Båtlige rutiner

Tenkte at jeg skulle fortelle litt om båtlivet og dagliglivets skvulpede tralt. Det er jo sånn at dersom alt skal fungere, like gjerne som i samfunnet generelt som i en familie, er det viktig at alle har sine faste og gitte oppgaver. Hjemme hos oss er de fleste arbeidsoppgaver fordelt og ingen klager nevneverdig på fordelingen. Jeg, for eksempel, tar meg av domestiske oppgavene som livet har å by på, sånn som oppvask, klesvask, lekser, og barneoppdragelse. Øyvind, derimot,  har en litt annen funksjon med sysler av litt annen art, nemlig spørsmålene innen politikk, miljø, for eller i mot EU-medlemskap, NATO og annet små-snacks. Ingen stiller spørsmål ved arbeidsfordelingen, det er bare sånn det er!

I en båt er dette med rutiner og faste gjøremål inget unntak – men helt garantert et must for å rulle mest mulig i medvind. I vårt tilfelle kan det virke som om vi har dratt med vårt  faste mønster (eller monster?) over Atlanteren. Det er lett å se hvem som sitter på toppen av pyramiden, for å si det sånn!

Kapteinen, som også er eieren, har selvsagt en viktig oppgave der han skal styre både skuta og mannskapet i riktig, positiv og lærerik retning.  Det er han som til syvende og sist tar de viktigeste avgjørelsen med hensyn til båtlige spørsmål. Kort fortalt innebærer dette alt fra navigering, vedlikehold, reparasjoner, og grilling til vask av båt og dinge, vask av sengetøy, og påfylling av flytende – både diesel og gin!

Fortøyning Island Style

Kles-bretting

En pust i bakken

Jeg har også mine arbeidsoppgaver. Ikke av like omfattende kaliber som Kapteinen’s, men viktige lell: Innkjøp av nyttige og unyttige ting, matlaging, lekselesing med kidsa, smårydding og det viktige elementet som i grunn kan redde en hel dag (men også være utslagsgivende i negativ retning) – nemlig moring-plukking. Dette omfatter også knyting av tau med nyinnlært knute: Pålestikk! Det er ikke alltid at knuteteknikken sitter som et nakkeskudd, men som oftest går det bra. Har aldri bommet på en moring heller! Og så er jeg jo mor til tre også da, så det skulle nå bare mangle!

Jeg er sjefen for system!

Noen kom oppvaskmesteren i forkjøpet

Ungene bidrar også med sitt. Mest roting og krangling, men det har jeg tatt opp tidligere og jeg kan med sikkerhet fastslå at dette bidraget er permanent! Noen ganger er de til hjelp, men mesteparten av tiden er det enklere å gjøre det meste selv slik at ting faktisk blir gjort!

Så som dere ser så er livet til sjøs ganske så hverdagslig, og konklusjonen er som følger: Kapteinen har vetorett mens vi andre prøver så godt vi kan å gjøre ting rett. Og det er faktisk en veldig grei fordeling for dersom ting går skikkelig rett i dass så er det jo kun en vi kan skylde på!

Vi har ennå til gode at det går ad undas, men vi har vært ganske nær ved enkelte tilfeller. Og i kriser har jeg faktisk en ganske så god kvalitet, nemlig den at jeg opptrer jeg som den klippen. Stødig som et fjell er jeg i stand til å beholde pulsen på et forsvarlig nivå og komme med konstruktive forslag. Jeg opptrer som en nestleder på lik linje som ….

Der kapteinen fort kan fyre seg opp og havne på et imponerende stressnivå kan han støtte seg til grunnmuren til gemyttene har roet seg og nerva igjen fungerer sånn nogen lunde normalt. Ingen store og gode avgjørelser har noen gang kommet ut av krisemaksimering!

