UNG GUTT, GAMMEL MANN

Øyvind, 35

Dette blogginnlegget handler verken om krabber eller ferie. Det handler snarere om min kjære mann og hans veldig raske vei fra ung gutt til voksen mann. Det er rett og slett en hyllest til Øyvind som har klart det kunststykke å bli 35 år! Men jeg føler at jeg kan forsvare dette skriveriet innenfor kategorien ”reise” – for det er en fantastisk reise denne mannen har hatt: med fulle seil og pågangsmot i 20 knops styrke har han ikke bare erobret meg, han har også erobret livet og de muligheter som dette har bydd på.

Det utrolige har altså skjedd - Mannen, Mister Captain Himself, har blitt 35 år! Han må være den eldste 35 åringen jeg kjenner (og snart den eneste) – han har liksom vært voksen så lenge! Av og til lurer jeg litt på om han faktisk opererer med korrekt alder eller om svigermor har blingsa med årstallene sine...?

Da han ble født gikk jeg på skolen (ikke på lørdager vel og merke!), jeg hadde egne (gode) meninger, kunne lese og skrive, kle på meg selv og spise med kniv og gaffel! Han derimot var på stadiet amøbe med puls! Men jeg skal si han har tatt igjen, i alle fall når det kommer til erfaringer og opplevelser. Verdensvant, og med en selvtillit få har sett maken til, ferdes han rundt - til lands som til vanns, til fjells som til himmels - som den fødte ener! Men sånn mentalt sett så er det ingen tvil om at han av og til mangler 7 år på undertegnede!

Da jeg traff han gikk han i grønt innenfor Gamlebyens murer – en farge som matchet godt hans erfaring med seriøse forhold – han var grønn som sommergress! Ifølge mamma var han en typisk ”eventyrer”, noe hun mente allerede etter noen få timers observasjon av den nye helten. Jeg skal ikke påstå at moder’n er synsk, men at hun så noe der i kortene sine, det skal være sikkert!

 Uansett, da han trakk det lengste strået i kappløpet om mitt hjerte, hadde han allerede, tross sin rimelig unge alder, utrettet en hel rekke ting som vanlige 20-åringer verken har interesse av å ha utrettet eller har kapasitet til å utrette! ”Ung gutt, gammel mann” var den ultimate betegnelse på dette fyrverkeriet av en guttemann. Han hadde jobb, leilighet og en passe brokete fortid. Han hadde vært ute flere vinternetter før, så han passet perfekt inn i mitt liv. Han hadde virkelig et par triks å by på som ikke akkurat står i ”takt og tone”-boka. Men jeg var sulten på triks og fikk etterhvert hendene fulle både med å følge tempo og å samtidig lære bort vanlig folkeskikk og generelle kjøreregler.

August 2000

Når jeg sier at det er utrolig at han har blitt 35 år så er ikke det et helt tilfeldig ordvalg. Det er nemlig ikke mer enn 10 år siden han ikke kunne forstå at det skulle finnes et fullverdig liv etter fylte 30! Han var dessuten i den tro at han neppe kom til å oppleve 30! Skal si han hadde perspektiv på tingene! Et godt eksempel på manglende mental innsikt kanskje? Jeg måtte til kjedsommelige gjentakelser minne meg selv om at de 7 årene i minus alltid vil komme til å være der! Så i full (bokstavelig talt) oppriktighet påstod han at et liv etter overlevde 29 måtte være like spennende som å ligge godt bevart under torva!

Heldigvis så er det sånn at naturens kretsløp sjelden slår feil, og som i likhet med sommergresset fulgte han utviklingsprosessen perfekt og vokste seg moden og mørkegrønn. Litt ugress og stagnasjon er vel å forvente både når det kommer til mennesker og planter. Nå vaier han i vinden med en voksen, trygg sjarme, men med hyppige innsalg av spontane triks. Det er aldri kjedelig å være i hans omkrets. Aldri kjedelig, men til tider litt slitsomt.

Jeg tror at alle må være enig med meg – til og med hovedpersonen selv – at alder faktisk er et nødvendig onde som følger med dette spillet vi kaller livet. Dersom man spiller kortene sine riktig er sjansene så absolutt tilstede for en innholdsrik og spennende reise. Og med hånden på hjertet, Øyvind, jeg vil påstå at du er fantastisk flink til å leve, til å utnytte spillet uten å bryte nevneverdige regler. Du lever livet til det fulle, med svært få dødpunkter! Jeg beundrer deg virkelig for den livsgnisten og iveren du har etter å leve til det ytterste! Jeg vet at du nå, godt etter 30, har en litt annen oppfatning av alder og et litt mer nyansert tidsperspektiv.

