Erfaring

Snart tre uker har seilt av sted. Utrolig hvor fort tiden går når man først begynner å komme i tralten . Etter de første bølgeskvulpende ukene har jeg nå blitt ganske så vant til å sove i akter-kabinen – i en dobbeltseng som stadig er fylt til randen av diverse kosinger som vil ligge inntil! Opprinnelig så går jeg for å være et dovendyr, en som elsker å ligge i senga og dra seg om morgenene med te og bok som faste følgesvenner. Men det er nå en grunnstøttet saga. Og det er nok ikke bare grunnet et morgenfuglelement som har dukket opp her på havet.  Grunnen kan simpelthen være  madrassen denne skuta tilbyr her om bord. Ikke akkurat en Dux-faktor for å si det sånn. Så det er det bare å stå opp tidlig -  nyte morgenstunden, gyngingen og stillheten.

Time-out på stranda for mor

Jeg begynner å bli klar over at båtmenneske-syndromet sniker seg innpå meg og kravene jeg stilte til landlig standard for tre uker siden så smått har flyttet seg over til den mer radikale siden av hva angår tilhørighet og aksept. Jeg innser at jeg begynner å bli mer og mer lik DEM. Og det merkeligste er jo det at det faktisk er helt greit! Det er ikke lenger slavisk bruk av Clinique’s hudpleieserie. Det eneste jeg tviholder på er ansiktskrem og en dæsj med ”anti aging”-krem – sånn bare for å være på den sikre siden. Det meste av andre av planlagte rutiner ser ut til å ha reist sin egen sjø.

Pain Killer på Cooper Island

Apropos det å seile, så driver vi jo litt med det da. Det er ikke overraskende kanskje at det er Øyvind som er seilemannen og primus motor for hele dette opplegget. Jeg er jo egentlig bare med som underholdningsbidragsyter og medsammensvoren. Men tro det eller ei – jeg har faktisk litt seile-erfaring jeg også! Denne startet allerede i fjortisalderen, og den tenkte jeg at jeg skulle dele her.

Jeg hadde fått låne en optimistjolle av Rolf som jeg hadde et par sesonger ute på Hvaler. Men det er jo en gang sånn at selv om man har tilgang til båt så har man ikke dermed tilgang til dyktighet sånn over natta. Kan vel ikke si at denne optimisten (og nå snakker jeg om båten!) ble overbrukt. Og det var vel heller sjelden at jeg klarte å krysse meg ut på dypet og faktisk kjenne vind i seilene. Så om denne erfaringen egentlig skal telle som erfaring eller ikke så lærte jeg i det minste det at: det er vanskelig å seile på grunna!

En annen erfaring jeg har gjort innen faget seiling, og som sitter godt forankret i minnet, var den gangen Øyvind, pappa, kusine Kari og jeg skulle seile pappa’s Campus 22  ut ælva i Fredrikstad. Målet var å slå så nærme land som overhode mulig uten å få treff. Og det gikk jo kjempebra – helt til det sa ”stopp” helt av seg selv i form av leire til rekka og senkekjølen som hoppet opp som trollet i esken! Etter litt knot og knyt så var vi på rett kjøl igjen-  fulle av heltemot, men denne gang litt lenger fra land. Men da selve masta etter kort tid sa takk for seg med et brak, var turen over for denne gang.

Etter denne opplevelsen så ble jeg vel i grunn over snittet skeptisk så jeg tok  en aldri så liten pause fra seilelivets nedturer. Helt til Øyvind og jeg kastet loss i Spania og krysset Middelhavet med Ingerid og Trond sent på det gale 90-tall. Vi seilte i seks dager uten land i sikte. Det var vel litt i overkant kjedelig (bortsett fra selve selskapet og forelskelsens bluss), men det gikk nå på et vis. En av de største happeningsene på turen var da jeg plutselig, sånn helt ut fra intet, så en stor fjellvegg som reiste seg der midt ute på det åpne hav! Jeg trodde selvfølgelig at min siste time på havet hadde kommet – helt til ”fjellet” plutselig forsvant igjen. Hm! Hvalen var nok reddere for oss enn det jeg var for den!

