Sånn går no daga'n...

Selv om det er jeg som er landkrabba her ombord, så er jeg ikke alene om å ha behov for fasiliteter som landlivet har å by på. Hvis vi teller antall timer tilbragt i båt så langt, bortsett fra de timene vi sover (og de er i grunn ikke så rent få!) så har vi hatt beina plantet ganske mye på fast land til å være på båtferie! Luksusfølelsen er en dårlig uvane å rista av seg, både for land – og vanndyr.

Enkelte av diss såkalte ”luksus-vanene” er for dere der hjemme helt dagligdagse, trivielle ting som dere overhode ikke ofrer en tanke. Men det å dusje på land kontra det å dusje i båt kan ikke sammenliknes. For ikke å glemme det å bare kunne trekke i snora på do! (Nå er det vel strengt tatt svært få som trekker for tiden, det er vel heller å trykke på en knapp.) Uansett, jeg opplever i alle fall en grad viss av lykke hver gang jeg kan bare ”trykke ned” på do eller stå i dusjen uten å måtte pumpe ut vann samtidig.

Andre ting som gjør landlivet her på båttur til en fryd er selvfølgelig restaurantbesøk, og bare det å sitte med en iskald ”painkiller” og se ungene leke og holde på rundt for seg selv er ren, dog ikke gratis, lykke! Og kanskje det beste med det hele er at de fleste steder som vi liker å ferdes i er at de tilbyr trådløst nett og da snakker vi om lykke med stort fortegn!

Familien Uten en Tråd - AKA Trådløse

Til tross for disse små utskeielser, så prøver vi jo også å utforske det naturen har å by på rundt oss. Sjøen har vi nå blitt godt kjent med, og føler at vi til en viss grad behersker både overflata og bunnen. Både dykkemaske og badetøy får våtet  seg relativt ofte og selv mor hopper uti uten å kjenne på vannet først! Men der stopper det. Noen Robinson Crusoe’r blir vi nok aldri. Jeg vet at man skal være forsiktig med å bruke sterke ord som aldri og alltid, men i dette tilfellet er jeg helt sikker. Vi kommer aldri til å bli forvekslet med Mister Robinson!

Her kommer et lite eksempel på nettopp dette: Våre nyanskaffede amerikanske venner og nokså ivrige ”hikers” ville ha oss med inn på stranden en ettermiddag for å samle ved til et bål de fablet om å tenne senere på kvelden. Ja, hvorfor ikke, tenkte vi, fordomsfrie som vi prøver å være, – et bål har da aldri skadet noen, og strand er jo bra. Men da vi nærmet oss så viste det seg at noen strand var det så absolutt ikke – det var tett kratt og jungel, og slettes ingen kritthvit strand, og allerede da følte vi at vi var langt utenfor våre rammer hva angår habitat. Og det hele gikk jo som det måtte ga det, og sjelden har vel byfolk passet best i by’n!

Det gikk svært liten tid før jeg virkelig savnet gågata hjemme. Det var så mange ekle insekter, småkryp og stikkeplanter og ufrisert buskas at ”æsj”! Det var også mange rare lyder... Vi var jo dømt til å mislykkes her! Og det var ganske enstemmig i Torgauten-crewet at her gidder vi ikke å være særlig lenge. Oscar brant deg på et giftig tre, noe som resulterte i et illrødt kne (I’m a poet and I didn’t know it), William fikk en kaktuspigg i storetåa, og samme typen klarte også å tråkke i noe grønnaktig kliss som luktet gammel fiske-skit. 

Vel, solidariske som vi føler at vi er, så hjalp vi til å samle ved. Men det ville være å strekke den solidariske strikken for langt å dra tilbake til urskogen for å være med på bålfesten. Så vi så bålet fra båten den kvelden, for å si det sånn.

Luftetur i Nanny Kay

Lille prinsesse har pyntet seg for landtur!

Ellers kan jeg melde om stadige skader av ulik art og utspring. Med en såpass lang liste med skadehistorie som ungene mine kan stille med er det klart at vi var nødt til å stille forberedt til denne turen. Så vi har jo med et arsenal av medisiner, plaster og bandasjer. Til og med et sy-kit har vi med dersom ulykken skulle være ute. Øyvind har vært på ”sy-skole” og sydd en appelsin for å kunne sparre kuttene. Men hittil er det kun ”legen” sjæl som har vært utsatt for de største skade-angrep. Han har jo et forbruk av plaster og sårsalver som en lærer forbruker rødt blekk:-) Det morsomme er at han hele tiden advarer oss andre mot å slå oss, og så er det han – den største ungen av dem alle – som havner i dårlig farvann når det gjelder uhell. Det siste er at han ganske så elegant klarte å deise ned fra en stein og rett på enn diger kråkebolle! 

Kråkebolle-pigger på avveie

Og da ble det fart i mannskapet, som i panikk løp rundt på skuta for å finne diverse midler mot denne piggballen. Det var visst ganske så ubehagelig, og det var nok ikke kun for at han er en mann at han hadde vondt, det så faktisk ikke særlig bra ut i det hele tatt. Han skulle ha pysa meg til å dra ut disse piggene, men det var jo umulig! Og å åpne hud er jeg generelt motstander av, så det fikk han gjøre selv hvis han absolutt ville det. Det viste seg imidlertid, etter å ha konfrontert seg med amerikanere at slike skader bare byr på smerte, men på ingen måte livstruende sådanne. Og de hadde rett, som amerikanere ofte har, at joda – de forsvant av seg selv etter noen dager. Gudene vet hvor de er nå, kanskje de fortsatt er på en kroppslig vandring eller at de rett og slett har gått lei og har forlatt gjesteskipet.

Ja, det ble mye om kapteinen og hans ve og vel. Men sånn går no daga’n. Det er ikke akkurat ”world breaking news” jeg har å komme med, men her på båten er det litt sånn en for alle, alle for en-følelse, så man blir fort litt opptatt av uvesentlige ting. Nok om det.

Vi har også erfart brakkesjuke her om bord. Det er det som inntrer når vi er tvunget i havn av utenforstående grunner. For eksempel så har vi en ganske kranglete motor her ombord. (Ja, det er ikke bare ungene som kverulerer!) Men det er jo ikke bare bare å stramme opp motoren med time-outs da, sånn som det virker på enkelte andre. Så på grunn av denne teite, men nødvendige dingsen så har vi måttet være i land et par dager til sammen. Det høres kanskje spennende ut, med det er det så absolutt ikke. Ikke i hundre varmegrader, butikker med anelser av slum-tendenser, sure BVI’ere og en gretten og småoppgitt mann. Brakkesjuken gjør at alle påmønstrende får en mye kortere lunte enn ellers og man sier ting man aldri ville sagt til andre i edru tilstand. Er det under beltestedet og kan provosere litt ekstra er det ekstra poeng. Knock-out er en brakkesjuk’s drøm! Og dette gjelder for både store og små.

Det vi gjør best!

En PainKiller er aldri feil!

Det som er redningen er at med en gang vi får vind i seilene igjen og kommer oss ut på sjøen så blir vi liksom igjen våre gamle, kjente. Eder og galle er byttet ut med fryd og gammen. Og her er vi nå: ute på det frie hav, fulle av harmoni og pågangsmot(or).