Så kjære Mannen - fortsett å leve livet ditt med fulle seil! Mitt tips som ”eldre” vil være å sette et par rev dersom det er stormfulle utsikter, men det anser du vel som kjedelig vil jeg troJ Uansett, det er fortsatt upløyd mark og ukjente farvann å utforske! Gratulerer så mye med vel overståtte 35! Og jeg tar kanskje ikke helt feil når jeg påstår at du kanskje er på nippet til å innse at livet så vidt har begynt?

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=28734"></script>

Ja, takk – begge deler

Det er ikke tvil om at de karibiske øyer har mye å by på, både for kropp og ikke minst for sjel. Det er ikke bare den faktiske horisonten som klinker til med sitt vakre åsyn, den sjelelige horisonten får også brynt seg ved at den åpnes og inntrykk får innrykk. Inntrykkene er selvfølgelig mange. Noen, de fleste, er nye, mens andre er av den gode, gamle, gjenkjennelige arten. Og vi, vi lever det beste av disse to verdenene; den nye spennende verden med rare lukter, annerledes mat og andre takter, og den gode trygge verden – slik vi kjenner den fra vår side av kula.

Øyene her består av selvstendige stater og øyer som tilhører gamle stormakter. (Noen av disse tror fremdeles at de er en stormakt, så la oss nå la dem få tro det…) Frankrikes øyer bærer tydelig preg av å være franske, på godt som på vondt – de strutter av en fransk, selvsikker aura og innbyggerne der er og lever som franskmenn, med loffen under armen og alpelua på snei – nesten. På den andre siden av skalaen har man de selvstendig øyene, og de er som tatt ut av ”Treasure Island” og ”Robinson Crusoe”. Det er ikke for ingen ting at den såpass karibiske Jack Sparrow ble funnet nettopp her.

Så det vi driver med da – det er å farte rund fra øy til øy, fra inntrykk til opplevelser, mens vi shopper det beste av hva disse totalt forskjellige øyene har å by på. Og det vi ser nå etter et par måneder er at vi følger et møysommelig mønster – et mønster som fortsatt ikke har slått feil: Etter en tid på de usminkede øyer med rastafari og dype jungler er det ingen ting som er så deilig som å få siviliserte land i sikte. Sjelden har de franske bagettene smakt bedre! Og dette virker selvfølgelig også helt motsatt – etter noen dager med ”bonjour” og fransk arroganse på sitt ypperste er det fantastisk å igjen stige i land på en øy som virker å ha blitt forbigått i det stille, uten noen som helst form for utvikling og fremgang siden tidlig 50-tall.

Karo har innøvd Karib-Style!

Slik kan det se ut i praksis – et lite utdrag av en helt normal sammenlikning av det Franske Karibien vs. Karibisk øy på sitt mest Karibiske: Koselige, travle, brosteinsbelagte handlegater er byttet ut mot en ikke like travel regnskog. Men koselig er den der det yrer av småkryp, fugler og tusen ubestemmelige lyder. Istedenfor varer som butikken kan friste med kan skogen by på egne, selvproduserte sådanne i form av diverse frukter, kokosnøtter og kakaoplanter. Flotte og usjenerte fossefall hadde sett rart ut i en handlegate og det hadde aldri fått plass i et butikklokale heller. Men i jungelen derimot, passer det ypperlig inn og gjør bildet av paradis enda mer komplett. Begge opplevelser derimot byr på trim, men det er to ganske forskjellige former for trim. Litt lei blir man av begge øvelser, men man blir uten tvil litt annerledes sliten av å ferdes i en jungel kontra i en butikk!

Badenymfen!

Hiking i regnskogen.
Årets trim!

Gutta hopper fra fjellveggen

Tøffinger!

En søt, liten slange...

Daglig blir de franske øyen endevendt og nærmest voldtatt av vrimlende og stimende cruisebåtturister. (Vi kategoriserer oss selvfølgelig ikke med den saueflokken – vi forholder oss til små, lokale grupper med et tempo som så vidt holder fart i en lat en!) På enkelte av de karibisk-karibiske øyene derimot er det ikke like cruiseskip-vennlig, og da disse turistene i tillegg er av den mer skvetne typen er det liksom ikke liv laga for den slags. Derfor får slike som oss anledning til å boltre seg skikkelig og virkelig se det autentiske livet her.

Turister!

Flyplssen i Les Saintes. Superliten og nydelig.
Gutta kjørte propellfly!!!

Ut å kjøre fly!

Strandkos med papsen!