Det går for fulle seil

Men altså; nå er jeg her. På utvidet seilferie i Karibien. Nestkommanderende og glad i sol og varme. Men bare for å ha sagt det så har jeg faktisk lyst til å bidra med seilingen og å lære. Jeg vinsjer og lenser og har nesten lært meg å operere forseilet alene nå! Interessen er der – ferdigheten ligger og venter rundt neste kryss! Det hender jo til og med at det vanker skryt fra kapteinen også. (Kan hende at han noen ganger også bare rister oppgitt på hue og lurer på hva i all verdens vann han har gitt seg ut på ved å ta med meg på tur! Men nå er det en gang sånn at det her er min blogg, og det er som kjent den med pennen som styrer historien!)

Sara Siglar som venter på navnet sitt

Kaptein Torgauten

Ja. Så vi driver jo litt med seiling da, hvis noen lurte. Det har ikke vært overdrevent mye bruk av storseilet ennå grunnet motortrøbbel. Vi holder på å teste dem litt etter diverse operasjoner. Og faktisk så virker det som om de har gitt opp kampen mot overmakten og latt Øyvind vinne velfortjent. Han er jo heller ikke typen som kaster inn håndkleet og gir seg uten en fight, og jeg må si han har vært riktig så standhaftig denne gang,  selv i 30 grader og omringet av feriemodus.

Han har jobbet og svettet nede i motorrommene sammen med lokale motorhelter og blitt kjent med både egen og andres arbeidsmoral Han vant DEN kampen også ganske greit  - for arbeidsmoral og ikke minst arbeidstempo er så godt som fraværende her! Men ut fra alt dette jobberiet så kommer altså årets kommentar (og, ja, det er sent på året!) her tidligere i uken, fra Mike the Mechanic,  da Øyvind litt mer resignert enn vanlig lurte på om han kunne klare å bytte en motordel selv siden han ikke er en ”rocket scientist” akkurat. Da kom kommentaren: ” You’re more than a rocket scientist, maan. You’re the bravest man I ever met. You have bought this boat without ever seeing it!” Og det er kanskje mer sannhet i akkurat det enn hva kapteinen selv er villig til å innrømme for øyeblikket.

Så akkurat nå, i skrivende stund, har vi kastet anker og er for ørtende gang utenfor marinaen i motorherkens ærend. Kapteinen er på land for avsluttende motorforhandlinger. Jeg og tre smågale kids er ankervakter. Føler vel ikke akkurat at dette er drømmejobben, men skal det bli fremgang i seilebusinessen så må alle ledd i kjeden bidra! Jeg synes hele tiden at vi nærmer oss båten akter for tvers, men kapteinen beroliget meg før han dro at ”dersom dere løsner så bare starter du motoren, hever anker og kjører litt fram og tilbake inne i havna her!” JA, men da så! Da er det jo ingenting å være bekymret over! Greit nok at jeg har blitt en morgenfugl og kun bruker rynkekrem, men bare for å ha sagt det: jeg er fortsatt litt for konservativ i forhold til båtmenneske-stempelet. Jeg har fortsatt en liten sjømil igjen til jeg har blitt en av dem!

Nyter sovende barn og Game of Thrones

Den lille (?) havfrue

Gutta kjeder seg litt - men det er de alene om

Ja... liker det ikke, men omgivelsene var så fine!

Dinge-Rampen

Sånn går no daga'n...

Selv om det er jeg som er landkrabba her ombord, så er jeg ikke alene om å ha behov for fasiliteter som landlivet har å by på. Hvis vi teller antall timer tilbragt i båt så langt, bortsett fra de timene vi sover (og de er i grunn ikke så rent få!) så har vi hatt beina plantet ganske mye på fast land til å være på båtferie! Luksusfølelsen er en dårlig uvane å rista av seg, både for land – og vanndyr.

Enkelte av diss såkalte ”luksus-vanene” er for dere der hjemme helt dagligdagse, trivielle ting som dere overhode ikke ofrer en tanke. Men det å dusje på land kontra det å dusje i båt kan ikke sammenliknes. For ikke å glemme det å bare kunne trekke i snora på do! (Nå er det vel strengt tatt svært få som trekker for tiden, det er vel heller å trykke på en knapp.) Uansett, jeg opplever i alle fall en grad viss av lykke hver gang jeg kan bare ”trykke ned” på do eller stå i dusjen uten å måtte pumpe ut vann samtidig.

Andre ting som gjør landlivet her på båttur til en fryd er selvfølgelig restaurantbesøk, og bare det å sitte med en iskald ”painkiller” og se ungene leke og holde på rundt for seg selv er ren, dog ikke gratis, lykke! Og kanskje det beste med det hele er at de fleste steder som vi liker å ferdes i er at de tilbyr trådløst nett og da snakker vi om lykke med stort fortegn!

