen består av faste ritualer og innslag som julekort, julegrøtfest, julepynting, julehandling, julegudstjeneste, julemat, og nissebesøk. Ikke ulikt svært mange andres julefeiring vil jeg tro.

I år var selvfølgelig disse elementene av hva angår juletradisjoner, og ikke minst julefølelse, totalt fraværende. Julekort ble ikke en gang erstattet med en julehilsen-mail – tiden strakk rett og slett ikke til…. Plutselig banket 24. desember på kahyttdøra og der sto kjerringa i bikini’n og skjønte ikke bæret!

Sylvia og Rolf hadde sendt juleservietter - det mest "julete"  denne jula

Uansett, dagen begynte strålende! Vi hadde en oppgradert frokost på skuta og det var særdeles god stemning. Alle syntes nok at dette var hyggelig og litt spesielt. Eller var det det at de visste at gavene snart ble servert? Julenissen, AKA meg, sørget for gaver til store og små, og fikk selv også som fortjent! Det som garantert minnet mest om norsk jul var julegavepapiret jeg fikk tak i. Det var det nemlig snømenn på! Det må jo være som at vi i Norge skulle hatt palmer og kokosnøtter på innpakningspapiret vårt hjemme!

Resten av dagen ble tilbragt ved poolen. Gutta fikk lettet litt på trøkket etter hvert, da loppene ble for mange, og leide en ”Hobie Cat”, mens jentene nøt julefreden uten for mange hopp og sprett.

Snuppa kjøpt seg Hurley-bikini for julegave-pengene fra Selma

Badeløver

Sku' hatt en hatt!

Christmas Carols på Bitter End Yacht Club

Det nærmeste vi kom julegudstjeneste var noen Christmas Carol’ere - om ikke akkurat samstemt, fremførte julesanger. ”Det der er hva vi kan kalle surt, mamma”, påpekte Oscar. Bra oppfattet, noe en hver person, med eller uten hørsel, ville ment.

Jammen traff vi ikke Santa også – eller Karibien’s båtversjon av en sådan i det minste. Han ble kjørt rundt på seilbåten sin av Rudolf og kastet ut julegodteri til alle som var i båtene sine. Istedenfor nissehjelpere hadde han sin egen lille twist på det området, nemlig en hund i matchende nisse-outfit. Ikke akkurat nissefest av samme kaliber som det er når mormor-nissen banker på hjemme, men en artig liten kuriositet som var med på å tilføre en viss harryfaktor til hele høytiden!

Santa and his little helpers

Julemiddagen besto av buffet og den var helt grei. Ikke noe å skrive hjem om, så det skal jeg ikke gjøre. Men selve opplevelsen var lett gjenkjennelig fra andre fellesmåltider vi kan ha: Det var aldri fem til bords samtidig! Det skjedde stadig noe underveis, crew-medlemmer kom og gikk - det ble ikke akkurat noen store minneverdige samtaler rundt bordet den kvelden (heller). En eldre kar kom bort til meg der jeg satt helt alene og nøt fellesmåltidet. ” You guys remind us of ourselves fifteen years ago”, sa han mens kona og de tre voksne barna hans vinket fra babord side av lokalet. Da innså jeg at det faktisk finnes håp der ute!

Det mest minneverdige ved dette måltidet var nok prisen, som vi til slutt fikk servert som en avsluttende, sjokkerende stor rett.

Mojitos på Saba Rock litt senere på kvelden

Trøtt Oscar

Trøtt William

Trøtt Karo, men våken Øyvind

Okay – det var ingen stor bombe det at det er annerledes å feire jul i sol og varme! Jeg hadde ikke trengt å oppleve det for å forstå at det liksom blir litt feil. Jeg sier ikke at det var dårlig. På et tidspunkt – etter noen sider i boka mi, ved poolen, med et glass vin – sa jeg faktisk til Øyvind at ”dette er en perfekt juleaften!!” - Og her kan du gjerne legge på et lite gledeshyl – det var sånn det føltes! Men selv om dette var en fantastisk dag så skal jeg ta igjen med alt som har med jul å gjøre neste år! (Har faktisk allerede invitert gjestene!) Da blir det juleaften tre dager til ende med like mye julelykke, men i mye kaldere omgivelser!