Endelig på tur!

Etter en lang, lang, og lenger enn lang reise – som til slutt endte opp med å ta fire døgn – landet vi på British Virgin Island! I ren lykkerus etter å ha overlevd 40 minutter i propellfly var gleden ganske stor da vi med livet behold ble gjenforent med all bagasjen vår, som også hadde vært på en oppdagelsesreise.

Endelig (!) hadde tiden kommet for landkrabba til å forlate fast grunn og entre dinga, et maritimt uttrykk for jolle, for så å ankomme ” final destination” – Seilbåten! Mitt nye hjem på 40 ganger 2 føtter! Selvfølgelig så har kapteinen vært i det morsomme hjørnet hva angår båtnavn og har døpt skuta for ”Sara Siglar”. Hmm… vet ikke helt hva jeg synes dom det, men igjen: hva vet vel jeg om båter og sånne ting? Men, døpt er døpt! Uansett - vi knuste ikke champisen i skråget – vi drakk den heller opp!

Det var selvfølgelig så mørkt som det kan bli og masse, masse vind, men lykkefølelsen var fortsatt tilstede så man var jo optimist! Og litt stolt kan jeg meddele at jeg red av min første båtnatt med bravur selv om bråttsjøene sto i kø: Karoline med feber og oppkast, bølger akter for tvers og på tverr, lyder som minnet om en skute i fritt fall og varmt som en karibisk natt!

 Etter å ha våknet ##$%#” ganger, sto jeg likeså godt opp sånn ved fuglesangtid, og synet som møtte meg ut av lugarvinduet var rett og slett magnefikt! Turkis hav, bølgeskvulp, palmer, frodige øyer og kritthvite strender! Glemt var nattens affærer…. Og da vi dro med dinga inn til land for å spise frokost litt senere var gleden stor da restauranten hadde wifi! Internett-abstinensene hadde allerede meldt sin ankomst, for å si det sånn!

Fine farger!

Frokost

               

Jeg har hele tiden hatt store planer om å medbringe min egen pute på denne seilasen, men som en ”seiler -to be” valgte jeg i siste avreisetime å være ”litte granne gææ’rn” og lot den seile sin egen sjø hjemme. Skal man først stupe uti så får man prøve å akterutseile landkrabbeaktige luksusvaner som gåsedunputer!

Det er faktisk opp til flere tegn på at krabba har begynt å tilpasse seg sjølivets skvulpende gleder:

-Jeg står opp og legger meg med sola.

-Det begynner faktisk også å bli deilig å bli gynget i søvn.

-Det gjør ingen ting om jeg får saltvann i håret –det er aldri nyvasket lenger heller!

-Jeg kjører dinga, legger til og fortøyer med ekte sjømannsknute!

Karo har fårr en søt, Amerikansk venninne, Anya

I går, vår fjerde dag på tur, la vi ut på vår første seilas (med motor vel og merke – fortsatt ikke helt varme i seiletrøyene). Etter 100 meter startet sirkuset! Da prøvde nemlig dinga å stikke av! Så mens kæpte’n reddet jolla så styrte jeg egen skute og reddet vel i grunn hele dagen! Det var skikkelig deilig å være ute på havet! Etter endt seilas (!) satt jeg oss trygt fast i en moring i en supernydelig bukt med små butikker, vaskeri, restaurant, wifi, og fest!

Jumbies Party i Laverick Bay

SÅ – for å holde litt igjen på disse sjølivets gleder og for å beholde litt av den landlige standard så tviholder jeg på Clinique’s tretrinn’s hudpleie, tørrshampo, og neglelakk! Men, for å være helt ærlig så setter jeg egentlig et aldri så lite spørsmålstegn ved hvor lenge jeg faktisk gidder å holde på med dette… det kan faktisk virke som om denne ”gi beng”- tilværelsen passer meg ganske så bra!