Familien Uten en Tråd - AKA Trådløse

Til tross for disse små utskeielser, så prøver vi jo også å utforske det naturen har å by på rundt oss. Sjøen har vi nå blitt godt kjent med, og føler at vi til en viss grad behersker både overflata og bunnen. Både dykkemaske og badetøy får våtet  seg relativt ofte og selv mor hopper uti uten å kjenne på vannet først! Men der stopper det. Noen Robinson Crusoe’r blir vi nok aldri. Jeg vet at man skal være forsiktig med å bruke sterke ord som aldri og alltid, men i dette tilfellet er jeg helt sikker. Vi kommer aldri til å bli forvekslet med Mister Robinson!

Her kommer et lite eksempel på nettopp dette: Våre nyanskaffede amerikanske venner og nokså ivrige ”hikers” ville ha oss med inn på stranden en ettermiddag for å samle ved til et bål de fablet om å tenne senere på kvelden. Ja, hvorfor ikke, tenkte vi, fordomsfrie som vi prøver å være, – et bål har da aldri skadet noen, og strand er jo bra. Men da vi nærmet oss så viste det seg at noen strand var det så absolutt ikke – det var tett kratt og jungel, og slettes ingen kritthvit strand, og allerede da følte vi at vi var langt utenfor våre rammer hva angår habitat. Og det hele gikk jo som det måtte ga det, og sjelden har vel byfolk passet best i by’n!

Det gikk svært liten tid før jeg virkelig savnet gågata hjemme. Det var så mange ekle insekter, småkryp og stikkeplanter og ufrisert buskas at ”æsj”! Det var også mange rare lyder... Vi var jo dømt til å mislykkes her! Og det var ganske enstemmig i Torgauten-crewet at her gidder vi ikke å være særlig lenge. Oscar brant deg på et giftig tre, noe som resulterte i et illrødt kne (I’m a poet and I didn’t know it), William fikk en kaktuspigg i storetåa, og samme typen klarte også å tråkke i noe grønnaktig kliss som luktet gammel fiske-skit. 

Vel, solidariske som vi føler at vi er, så hjalp vi til å samle ved. Men det ville være å strekke den solidariske strikken for langt å dra tilbake til urskogen for å være med på bålfesten. Så vi så bålet fra båten den kvelden, for å si det sånn.

Luftetur i Nanny Kay

Lille prinsesse har pyntet seg for landtur!

Ellers kan jeg melde om stadige skader av ulik art og utspring. Med en såpass lang liste med skadehistorie som ungene mine kan stille med er det klart at vi var nødt til å stille forberedt til denne turen. Så vi har jo med et arsenal av medisiner, plaster og bandasjer. Til og med et sy-kit har vi med dersom ulykken skulle være ute. Øyvind har vært på ”sy-skole” og sydd en appelsin for å kunne sparre kuttene. Men hittil er det kun ”legen” sjæl som har vært utsatt for de største skade-angrep. Han har jo et forbruk av plaster og sårsalver som en lærer forbruker rødt blekk:-) Det morsomme er at han hele tiden advarer oss andre mot å slå oss, og så er det han – den største ungen av dem alle – som havner i dårlig farvann når det gjelder uhell. Det siste er at han ganske så elegant klarte å deise ned fra en stein og rett på enn diger kråkebolle! 

Kråkebolle-pigger på avveie

Og da ble det fart i mannskapet, som i panikk løp rundt på skuta for å finne diverse midler mot denne piggballen. Det var visst ganske så ubehagelig, og det var nok ikke kun for at han er en mann at han hadde vondt, det så faktisk ikke særlig bra ut i det hele tatt. Han skulle ha pysa meg til å dra ut disse piggene, men det var jo umulig! Og å åpne hud er jeg generelt motstander av, så det fikk han gjøre selv hvis han absolutt ville det. Det viste seg imidlertid, etter å ha konfrontert seg med amerikanere at slike skader bare byr på smerte, men på ingen måte livstruende sådanne. Og de hadde rett, som amerikanere ofte har, at joda – de forsvant av seg selv etter noen dager. Gudene vet hvor de er nå, kanskje de fortsatt er på en kroppslig vandring eller at de rett og slett har gått lei og har forlatt gjesteskipet.

Ja, det ble mye om kapteinen og hans ve og vel. Men sånn går no daga’n. Det er ikke akkurat ”world breaking news” jeg har å komme med, men her på båten er det litt sånn en for alle, alle for en-følelse, så man blir fort litt opptatt av uvesentlige ting. Nok om det.

