FERDIG TRUTTNA!

 Ha! Ja, der var det gjort! Nå er det endelig fastslått at jeg har fått gjeller og har gått fra status som land –til strandkrabbe! Eller skal jeg si sjøulk? Det høres en hai-tann vassere ut kanskje… Strandkrabber kan jo være ganske skvetne av seg der de sidelengs prøver å unngå alle ukjente inntrykk og påvirkninger. Men nok om  krabber og deres vaggende egenskaper. Tilbake til sjøulken. Tilbake til meg og min hittils siste tur på havet – i en god, klassisk lang natts ferd mot dag.

Siste bilde av gjengen før Ivar reiser fra varme St. Barth
til kalde Norge! 

Etter å ha nytt både St. Barth, som var på høyden med det dyreste sted jeg noen sinne har vært, og bading med skilpadder, sa vi farvel til den meget populære Ivar. Ungene dekker fortsatt på en ekstra tallerken, og det er med tungt sinn de innser at han faktisk har forlatt denne siden av kloden. Shopping har det også vært dårlig med… Uansett – vi skulle nå i alle fall reise videre til Guadeloupe, som er 110 nautiske mil lengre syd. Hva en typisk nautisk min er må du ikke spørre meg om, men det er langt!

St. Barth ble en gang gitt til Sverige av Frankrike -
 i bytte mot frihavn i Gøteborg.

Oscar i bademodus på Barther'n

"Kan jeg ikke vær-så, vær-så snill å bli med deg hjem, Ivar!!!"

På Guadeloupe måtte vi være den 17. fordi et nytt besøk var på trappene, denne gang av mor og far Landkrabbe. Disse fire neste dagene skulle derfor ikke være noe annet enn en transport-etappe og skulle derfor ikke være preget av opplevelser og øy-kos, og det viste seg også at det vi møtte underveis ikke var verdt særlig mer enn en aldri så liten kikk sånn fra passe avstand. Det er helt sprøtt at det bor folk på så små øyer, som bare spretter opp fra sjøen. Øyene altså, ikke menneskene.

 Men det skulle vise seg at selv om disse øyene appellerte på et middels uinteressant nivå, hadde de sin spesielle sjarm til tider. Man kan godt si at de er prototypen karibiske der ”jaa-man”-holdningen virkelig er tilstede: Er du ikke på jobben i dag, så kommer du kanskje i morgen – eller, i hvert fall en gang! Og pils er fast tilbehør og en viktig faktor i slow-motion-livet.

Så selv om disse øyene ikke var de mest perfekte eksemplarer av hva jeg setter pris på i mitt karibiske eventyr, så var de eksotiske på sin måte og opplevelser fantes der – på bølgelengdes avstand.

Fisken Frans!

Fisking var en av disse, og faktisk fiskelykke - av stort kaliber! Fiskene beit på hver gang snøret var på tur. Men - fiskedrapsmotstander som jeg er, måtte Øyvind slippe uti alle fiskene vi fikk. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte slutte å si ”stakkars” hele tiden, men ja, jeg er veldig human – eller skal jeg si animan? (Og der så et nytt ord dagens lys!)

En utrolig kul fisk som beit på! 

Tror den heter Rainbow Runner...

Dieselfylling var en annen opplevelse av øylivet som vi fikk oppleve og var det perfekte eksempel på at ting tar tid og at det smaker med øl på jobben. Det fantes ikke dieselpumpe i havna på St. Kitt, så Øyvind måtte kjøre taxi i 40 minutter til en bensinstasjon oppe i hutte-heita og betale for ett fat (verken mer eller mindre) som skulle bli transportert ned til havna om noen timer! Mulig at vi var litt forhåndsdømmende da vi trodde at den dieselen kom vi aldri til å møte, men jaggu kom ikke bilen med ett fat og en pilsdrikkende sjåfør sånn ut på ettermiddagen! Island Style!

Diesel-sjefen på St. Kitts

Etter en overnatting på St. Kitts dro vi videre til neste øy, Nevis, som var et par timer unna. Begge disse øyene er selvstendige, mens de fleste andre øyene har tilknytning til andre land som England, Nederland og Frankrike. Og selvstendighet er noe de er stolte av, men der har vel ikke vi nordmenn så mye vi skulle ha sagt. Nevner bare nasjonaldagsfeiring ut av alle proporsjoner og nei takk-EU-syndromet. Vel, etter å ha passert nåløyet på immigrasjonskontor og toll var det bare å ta for seg av inntrykk, (u)smaker og lukter. Vi ble ikke lenger enn nødvendig!