Full Moon Party

Som den ettermiddagen vi skulle kaste anker i en bukt der vi skulle på fullmånefest. Vi har hittil vært selverklærte morings-folk, men denne dagen ville skjebnen ha det til å det var fullt og dermed ingen moring til oss. Vel, denne situasjonen var som snytt ut av Poseidon’s nese for en katamaran. Vi fant DEN flotte spotten og alt var idyll! Kaptein var så fornøyd, noe som spredte seg som en sildestim i kjent farvann nedover i næringskjeden om bord. Selv mor øynet et håp om en natt uten for mye turbulens!

OOOOOPS!

Alt var en fryd - helt til ankeransvarlig hoppet uti for å sjekke festet. Han ble nok litt overrasket selv også der han sto med vann til livet! Og kapteinen min er ikke av typen som rager høyest på masta! Så med positive tanker og kryssende fingre ( fortsatt 50 til sammen, jmf. forrige innlegg) satset vi på at vannmengden skulle holde seg intakt natten over. Det hjalp lite da månen denne natten var på sitt sterkeste og ville bevise for de andre planetene at den fortsatt har makt over dybdeforholdene og sugde vannet ut på havet.  Midt på natta våknet vi av ”dunk”-”dunk”-”dunk” og ”klirr”! Da var fortsatt ikke vannet på sitt laveste så vi måtte ta affære!

 Å holde hode kaldt er av vesentlig art når man må flytte båt i mørket, noe undertegnede er godt kapabel til. For kapteinen derimot, gikk rullegardina ned i rekordfart og det ble det like mørkt som på det dypeste havet! Han drev og maste om at det skulle jo være nok med to fot vann…. Jeg lot han bare roe litt ned på kulingen som foregikk inne i hue helt til han selv forsto at meter er litt mer enn fot… Men akkurat da var vi faktisk nærmere fot enn meter!

I nattens mulm og mørke, ironisk nok med lys ifra fullmånen, som i utgangspunktet var årsaken til at vi lå på grunn, la vi ut ekstra side-dregg og løsnet litt på ankeret til vi var på nok vann til at båten igjen kunne flyte! I ettertid synes vi at vi løste hele episoden svært tilfredsstillende, men har blitt  litt mer skeptiske til idyllisk ankring på stranda.

Snorkler'n

Blid restaurant-løve

Å JUL MED DIN GLEDE

Jeg må innrømme at det er en smule rart å bytte ut norske kong vinter med varme, mygg og bading. Men en av våre hjemlige og trygge rutiner har vi klart å medbring og vedlikeholde her i Karibien – nemlig leting og misting, som er et svært tilstedeværende fenomen her om bord. (Ikke bare om bord, men stort sett der vi ferdes. Det hele begynte jo faktisk da vi klarte å miste flyet på vei over hit!)

Men istedenfor å fly rundt på leting etter votter, luer og ulltrøyer så leter vi, i god, gammeldags røverstil tatt rett ut fra Kardemommeby, etter diverse badebukser, sandaler og dykkebriller. ”Jeg er sikker på jeg hadde det i går!”

Man skulle nå vel ikke tro at det var mulig å rote vekk ting på et 40 fot’s område, men det er det så visst. Noen av tingene vil heller aldri dukke opp igjen – til noens fortvilelse, dvs han som må betale for alt som skal erstattes.

Jeg nevner bare toppen av skjæret når jeg sier at vi har mistet

3 dykkemasker (to som likte seg så godt på en bassengkant at de faktisk valgte å bli igjen der og ett sett som havnet på sjøen etter at noen snublet i dem i mørket)

1 sandal (ligger også på havets bunn)

2 håndklær (blåste uti vannet mens jeg satt på klyper – eller prøvde i alle fall…)

1 bikiniunderdel (seilte også sin egen sjø)

…… for å nevne noe.

Fellesnevneren synes så absolutt å være at havet fanger! Det som er fint er jo det at disse tingene er det mulig å erstatte. Det positive er jo at vi ennå er fem personer her om bord, med både 50 fingre og 50 tær fortsatt intakte. Det er viktig å fokusere på det som er viktig!

Men apropos vinter, så har det jo vært jul, og det er jo ikke noe man bare kan stikke under en skipsstol selv om man er i utlandet. Jula tar liksom ikke pause selv om vi har gjort nettopp det. Så la meg fortelle litt om hvordan denne forløp.