Vi har også erfart brakkesjuke her om bord. Det er det som inntrer når vi er tvunget i havn av utenforstående grunner. For eksempel så har vi en ganske kranglete motor her ombord. (Ja, det er ikke bare ungene som kverulerer!) Men det er jo ikke bare bare å stramme opp motoren med time-outs da, sånn som det virker på enkelte andre. Så på grunn av denne teite, men nødvendige dingsen så har vi måttet være i land et par dager til sammen. Det høres kanskje spennende ut, med det er det så absolutt ikke. Ikke i hundre varmegrader, butikker med anelser av slum-tendenser, sure BVI’ere og en gretten og småoppgitt mann. Brakkesjuken gjør at alle påmønstrende får en mye kortere lunte enn ellers og man sier ting man aldri ville sagt til andre i edru tilstand. Er det under beltestedet og kan provosere litt ekstra er det ekstra poeng. Knock-out er en brakkesjuk’s drøm! Og dette gjelder for både store og små.

Det vi gjør best!

En PainKiller er aldri feil!

Det som er redningen er at med en gang vi får vind i seilene igjen og kommer oss ut på sjøen så blir vi liksom igjen våre gamle, kjente. Eder og galle er byttet ut med fryd og gammen. Og her er vi nå: ute på det frie hav, fulle av harmoni og pågangsmot(or).

UNGER!!!!

Jo mere vi er sammen, er sammen, osv...

En av grunnene til at vi skulle reise bort var at vi ville være mer sammen som familie – å tilbring mer tid med barna. 24/7. Dag og natt, minutt for minutt. I teorien høres sikkert dette ut som det ultimate galskap! Og ja, det er det også til tider.

Unger overalt. Når du står opp, når du går og legger deg!

Det verste er all den #$%&#$ kranglingen. De krangler om det meste. Jeg kunne nevnt et titalls krangle-emner her, men jeg tror ikke bloggen tillater så mange ord pr. innlegg. Det blir i grunn enklere å nevne det de ikke krangler om. Som er:

-Ulltøy eller ikke ulltøy

-Om lærer’n sa de skulle ha med leseboka hjem eller ikke

-Fjernkontrollen

Bildet skal forestille Oscar, som er så sta som et...ja, esel!

Men altså; alt annet! Vi har sagt nei så mange ganger de siste dagene her om bord at vi trenger et nytt ord for ”nei”! Og pedagog eller ei - så havner vi i den utrolig teite ”konsekvens-fella”. Dvs. at vi truer med konsekvenser som så absolutt IKKE lar seg gjennomføre, men som i ren frustrasjon virker fornuftige der og da – i kampen’s hete! Sånn som at jeg kommer til å sette meg på første fly hjem i morgen! (Men Hei, JEG vil jo ikke hjem!) Eller den med at en av kidsa må bli med januar-besøket hjem og bo hos farmor… Det forslaget falt faktisk i god smak hos Karoline, som antakeligvis godt kunne tenkt seg noen måneder vekk fra de gæerne foreldrene sine. Øyvind kom også ganske til kort i går da han meldte at ” i morgen blir det ingen bading på Oscar!” Smart å si! Hundre grader, jo! Man vil vel ikke at kid’en skal få heteslag kun fordi man holder på å tape et sjøslag heller?

Nei, konsekvenser er oppskrytt og passer ikke på denne skuta har vi funnet ut. Det er ingen som reiser med åtte-flyet i morgen og alle får bade hver eneste dag! Alle lett-matroser vet jo det! Og nå er det jo en gang slik at når det er som verst, så kan det jo ikke bli verre , så vi har bare innfunnet oss med situasjonen, gått i dekning og ventet på at stormen skal blåse over.

Time-out ved poolen! Ikke verdens verste straff  kanskje???

Og det har faktisk blitt roligere sjø her nå. Vi kjører rett og slett ”Super Nanny”-triks her om bord på skuta: nemlig time-outs! Og det funker!

Ved siden av søskenkjærlighet i praksis på 40 fots båt er det også andre utfordringer vi sliter litt med; nemlig restriksjoner når det gjelder elektroniske stimuli. Abstinensene for dupeditter, spill og filmer har ikke latt seg vente på akkurat. Vi holder igjen på det meste, men slipper opp aldri så lite på fortøyningene av i-pads, telefoner og mac’er, og tilbyr en smule i ny og ne! Det er litt av et spennende prosjekt på hvor lenge dagens unge, lovende klarer seg uten on-line og in-put. (Kjenner vel i grunn at jeg klarer meg ganske dårlig selv… en dag med nett blir en dag så lett liksom! Men, man må jo gå foran som et godt eksempel!)