Kidsa ble "venner" med Rastaman-gutta som var
veldig hyggelige

Nå var det blitt 15. januar og det var bare to dager og 70 mil (ja, nautiske) til Guadeloupe og familiegjenforening. Planen var som følger at vi skulle ankre opp utenfor Montserrat, nok en øy som vi ikke akkurat verket etter å i landstige. Det viste seg at havnesjefen hadde likedanne følelser for oss, han gadd i alle fall ikke svare da vi prøvde å få kontakt. Da var gode råd dyre, eller egentlig ikke, for det var ikke så mange andre valg å ta akkurat da enn å sette kursen, koke litt pasta, svelge unna en kvalmedempende pille for så og å fortsette sydover mot målet. Og det var med god magefølelse vi stemte seil og humør og gledet oss til å komme fram dagen etter!

Vulkanrøyk på nært hold.

Selv om denne ”drittøya”, som vi omdøpte den til, ikke bød på gjestfrihet så bød den derimot på et geologisk under – nemlig at vulkanen som sjefet over denne klumpen av en svart-grønn øy fortsatt var aktiv! Og i 5 knop er det utrolig hvor lenge du kan studere er vulkan! Svart røyk steg opp fra toppen og den piplet fram fra sprekker i fjellet. Fascinerende! Både store og små frydet seg over begivenheter - kanskje de store mest.

Klokka seks takket sola for seg og tok seg en velfortjent pause på den andre siden av jorda. Heldigvis gjorde ungene det samme, dog på denne siden av planeten. Det er utrolig hvor mye bedre en seiltur kan være uten mas, krangling, sjøsyke og aktivitet. Det beste er å bare være – sitte å titte ut i mørket og høre bølgene skvulpe i utakt med to skrog. Man får en litt underlig ro over seg – helt til vinden bestemmer seg for å vekke liv i både skrott og sinn. Men etter litt action og et par rev i seilene er man igjen dus med sjøen.

Vi kjørte litt vaktsystem underveis slik at det skulle være mulig med en blund på den ene øyet i alle fall. Og det var mens jeg satt der mutters alene bland stjerner og hav - på en flåte av plast med kun et stoffstykke som sørget for fremgang og en blafrende stillhet at jeg tenkte som så, at nå, akkurat nå, er jeg fullstendig komfortabel i dette elementet, som så lenge har vært milevis unna mitt naturlige jeg. Jeg var blitt en strandkrabbe! Og ikke bare en strandkrabbe – en havkrabbe om du vil!

Så  med kloa på hjertet vil jeg nå altså offisielt erklære meg som sjøsatt og ferdig truttna. Endelig kan eventyret som båtmenneske begynne! Min lange båtnatts ferd mot dag endte godt - med klassisk, klisjeaktig soloppgang og (riktig) land i sikte. Sjøen er for alle – nå også for meg!

Nye gjester har ankommet!
Vi rakk Guadeloupe i god tid til både rydding og
vasking av båt, klær og mannskap!

Superkoselig gjenforening!

Oppgradert Sjøkrabbe

Velkomstkommiteen på BVI

Til å leve i en tilsynelatende avskjermet verden har det faktisk skjedd en hel del her siden sist. Fra å padle rundt blant de britiske jomfruøyer, i kjent og kjært farvann, har vi nå utvidet både horisont og mannskaps-antall: Landkrabba er offisielt erklært sjødyktig etter å ha krysset åpent hav - og vi har fått vårt første besøk!

Ivar har ankommet!!!

Ivar ankom BVI - til stor begeistring for alle her ombord! Endelig et nytt menneske å spre all oppmerksomhet på! Tror Ivar var ganske begeistret selv også, der han ble møtt av norske flagg og iskald pils på flyplassen. Når sant skal sies så er ikke Ivar her kun for pleasure – han har også en tiltenkt og nøye planlagt rolle som støtte-seiler. Han er nemlig så godt som født med kjøl den karen der!

Liten og stor bøffer seg opp!

Det som ikke var like opplagt før han kom var hvor fantastisk han skulle komme til å fungere som min støttespiller også. Det har seg nemlig slik at mens kapteinen har brukt mesteparten av dagene på å reparere i stykker og fikse båt-saker så har Ivar vært reservepappa/kæll, samtalepartner og lysfontene! Ungene har faktisk begynt å spørre han om assistanse og om lov, og om generelle tips og råd- isteden for sin biologiske far! En løsning de fleste her er rimelig fornøyd med virker det som!