Jeg har alltid vært veldig julete av meg og sett det nærmest som min plikt å påføre resten av familien de samme juletradisjoner som de jeg vokste opp med. Litt sånn jeg-vet-best-mentalitet, noe som pleier å være vellykket! Så julen består av faste ritualer og innslag som julekort, julegrøtfest, julepynting, julehandling, julegudstjeneste, julemat, og nissebesøk. Ikke ulikt svært mange andres julefeiring vil jeg tro.

I år var selvfølgelig disse elementene av hva angår juletradisjoner, og ikke minst julefølelse, totalt fraværende. Julekort ble ikke en gang erstattet med en julehilsen-mail – tiden strakk rett og slett ikke til…. Plutselig banket 24. desember på kahyttdøra og der sto kjerringa i bikini’n og skjønte ikke bæret!

Sylvia og Rolf hadde sendt juleservietter - det mest "julete"  denne jula

Uansett, dagen begynte strålende! Vi hadde en oppgradert frokost på skuta og det var særdeles god stemning. Alle syntes nok at dette var hyggelig og litt spesielt. Eller var det det at de visste at gavene snart ble servert? Julenissen, AKA meg, sørget for gaver til store og små, og fikk selv også som fortjent! Det som garantert minnet mest om norsk jul var julegavepapiret jeg fikk tak i. Det var det nemlig snømenn på! Det må jo være som at vi i Norge skulle hatt palmer og kokosnøtter på innpakningspapiret vårt hjemme!

Resten av dagen ble tilbragt ved poolen. Gutta fikk lettet litt på trøkket etter hvert, da loppene ble for mange, og leide en ”Hobie Cat”, mens jentene nøt julefreden uten for mange hopp og sprett.

Snuppa kjøpt seg Hurley-bikini for julegave-pengene fra Selma

Badeløver

Sku' hatt en hatt!

Christmas Carols på Bitter End Yacht Club

Det nærmeste vi kom julegudstjeneste var noen Christmas Carol’ere - om ikke akkurat samstemt, fremførte julesanger. ”Det der er hva vi kan kalle surt, mamma”, påpekte Oscar. Bra oppfattet, noe en hver person, med eller uten hørsel, ville ment.

Jammen traff vi ikke Santa også – eller Karibien’s båtversjon av en sådan i det minste. Han ble kjørt rundt på seilbåten sin av Rudolf og kastet ut julegodteri til alle som var i båtene sine. Istedenfor nissehjelpere hadde han sin egen lille twist på det området, nemlig en hund i matchende nisse-outfit. Ikke akkurat nissefest av samme kaliber som det er når mormor-nissen banker på hjemme, men en artig liten kuriositet som var med på å tilføre en viss harryfaktor til hele høytiden!

Santa and his little helpers

Julemiddagen besto av buffet og den var helt grei. Ikke noe å skrive hjem om, så det skal jeg ikke gjøre. Men selve opplevelsen var lett gjenkjennelig fra andre fellesmåltider vi kan ha: Det var aldri fem til bords samtidig! Det skjedde stadig noe underveis, crew-medlemmer kom og gikk - det ble ikke akkurat noen store minneverdige samtaler rundt bordet den kvelden (heller). En eldre kar kom bort til meg der jeg satt helt alene og nøt fellesmåltidet. ” You guys remind us of ourselves fifteen years ago”, sa han mens kona og de tre voksne barna hans vinket fra babord side av lokalet. Da innså jeg at det faktisk finnes håp der ute!

Det mest minneverdige ved dette måltidet var nok prisen, som vi til slutt fikk servert som en avsluttende, sjokkerende stor rett.

