FERDIG TRUTTNA!

 Ha! Ja, der var det gjort! Nå er det endelig fastslått at jeg har fått gjeller og har gått fra status som land –til strandkrabbe! Eller skal jeg si sjøulk? Det høres en hai-tann vassere ut kanskje… Strandkrabber kan jo være ganske skvetne av seg der de sidelengs prøver å unngå alle ukjente inntrykk og påvirkninger. Men nok om  krabber og deres vaggende egenskaper. Tilbake til sjøulken. Tilbake til meg og min hittils siste tur på havet – i en god, klassisk lang natts ferd mot dag.

Siste bilde av gjengen før Ivar reiser fra varme St. Barth
til kalde Norge! 

Etter å ha nytt både St. Barth, som var på høyden med det dyreste sted jeg noen sinne har vært, og bading med skilpadder, sa vi farvel til den meget populære Ivar. Ungene dekker fortsatt på en ekstra tallerken, og det er med tungt sinn de innser at han faktisk har forlatt denne siden av kloden. Shopping har det også vært dårlig med… Uansett – vi skulle nå i alle fall reise videre til Guadeloupe, som er 110 nautiske mil lengre syd. Hva en typisk nautisk min er må du ikke spørre meg om, men det er langt!

St. Barth ble en gang gitt til Sverige av Frankrike -
 i bytte mot frihavn i Gøteborg.

Oscar i bademodus på Barther'n

"Kan jeg ikke vær-så, vær-så snill å bli med deg hjem, Ivar!!!"

På Guadeloupe måtte vi være den 17. fordi et nytt besøk var på trappene, denne gang av mor og far Landkrabbe. Disse fire neste dagene skulle derfor ikke være noe annet enn en transport-etappe og skulle derfor ikke være preget av opplevelser og øy-kos, og det viste seg også at det vi møtte underveis ikke var verdt særlig mer enn en aldri så liten kikk sånn fra passe avstand. Det er helt sprøtt at det bor folk på så små øyer, som bare spretter opp fra sjøen. Øyene altså, ikke menneskene.

 Men det skulle vise seg at selv om disse øyene appellerte på et middels uinteressant nivå, hadde de sin spesielle sjarm til tider. Man kan godt si at de er prototypen karibiske der ”jaa-man”-holdningen virkelig er tilstede: Er du ikke på jobben i dag, så kommer du kanskje i morgen – eller, i hvert fall en gang! Og pils er fast tilbehør og en viktig faktor i slow-motion-livet.

Så selv om disse øyene ikke var de mest perfekte eksemplarer av hva jeg setter pris på i mitt karibiske eventyr, så var de eksotiske på sin måte og opplevelser fantes der – på bølgelengdes avstand.

Fisken Frans!

Fisking var en av disse, og faktisk fiskelykke - av stort kaliber! Fiskene beit på hver gang snøret var på tur. Men - fiskedrapsmotstander som jeg er, måtte Øyvind slippe uti alle fiskene vi fikk. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte slutte å si ”stakkars” hele tiden, men ja, jeg er veldig human – eller skal jeg si animan? (Og der så et nytt ord dagens lys!)

En utrolig kul fisk som beit på! 

Tror den heter Rainbow Runner...

Dieselfylling var en annen opplevelse av øylivet som vi fikk oppleve og var det perfekte eksempel på at ting tar tid og at det smaker med øl på jobben. Det fantes ikke dieselpumpe i havna på St. Kitt, så Øyvind måtte kjøre taxi i 40 minutter til en bensinstasjon oppe i hutte-heita og betale for ett fat (verken mer eller mindre) som skulle bli transportert ned til havna om noen timer! Mulig at vi var litt forhåndsdømmende da vi trodde at den dieselen kom vi aldri til å møte, men jaggu kom ikke bilen med ett fat og en pilsdrikkende sjåfør sånn ut på ettermiddagen! Island Style!

Diesel-sjefen på St. Kitts

Etter en overnatting på St. Kitts dro vi videre til neste øy, Nevis, som var et par timer unna. Begge disse øyene er selvstendige, mens de fleste andre øyene har tilknytning til andre land som England, Nederland og Frankrike. Og selvstendighet er noe de er stolte av, men der har vel ikke vi nordmenn så mye vi skulle ha sagt. Nevner bare nasjonaldagsfeiring ut av alle proporsjoner og nei takk-EU-syndromet. Vel, etter å ha passert nåløyet på immigrasjonskontor og toll var det bare å ta for seg av inntrykk, (u)smaker og lukter. Vi ble ikke lenger enn nødvendig!

Kidsa ble "venner" med Rastaman-gutta som var
veldig hyggelige

Nå var det blitt 15. januar og det var bare to dager og 70 mil (ja, nautiske) til Guadeloupe og familiegjenforening. Planen var som følger at vi skulle ankre opp utenfor Montserrat, nok en øy som vi ikke akkurat verket etter å i landstige. Det viste seg at havnesjefen hadde likedanne følelser for oss, han gadd i alle fall ikke svare da vi prøvde å få kontakt. Da var gode råd dyre, eller egentlig ikke, for det var ikke så mange andre valg å ta akkurat da enn å sette kursen, koke litt pasta, svelge unna en kvalmedempende pille for så og å fortsette sydover mot målet. Og det var med god magefølelse vi stemte seil og humør og gledet oss til å komme fram dagen etter!

Vulkanrøyk på nært hold.

Selv om denne ”drittøya”, som vi omdøpte den til, ikke bød på gjestfrihet så bød den derimot på et geologisk under – nemlig at vulkanen som sjefet over denne klumpen av en svart-grønn øy fortsatt var aktiv! Og i 5 knop er det utrolig hvor lenge du kan studere er vulkan! Svart røyk steg opp fra toppen og den piplet fram fra sprekker i fjellet. Fascinerende! Både store og små frydet seg over begivenheter - kanskje de store mest.

Klokka seks takket sola for seg og tok seg en velfortjent pause på den andre siden av jorda. Heldigvis gjorde ungene det samme, dog på denne siden av planeten. Det er utrolig hvor mye bedre en seiltur kan være uten mas, krangling, sjøsyke og aktivitet. Det beste er å bare være – sitte å titte ut i mørket og høre bølgene skvulpe i utakt med to skrog. Man får en litt underlig ro over seg – helt til vinden bestemmer seg for å vekke liv i både skrott og sinn. Men etter litt action og et par rev i seilene er man igjen dus med sjøen.

Vi kjørte litt vaktsystem underveis slik at det skulle være mulig med en blund på den ene øyet i alle fall. Og det var mens jeg satt der mutters alene bland stjerner og hav - på en flåte av plast med kun et stoffstykke som sørget for fremgang og en blafrende stillhet at jeg tenkte som så, at nå, akkurat nå, er jeg fullstendig komfortabel i dette elementet, som så lenge har vært milevis unna mitt naturlige jeg. Jeg var blitt en strandkrabbe! Og ikke bare en strandkrabbe – en havkrabbe om du vil!

Så  med kloa på hjertet vil jeg nå altså offisielt erklære meg som sjøsatt og ferdig truttna. Endelig kan eventyret som båtmenneske begynne! Min lange båtnatts ferd mot dag endte godt - med klassisk, klisjeaktig soloppgang og (riktig) land i sikte. Sjøen er for alle – nå også for meg!

Nye gjester har ankommet!
Vi rakk Guadeloupe i god tid til både rydding og
vasking av båt, klær og mannskap!

Superkoselig gjenforening!