Båtkos

Jeg har funnet et annet, helt genuint støttemateriale i han også – nemlig det at det er et skikkelige venninne-potensiale i han! Vi snakker om det meste der vi ligger på solsengene våre (mens mannen jobber og ungene leker…ehh..krangler). Vi diskuterer alt fra luktene på de diverse solkremene vi har med, litt sladder fra inn –og utland, forhold (da gjerne andres!) og tatoveringene til David Beckham. Dessuten er han svært tilstedeværende når det gjelder å fange opp og kommentere snodige mennesker, klær og andre rariteter som måtte dukke opp.

Vi tilbragte en hel dag på shopping sammen! (Kapteinen? Jo, fortsatt vedlikehold og mekking). Han viste seg å være den perfekte handle-partneren også der han istedenfor å klage over at ting tok tid heller viste konstruktive takter og kom med (gode) synspunkter angående diverse kjøp.

Men tilbake til sakens kjerne: Mest av alt er han til stor hjelp når det gjelder det praktiske – nemlig seiling. Han seiler jo med kongen, så hvorfor ikke med oss? Vi føler oss 110 % trygge i hans båtføring, noe som var gode prognoser å ha med seg da vi skulle forflytte oss fra BVI til St. Martin forrige uke – et nødvendig onde for å komme oss videre på nye eventyr. Dette strekket er kjent for å være en ”møkka-etappe” med konstant vind rett forfra og mye bølger sånn litt fra alle kanter. Vind og bølger skal vanligvis gå greit, men når du opererer i en båt som mest minner om en DUPP kan man godt si at sjøen oppleves som en smule motarbeidende!

Det siste vi så av Virgen Gorda, Necker Island

Månen viste vei!

Men det var for seint å gjøre kuvending – kua var allerede på vei til seters for å oppleve mer eksotiske gress. Vi skvulpa og spratt, det slo og dunket. Det gjør noe med deg når du hører lyder som er mest forbundet med dommedag og det høres på det verste ut som at båten kan revne når som helst. En skremmende lyd når denne dingsen er det eneste som skiller oss fra tørt til vått., fra alt til ingenting…  Etter noen timer gikk det kanskje litt bedre, men da den store lyskilden takket for seg på kvelden ble alt med ett litt mer skummelt igjen. Så med oppkastende unger og uggende voksne satt vi vel egentlig hele gjengen og bare ventet på at tiden skulle bevege seg i riktig retning. Og det gjør den jo som kjent, selv om den i dette tilfelle ikke akkurat fulgte vindens hastighet som på det meste viste 30 knop!

Humøret er på topp!

Vi spiste en båt-karbo diett bestående av salt kjeks, cookies og cola. Etter hvert holdt jeg igjen på cola’n da det å gå på do var rene sjansespillet. Du visste liksom aldri helt hvor du kom til å ende opp, med ett var du inne i dusjen, plutselig var du på do igjen liksom. For dere som har sett Ylvis som prøver ut ting i den bevegende konteineren… ja, noe liknende!

Slitne seilere

Man trengte etter hvert litt søvn også, og det var jo ikke bare bare. For det første er det vanskelig på grunn av alle lyder, og for det andre var det over snittet utfordrende å finne en passende plass. Den beste plassen var rett og slett på gulvet så folk lå strødd på dørken i forskjellige sovestillinger og det hele så sikkert ganske så kaotisk ut der til tider med ungene festet til sikkerhetsliner. De tre små viste heltemot der de rett og slett bare ga opp og lot seg hen til den ekstremt vuggende søvnen. Undertegnede ga også opp mot overmakten og sov noen timer i full visshet om at sikkerhetene selv – kapteinen og 110-prosenter’n- førte oss trygt mot målet.

Her hoppet man minst, i følge Ivar

En pust på dørken

God barnesikring

Kaos!

Som en viss David kjempet vi imot Goliat i nesten et døgn – en kamp vi vant da vi endelig øynet ankomst-øya i det fjerne. Da hadde lyset blitt slått på igjen også, og da virket ting litt mindre skummelt igjen også. Da vi kom fram så båten ut som den hadde blitt rullet i salt, og absolutt alt var ferdige innsaltet. Det viste seg også at vi kom fram i grevens tid da det dagen etter (og hele den påfølgende uken) blåste 30 knop og tropiske regnskyller sørget for helvask av både båt og mannskap opptil flere ganger.