Mojitos på Saba Rock litt senere på kvelden

Trøtt Oscar

Trøtt William

Trøtt Karo, men våken Øyvind

Okay – det var ingen stor bombe det at det er annerledes å feire jul i sol og varme! Jeg hadde ikke trengt å oppleve det for å forstå at det liksom blir litt feil. Jeg sier ikke at det var dårlig. På et tidspunkt – etter noen sider i boka mi, ved poolen, med et glass vin – sa jeg faktisk til Øyvind at ”dette er en perfekt juleaften!!” - Og her kan du gjerne legge på et lite gledeshyl – det var sånn det føltes! Men selv om dette var en fantastisk dag så skal jeg ta igjen med alt som har med jul å gjøre neste år! (Har faktisk allerede invitert gjestene!) Da blir det juleaften tre dager til ende med like mye julelykke, men i mye kaldere omgivelser!

                                                        

Erfaring

Snart tre uker har seilt av sted. Utrolig hvor fort tiden går når man først begynner å komme i tralten . Etter de første bølgeskvulpende ukene har jeg nå blitt ganske så vant til å sove i akter-kabinen – i en dobbeltseng som stadig er fylt til randen av diverse kosinger som vil ligge inntil! Opprinnelig så går jeg for å være et dovendyr, en som elsker å ligge i senga og dra seg om morgenene med te og bok som faste følgesvenner. Men det er nå en grunnstøttet saga. Og det er nok ikke bare grunnet et morgenfuglelement som har dukket opp her på havet.  Grunnen kan simpelthen være  madrassen denne skuta tilbyr her om bord. Ikke akkurat en Dux-faktor for å si det sånn. Så det er det bare å stå opp tidlig -  nyte morgenstunden, gyngingen og stillheten.

Time-out på stranda for mor

Jeg begynner å bli klar over at båtmenneske-syndromet sniker seg innpå meg og kravene jeg stilte til landlig standard for tre uker siden så smått har flyttet seg over til den mer radikale siden av hva angår tilhørighet og aksept. Jeg innser at jeg begynner å bli mer og mer lik DEM. Og det merkeligste er jo det at det faktisk er helt greit! Det er ikke lenger slavisk bruk av Clinique’s hudpleieserie. Det eneste jeg tviholder på er ansiktskrem og en dæsj med ”anti aging”-krem – sånn bare for å være på den sikre siden. Det meste av andre av planlagte rutiner ser ut til å ha reist sin egen sjø.

Pain Killer på Cooper Island

Apropos det å seile, så driver vi jo litt med det da. Det er ikke overraskende kanskje at det er Øyvind som er seilemannen og primus motor for hele dette opplegget. Jeg er jo egentlig bare med som underholdningsbidragsyter og medsammensvoren. Men tro det eller ei – jeg har faktisk litt seile-erfaring jeg også! Denne startet allerede i fjortisalderen, og den tenkte jeg at jeg skulle dele her.

Jeg hadde fått låne en optimistjolle av Rolf som jeg hadde et par sesonger ute på Hvaler. Men det er jo en gang sånn at selv om man har tilgang til båt så har man ikke dermed tilgang til dyktighet sånn over natta. Kan vel ikke si at denne optimisten (og nå snakker jeg om båten!) ble overbrukt. Og det var vel heller sjelden at jeg klarte å krysse meg ut på dypet og faktisk kjenne vind i seilene. Så om denne erfaringen egentlig skal telle som erfaring eller ikke så lærte jeg i det minste det at: det er vanskelig å seile på grunna!

En annen erfaring jeg har gjort innen faget seiling, og som sitter godt forankret i minnet, var den gangen Øyvind, pappa, kusine Kari og jeg skulle seile pappa’s Campus 22  ut ælva i Fredrikstad. Målet var å slå så nærme land som overhode mulig uten å få treff. Og det gikk jo kjempebra – helt til det sa ”stopp” helt av seg selv i form av leire til rekka og senkekjølen som hoppet opp som trollet i esken! Etter litt knot og knyt så var vi på rett kjøl igjen-  fulle av heltemot, men denne gang litt lenger fra land. Men da selve masta etter kort tid sa takk for seg med et brak, var turen over for denne gang.