Man kan nesten ikke svinge innom temaet ”reise” utenom å nevne ordet ”mat”. Maten er jo halve opplevelsen når man er på tur – selv om undertegnede ofte faller for fristelsen til å bestille det samme gang på gang! Har alltid tenkt at NÅ skal jeg prøve den raringen der, men uten hell foreløpig. Og matopplevelsene har i grunn vært som forventet og de kan oppsummeres slik: Mat fra regnskogens kjøkken og mat fra det franske er ikke det samme. Konklusjonen er enkel - Det franske kjøkken er like fransk og like fantastisk på ”d'outre-mer” som på fastlandet! Kanskje ikke så rart siden all mat og drikke blir fraktet til øyene fra selve Metropolen. Ingenting, bortsett fra frukten, blir fraktet fra Moderskipet: Nyslaktede franske kuer, stinkende oster og nytappet deilig Beaujolais!  

Mønsterpliktige som vi er – etter noen dager med sus og dus, sløsing med Euros og franske gloser er det ikke måte på hvordan vi gleder oss til å slippe dregg og sette kurs mot rastmann og upløyd mark igjen. Fransk arroganse blir lett byttet ut mot ekte karibisk sjarm! Maten er plutselig ikke lenger så viktig, og alt det ukjente er spennende og annerledes. Selv om det meste ser falleferdig og ufrisert ut er det utrolig hvor sjarmerende det i grunn er. Og det spiller heller ingen rolle om absolutt alle eksotiske lukter forsvinner i eimen av hjemme-rullet karibisk marihuana. Nei, det er deilig å være norsk i en så annerledes verden! I hvert fall helt til vi igjen er tilbake til det kjente og velsmakende - om et par dager! Vi gleder oss!

Klin kokos!

Oscar tester kakaofrø!

Bøtteballettens Førstedame!

Nå som jeg kan si at jeg er så godt som dus med resten av mannskapet om bord, føler jeg at jeg endelig kan være litt morsom på deres bekostning! Eller i alle fall på éns bekostning – nemlig Kapteinens! Den oppmerksomme bloggleser vil kanskje legge merke til at dette ikke vil være første gang at nettopp det skjer, men det er i alle fall første gangen at jeg melder ifra på forhånd - at det faktisk finnes domestiske skjær i sjøen som er uunngåelig å støte på! Du lurer kanskje på hva han driver på med nå, som får en såpass sindig sjøulk som meg til å brette ut gjellene og kommentere denne litt spesielle aktiviteten han bedriver, men det må bare ut!

For å komme til sakens kjerne så viser det seg at jeg faktisk har havnet på tur med den ultimate vaskedama! En vaskedame som får 50-tallets husmor til å framstå som en blek skygge av seg selv! En vaskedame som virkelig gledes over nye og spennende rengjøringsprodukter! Han har tydeligvis holdt på med dette maniske vaskeprosjektet sitt over lengre tid uten at jeg egentlig har lagt merke til det… det har rett og slett gått meg båt forbi! Men i det siste har vi ligget mer i ro og da har diagnosen slått ut i full sjøblomst, og når behovet for aktivitet er som verst det er da vaskekosten virkelig får svingt seg!

Han har gått til anskaffelse av et arsenal av vaskeprodukter. Jeg kan nevne fortløpende: diverse svamper, koster, bøtter, børser, skraper, fettfjerningsmidler, rustfjerningsmiddel, grønnsåper, og filler. Hadde jeg ikke visst bedre ville jeg garantert trodd at han drev et helt lite vaskefirma, så kanskje han skulle byttet ut kapteinslua med et hodetørkle…? Det skures og vaskes både tidlig og sent. Han virker rett og slett lykkelig når det kommer en regnskyll, og livets gave til vaskekjerringa – FERSKVANN- fyller dekket med deilig, rent skurevann!

Noe av det verste man kan finne på å gjøre her om bord har som regel ikke med båtlige blemmer å gjøre. Nei, det er å søle! Når uhellet er ute overflommer det av verbale uttrykk etterfulgt av en febrilsk leting etter den optimale såpetype til den aktuelle flekken: handler det om å fjerne fett, salt, surt eller søtt? Det finnes noe for en hver flekk nemlig, og han informerer og messer resten av mannskapet om fordeler og ulemper ved å gni og gnukke. Det ultimate middel mot flekker derimot er å unngå all spising og drikking, men der setter vi ned foten! Skal vi lyde ordre så får jammen hodeplagget byttes tilbake først! Og når sant skal siers så er det faktisk HAN som søler mest!

Grønnsåpevann er utvilsomt det beste såpevann for Bøtteballettens Førstedame. Han ble faretruende lykkelig den dagen han innså at det fantes grønnsåpe her rundt om i skjæra. Og lykkerusen nådde klimaks den dagen han fant ut at det faktisk gikk an å få tak i grønnsåpe for SALTVANN! Da ble det fest i bøtta! -med nydelig, velduftende, såpeboblelvann. Det var den komplette lykke av renhet! Det ble sent den kvelden, for å si det sånn!