På vei til Barther'n! 

Vi ble faktisk liggende til havn på St. Martin i nesten en uke hvor vi levde i sus og dus med strøm og vann så mye vi ville ha. Men etter hvert begynte den berømte brakkesjuken å slå inn over oss, noe som resulterte i avgang til St. Barth i dag. Vi får skylde på at landsyken satte fornuften ut av drift da vi plutselig kastet trossa i litt vel for mye vind i dag, men vi måtte bare komme oss videre. Så etter nok en tur bak oss med masse vind og store bølger og oppkast-unger kan jeg si at jeg nok en gang kjente at jeg lever. Til forskjell fra sist tok denne turen bare tre timer og vi så land hele tiden – noe som gjorde at det gikk ganske greit.

Foreløpig er St. Barth bare en perle vi har lest om, men i morgen og tre dager til ende skal den oppleves på nært hold: Fransk mat, pene omgivelser, jet-set, og eksotiske strender. Er det bra nok for Mette Marit skal det nok passe meg også. Den nye venninna mi reiser dessverre hjem om noen dager, så inntil da får vi skravle om løst og fast til jeg igjen er tilbake til familiehverdagen bestående av kun mann og barn.

Jeg vet ikke helt hvor legitimt det egentlig er det at Landkrabba har blitt en sjøkrabbe, men etter å ha vært i ett med havet og faktisk har gjort en vind/bølge-tur nummer to bør det kanskje kunne oppfattes slik. Men det sies jo at alle gode ting er tre, så kanskje jeg bør avvente med å utrope med selv til kong Triton til jeg har vært på bøljan blå i noen uker til og smakt salt og luktet oppkast en tredje gang før jeg erklærer meg selv sjøulk!

                                                     BILDE-SPESIAL

                                                          St. Martin

Moro med besøk

Pokerlag!

Jeg fikk aldri Barbie som liten....

Snella på stanga

Tannlegesjekk: Gaffel og lommelykt! Konklusjon (etter ordentlig tannlegebesøk)
Det er ikke hull alt som er brunt!

En hyggelig serveringsdame på den Mexicanske, der Øyvind spiste hver dag (Inter'n)!

Øyvind mekke-mannen i toppen av masta!

Karo i oppvasken

Badetur på St. Martin

Nufflingen

Oscar og Øyvind på scooter-tur

Ivar is "going into the Internet!"

                                               På vei fra St. Martin til St.Barth

Endelig, etter en uke i havn, er det deilig å kjenne vind i håret igjen! Mye hår og mye vind!

Coast guard-gutta følger oss helt ut! De hadde en god halvtime i båten tidligere der de endevendte alt! Til og med SØMMENE i bag'en til Ivar ble inspisert! Hmmm

Båtlige rutiner

Tenkte at jeg skulle fortelle litt om båtlivet og dagliglivets skvulpede tralt. Det er jo sånn at dersom alt skal fungere, like gjerne som i samfunnet generelt som i en familie, er det viktig at alle har sine faste og gitte oppgaver. Hjemme hos oss er de fleste arbeidsoppgaver fordelt og ingen klager nevneverdig på fordelingen. Jeg, for eksempel, tar meg av domestiske oppgavene som livet har å by på, sånn som oppvask, klesvask, lekser, og barneoppdragelse. Øyvind, derimot,  har en litt annen funksjon med sysler av litt annen art, nemlig spørsmålene innen politikk, miljø, for eller i mot EU-medlemskap, NATO og annet små-snacks. Ingen stiller spørsmål ved arbeidsfordelingen, det er bare sånn det er!

I en båt er dette med rutiner og faste gjøremål inget unntak – men helt garantert et must for å rulle mest mulig i medvind. I vårt tilfelle kan det virke som om vi har dratt med vårt  faste mønster (eller monster?) over Atlanteren. Det er lett å se hvem som sitter på toppen av pyramiden, for å si det sånn!

Kapteinen, som også er eieren, har selvsagt en viktig oppgave der han skal styre både skuta og mannskapet i riktig, positiv og lærerik retning.  Det er han som til syvende og sist tar de viktigeste avgjørelsen med hensyn til båtlige spørsmål. Kort fortalt innebærer dette alt fra navigering, vedlikehold, reparasjoner, og grilling til vask av båt og dinge, vask av sengetøy, og påfylling av flytende – både diesel og gin!