Da har nok en dag seilt avgårde. 24 timers samvær, minutt for minutt. Se for deg hurtigruta på NRK, men med litt mer action! Vi overlevde denne dagen også. Og det gir håp for neste døgn også som garantert blir enda et i galskapens tegn! Lurer på om JEG skal krangle på meg en time-out i morgen. Det er tydeligvis den beste måten å få deg litt alenetid på her ombord!

Endelig på tur!

Etter en lang, lang, og lenger enn lang reise – som til slutt endte opp med å ta fire døgn – landet vi på British Virgin Island! I ren lykkerus etter å ha overlevd 40 minutter i propellfly var gleden ganske stor da vi med livet behold ble gjenforent med all bagasjen vår, som også hadde vært på en oppdagelsesreise.

Endelig (!) hadde tiden kommet for landkrabba til å forlate fast grunn og entre dinga, et maritimt uttrykk for jolle, for så å ankomme ” final destination” – Seilbåten! Mitt nye hjem på 40 ganger 2 føtter! Selvfølgelig så har kapteinen vært i det morsomme hjørnet hva angår båtnavn og har døpt skuta for ”Sara Siglar”. Hmm… vet ikke helt hva jeg synes dom det, men igjen: hva vet vel jeg om båter og sånne ting? Men, døpt er døpt! Uansett - vi knuste ikke champisen i skråget – vi drakk den heller opp!

Det var selvfølgelig så mørkt som det kan bli og masse, masse vind, men lykkefølelsen var fortsatt tilstede så man var jo optimist! Og litt stolt kan jeg meddele at jeg red av min første båtnatt med bravur selv om bråttsjøene sto i kø: Karoline med feber og oppkast, bølger akter for tvers og på tverr, lyder som minnet om en skute i fritt fall og varmt som en karibisk natt!

 Etter å ha våknet ##$%#” ganger, sto jeg likeså godt opp sånn ved fuglesangtid, og synet som møtte meg ut av lugarvinduet var rett og slett magnefikt! Turkis hav, bølgeskvulp, palmer, frodige øyer og kritthvite strender! Glemt var nattens affærer…. Og da vi dro med dinga inn til land for å spise frokost litt senere var gleden stor da restauranten hadde wifi! Internett-abstinensene hadde allerede meldt sin ankomst, for å si det sånn!

Fine farger!

Frokost

               

Jeg har hele tiden hatt store planer om å medbringe min egen pute på denne seilasen, men som en ”seiler -to be” valgte jeg i siste avreisetime å være ”litte granne gææ’rn” og lot den seile sin egen sjø hjemme. Skal man først stupe uti så får man prøve å akterutseile landkrabbeaktige luksusvaner som gåsedunputer!

Det er faktisk opp til flere tegn på at krabba har begynt å tilpasse seg sjølivets skvulpende gleder:

-Jeg står opp og legger meg med sola.

-Det begynner faktisk også å bli deilig å bli gynget i søvn.

-Det gjør ingen ting om jeg får saltvann i håret –det er aldri nyvasket lenger heller!

-Jeg kjører dinga, legger til og fortøyer med ekte sjømannsknute!

Karo har fårr en søt, Amerikansk venninne, Anya

I går, vår fjerde dag på tur, la vi ut på vår første seilas (med motor vel og merke – fortsatt ikke helt varme i seiletrøyene). Etter 100 meter startet sirkuset! Da prøvde nemlig dinga å stikke av! Så mens kæpte’n reddet jolla så styrte jeg egen skute og reddet vel i grunn hele dagen! Det var skikkelig deilig å være ute på havet! Etter endt seilas (!) satt jeg oss trygt fast i en moring i en supernydelig bukt med små butikker, vaskeri, restaurant, wifi, og fest!

Jumbies Party i Laverick Bay

SÅ – for å holde litt igjen på disse sjølivets gleder og for å beholde litt av den landlige standard så tviholder jeg på Clinique’s tretrinn’s hudpleie, tørrshampo, og neglelakk! Men, for å være helt ærlig så setter jeg egentlig et aldri så lite spørsmålstegn ved hvor lenge jeg faktisk gidder å holde på med dette… det kan faktisk virke som om denne ”gi beng”- tilværelsen passer meg ganske så bra!