Det vaskes over en lav lest. Når han endelig er ferdig med dekk og dørk skulle man tro at det var rent nok, noe det også er. Hvem som helst ville da ha roet ned med en kald øl i skyggen, vi snakker faktisk 30 grader her, men for en vaskeekte skuremann lar det seg vanskelig gjøre å legge fra seg filla. Heldigvis så tar han seg et bad! Men ikke et bad i slik forstand vi normale feriemennesker anser et forfriskende, deilig bad… Badet har nemlig en helt spesiell hensikt! Bare hør her – et lite utsnitt fra virkelighetens ferieidyll:

Noen bader mens andre vasker!

-Sara!!! Henter du den blå skrubben?

-Hæ??? Jeg blir dratt ut av fiksjonens verden… Blå skrubben, tenker jeg, setter et kryss i boka der jeg er, og lurer på hva i all verdens vann det er som skjer nå. Jeg går akterut på det skinnende, rene dekket. Det lukter såpe – igjen! Jeg finner han i vannet, så det er tydeligvis ikke dørken som skal til pers. Det viser seg at det er skroget som denne gang skal få svinge seg med kosten. Okay, tenker jeg,  gir han skrubben og går tilbake til boka mi. Der finner jeg tilbake til krysset og gjenopptar det forlokkende boklivet, som fremtrer fristende her jeg lever i et komplett familiekaos! Men jeg blir sjelden der lenge av gangen. Vi snakker kun korte besøk…

-Sara!!!!

Det var da som bare… er vi ikke på ferie? Et nytt kryss ser dagens lys – kun en side siden forrige.

-Jaaaa?

-Jeg trenger en annen kost! Beklager! (Høflig vaskedame da ihvertfall).

– Jeg trenger den med sort håndtak!

Herre min kapteinshatt! Hvor mange koster har du da, tenker jeg… Og hvor mange farger kommer de i? Jeg henter den med sort håndtak og legger den blå tilbake i skurebøtta – vel vitende at den snart kommer til å delta i en ny vaskeballett. Heller ikke i vaskebøtta er det fred å få for en stakkars, hardtarbeidende kost!

Etter nok et kryss i boka og nok et kostbytte gir jeg rett og slett opp lesingen for dagen og prøver heller å delta i vaskeprosjektet som er på gang. ”Delta” som i ”å virke interessert i hva som foregår ved å se over rekka”… Da finner jeg raskt ut hva prosjektet går ut på og hva som er offer for rengjøringen – selvfølgelig er det kjølen! Ja, hvem vasker ikke kjølen, det er vel helt normalt å gjøre på en solskinnsdag! Og ikke bare blir jeg imponert over at han vasker kjølen – han driver investering for framtiden i samme slangen, ved å videreføre vasketrangen til lettmatrosene også! Og det ser ut til å bli en suksess der poden stolt som en hane kommer opp i båten etter endt vask og erklærer, med stolthet i stemmen, at HAN har fått lov til å skure og skrubbe kjølen!

-Det var kjempegøy, mamma! Den skinner!

Oscar vasker kjølen!

Oscar froskemann!

 Så her dupper vi rundt i vår egen lille såpeboble i en båt som alltid er ren og velduftende! Kapteinens silkemyke grønnsåpehender styrer skuta så vel som kosteskaftet på vei inn mot solnedgang etter solnedgang. Solstrålene reflekterer dekket i et gnistrende eldorado av et fargespekter av alle regnbuens farger mens alle går og venter på at neste kopp skal velte slik at far kan hente fram det perfekte rengjøringsmiddel for så å trylle det bort!

Mitt skip er lastet med..... Grønnsåpe!

Det kan kanskje være litt farlig å være morsom på andres bekostning – og da særlig på kapteinens, siden jeg faktisk er litt avhengig av han hva angår visakort og returbillett – men han får trøste seg med at det i grunn er en positiv gest det at noen tar seg tid til å dele hans noe uvanlige pasjon for vaskefilla! Og selv om det sies at all omtale ikke nødvendigvis er god omtale, så er det i alle fall godt ment. For egen interesse så håper at denne vaskegleden er en tilstand som vil vare lenge og at den tåler flyturen hjem over Atlanteren! 

Kapteinen tar seg en velfortjent pust i bakken!

Normal ferieaktivitet:

William i farta!

Karoline har vært på shopping!

Hopp og sprett fra "taket"!

Til og med dinga skinner!

Kokosnøtt-båt

Strandtur!