Etter denne opplevelsen så ble jeg vel i grunn over snittet skeptisk så jeg tok  en aldri så liten pause fra seilelivets nedturer. Helt til Øyvind og jeg kastet loss i Spania og krysset Middelhavet med Ingerid og Trond sent på det gale 90-tall. Vi seilte i seks dager uten land i sikte. Det var vel litt i overkant kjedelig (bortsett fra selve selskapet og forelskelsens bluss), men det gikk nå på et vis. En av de største happeningsene på turen var da jeg plutselig, sånn helt ut fra intet, så en stor fjellvegg som reiste seg der midt ute på det åpne hav! Jeg trodde selvfølgelig at min siste time på havet hadde kommet – helt til ”fjellet” plutselig forsvant igjen. Hm! Hvalen var nok reddere for oss enn det jeg var for den!

Det går for fulle seil

Men altså; nå er jeg her. På utvidet seilferie i Karibien. Nestkommanderende og glad i sol og varme. Men bare for å ha sagt det så har jeg faktisk lyst til å bidra med seilingen og å lære. Jeg vinsjer og lenser og har nesten lært meg å operere forseilet alene nå! Interessen er der – ferdigheten ligger og venter rundt neste kryss! Det hender jo til og med at det vanker skryt fra kapteinen også. (Kan hende at han noen ganger også bare rister oppgitt på hue og lurer på hva i all verdens vann han har gitt seg ut på ved å ta med meg på tur! Men nå er det en gang sånn at det her er min blogg, og det er som kjent den med pennen som styrer historien!)

Sara Siglar som venter på navnet sitt

Kaptein Torgauten

Ja. Så vi driver jo litt med seiling da, hvis noen lurte. Det har ikke vært overdrevent mye bruk av storseilet ennå grunnet motortrøbbel. Vi holder på å teste dem litt etter diverse operasjoner. Og faktisk så virker det som om de har gitt opp kampen mot overmakten og latt Øyvind vinne velfortjent. Han er jo heller ikke typen som kaster inn håndkleet og gir seg uten en fight, og jeg må si han har vært riktig så standhaftig denne gang,  selv i 30 grader og omringet av feriemodus.

Han har jobbet og svettet nede i motorrommene sammen med lokale motorhelter og blitt kjent med både egen og andres arbeidsmoral Han vant DEN kampen også ganske greit  - for arbeidsmoral og ikke minst arbeidstempo er så godt som fraværende her! Men ut fra alt dette jobberiet så kommer altså årets kommentar (og, ja, det er sent på året!) her tidligere i uken, fra Mike the Mechanic,  da Øyvind litt mer resignert enn vanlig lurte på om han kunne klare å bytte en motordel selv siden han ikke er en ”rocket scientist” akkurat. Da kom kommentaren: ” You’re more than a rocket scientist, maan. You’re the bravest man I ever met. You have bought this boat without ever seeing it!” Og det er kanskje mer sannhet i akkurat det enn hva kapteinen selv er villig til å innrømme for øyeblikket.

Så akkurat nå, i skrivende stund, har vi kastet anker og er for ørtende gang utenfor marinaen i motorherkens ærend. Kapteinen er på land for avsluttende motorforhandlinger. Jeg og tre smågale kids er ankervakter. Føler vel ikke akkurat at dette er drømmejobben, men skal det bli fremgang i seilebusinessen så må alle ledd i kjeden bidra! Jeg synes hele tiden at vi nærmer oss båten akter for tvers, men kapteinen beroliget meg før han dro at ”dersom dere løsner så bare starter du motoren, hever anker og kjører litt fram og tilbake inne i havna her!” JA, men da så! Da er det jo ingenting å være bekymret over! Greit nok at jeg har blitt en morgenfugl og kun bruker rynkekrem, men bare for å ha sagt det: jeg er fortsatt litt for konservativ i forhold til båtmenneske-stempelet. Jeg har fortsatt en liten sjømil igjen til jeg har blitt en av dem!

Nyter sovende barn og Game of Thrones

Den lille (?) havfrue

Gutta kjeder seg litt - men det er de alene om

Ja... liker det ikke, men omgivelsene var så fine!

Dinge-Rampen