Fortøyning Island Style

Kles-bretting

En pust i bakken

Jeg har også mine arbeidsoppgaver. Ikke av like omfattende kaliber som Kapteinen’s, men viktige lell: Innkjøp av nyttige og unyttige ting, matlaging, lekselesing med kidsa, smårydding og det viktige elementet som i grunn kan redde en hel dag (men også være utslagsgivende i negativ retning) – nemlig moring-plukking. Dette omfatter også knyting av tau med nyinnlært knute: Pålestikk! Det er ikke alltid at knuteteknikken sitter som et nakkeskudd, men som oftest går det bra. Har aldri bommet på en moring heller! Og så er jeg jo mor til tre også da, så det skulle nå bare mangle!

Jeg er sjefen for system!

Noen kom oppvaskmesteren i forkjøpet

Ungene bidrar også med sitt. Mest roting og krangling, men det har jeg tatt opp tidligere og jeg kan med sikkerhet fastslå at dette bidraget er permanent! Noen ganger er de til hjelp, men mesteparten av tiden er det enklere å gjøre det meste selv slik at ting faktisk blir gjort!

Så som dere ser så er livet til sjøs ganske så hverdagslig, og konklusjonen er som følger: Kapteinen har vetorett mens vi andre prøver så godt vi kan å gjøre ting rett. Og det er faktisk en veldig grei fordeling for dersom ting går skikkelig rett i dass så er det jo kun en vi kan skylde på!

Vi har ennå til gode at det går ad undas, men vi har vært ganske nær ved enkelte tilfeller. Og i kriser har jeg faktisk en ganske så god kvalitet, nemlig den at jeg opptrer jeg som den klippen. Stødig som et fjell er jeg i stand til å beholde pulsen på et forsvarlig nivå og komme med konstruktive forslag. Jeg opptrer som en nestleder på lik linje som ….

Der kapteinen fort kan fyre seg opp og havne på et imponerende stressnivå kan han støtte seg til grunnmuren til gemyttene har roet seg og nerva igjen fungerer sånn nogen lunde normalt. Ingen store og gode avgjørelser har noen gang kommet ut av krisemaksimering!

Full Moon Party

Som den ettermiddagen vi skulle kaste anker i en bukt der vi skulle på fullmånefest. Vi har hittil vært selverklærte morings-folk, men denne dagen ville skjebnen ha det til å det var fullt og dermed ingen moring til oss. Vel, denne situasjonen var som snytt ut av Poseidon’s nese for en katamaran. Vi fant DEN flotte spotten og alt var idyll! Kaptein var så fornøyd, noe som spredte seg som en sildestim i kjent farvann nedover i næringskjeden om bord. Selv mor øynet et håp om en natt uten for mye turbulens!

OOOOOPS!

Alt var en fryd - helt til ankeransvarlig hoppet uti for å sjekke festet. Han ble nok litt overrasket selv også der han sto med vann til livet! Og kapteinen min er ikke av typen som rager høyest på masta! Så med positive tanker og kryssende fingre ( fortsatt 50 til sammen, jmf. forrige innlegg) satset vi på at vannmengden skulle holde seg intakt natten over. Det hjalp lite da månen denne natten var på sitt sterkeste og ville bevise for de andre planetene at den fortsatt har makt over dybdeforholdene og sugde vannet ut på havet.  Midt på natta våknet vi av ”dunk”-”dunk”-”dunk” og ”klirr”! Da var fortsatt ikke vannet på sitt laveste så vi måtte ta affære!

 Å holde hode kaldt er av vesentlig art når man må flytte båt i mørket, noe undertegnede er godt kapabel til. For kapteinen derimot, gikk rullegardina ned i rekordfart og det ble det like mørkt som på det dypeste havet! Han drev og maste om at det skulle jo være nok med to fot vann…. Jeg lot han bare roe litt ned på kulingen som foregikk inne i hue helt til han selv forsto at meter er litt mer enn fot… Men akkurat da var vi faktisk nærmere fot enn meter!

I nattens mulm og mørke, ironisk nok med lys ifra fullmånen, som i utgangspunktet var årsaken til at vi lå på grunn, la vi ut ekstra side-dregg og løsnet litt på ankeret til vi var på nok vann til at båten igjen kunne flyte! I ettertid synes vi at vi løste hele episoden svært tilfredsstillende, men har blitt  litt mer skeptiske til idyllisk ankring på stranda.

Snorkler'n

Blid restaurant-løve