UNGER!!!!

Jo mere vi er sammen, er sammen, osv...

En av grunnene til at vi skulle reise bort var at vi ville være mer sammen som familie – å tilbring mer tid med barna. 24/7. Dag og natt, minutt for minutt. I teorien høres sikkert dette ut som det ultimate galskap! Og ja, det er det også til tider.

Unger overalt. Når du står opp, når du går og legger deg!

Det verste er all den #$%&#$ kranglingen. De krangler om det meste. Jeg kunne nevnt et titalls krangle-emner her, men jeg tror ikke bloggen tillater så mange ord pr. innlegg. Det blir i grunn enklere å nevne det de ikke krangler om. Som er:

-Ulltøy eller ikke ulltøy

-Om lærer’n sa de skulle ha med leseboka hjem eller ikke

-Fjernkontrollen

Bildet skal forestille Oscar, som er så sta som et...ja, esel!

Men altså; alt annet! Vi har sagt nei så mange ganger de siste dagene her om bord at vi trenger et nytt ord for ”nei”! Og pedagog eller ei - så havner vi i den utrolig teite ”konsekvens-fella”. Dvs. at vi truer med konsekvenser som så absolutt IKKE lar seg gjennomføre, men som i ren frustrasjon virker fornuftige der og da – i kampen’s hete! Sånn som at jeg kommer til å sette meg på første fly hjem i morgen! (Men Hei, JEG vil jo ikke hjem!) Eller den med at en av kidsa må bli med januar-besøket hjem og bo hos farmor… Det forslaget falt faktisk i god smak hos Karoline, som antakeligvis godt kunne tenkt seg noen måneder vekk fra de gæerne foreldrene sine. Øyvind kom også ganske til kort i går da han meldte at ” i morgen blir det ingen bading på Oscar!” Smart å si! Hundre grader, jo! Man vil vel ikke at kid’en skal få heteslag kun fordi man holder på å tape et sjøslag heller?

Nei, konsekvenser er oppskrytt og passer ikke på denne skuta har vi funnet ut. Det er ingen som reiser med åtte-flyet i morgen og alle får bade hver eneste dag! Alle lett-matroser vet jo det! Og nå er det jo en gang slik at når det er som verst, så kan det jo ikke bli verre , så vi har bare innfunnet oss med situasjonen, gått i dekning og ventet på at stormen skal blåse over.

Time-out ved poolen! Ikke verdens verste straff  kanskje???

Og det har faktisk blitt roligere sjø her nå. Vi kjører rett og slett ”Super Nanny”-triks her om bord på skuta: nemlig time-outs! Og det funker!

Ved siden av søskenkjærlighet i praksis på 40 fots båt er det også andre utfordringer vi sliter litt med; nemlig restriksjoner når det gjelder elektroniske stimuli. Abstinensene for dupeditter, spill og filmer har ikke latt seg vente på akkurat. Vi holder igjen på det meste, men slipper opp aldri så lite på fortøyningene av i-pads, telefoner og mac’er, og tilbyr en smule i ny og ne! Det er litt av et spennende prosjekt på hvor lenge dagens unge, lovende klarer seg uten on-line og in-put. (Kjenner vel i grunn at jeg klarer meg ganske dårlig selv… en dag med nett blir en dag så lett liksom! Men, man må jo gå foran som et godt eksempel!)

Da har nok en dag seilt avgårde. 24 timers samvær, minutt for minutt. Se for deg hurtigruta på NRK, men med litt mer action! Vi overlevde denne dagen også. Og det gir håp for neste døgn også som garantert blir enda et i galskapens tegn! Lurer på om JEG skal krangle på meg en time-out i morgen. Det er tydeligvis den beste måten å få deg litt alenetid på her ombord!

Endelig på tur!

Etter en lang, lang, og lenger enn lang reise – som til slutt endte opp med å ta fire døgn – landet vi på British Virgin Island! I ren lykkerus etter å ha overlevd 40 minutter i propellfly var gleden ganske stor da vi med livet behold ble gjenforent med all bagasjen vår, som også hadde vært på en oppdagelsesreise.

Endelig (!) hadde tiden kommet for landkrabba til å forlate fast grunn og entre dinga, et maritimt uttrykk for jolle, for så å ankomme ” final destination” – Seilbåten! Mitt nye hjem på 40 ganger 2 føtter! Selvfølgelig så har kapteinen vært i det morsomme hjørnet hva angår båtnavn og har døpt skuta for ”Sara Siglar”. Hmm… vet ikke helt hva jeg synes dom det, men igjen: hva vet vel jeg om båter og sånne ting? Men, døpt er døpt! Uansett - vi knuste ikke champisen i skråget – vi drakk den heller opp!

Det var selvfølgelig så mørkt som det kan bli og masse, masse vind, men lykkefølelsen var fortsatt tilstede så man var jo optimist! Og litt stolt kan jeg meddele at jeg red av min første båtnatt med bravur selv om bråttsjøene sto i kø: Karoline med feber og oppkast, bølger akter for tvers og på tverr, lyder som minnet om en skute i fritt fall og varmt som en karibisk natt!

 Etter å ha våknet ##$%#” ganger, sto jeg likeså godt opp sånn ved fuglesangtid, og synet som møtte meg ut av lugarvinduet var rett og slett magnefikt! Turkis hav, bølgeskvulp, palmer, frodige øyer og kritthvite strender! Glemt var nattens affærer…. Og da vi dro med dinga inn til land for å spise frokost litt senere var gleden stor da restauranten hadde wifi! Internett-abstinensene hadde allerede meldt sin ankomst, for å si det sånn!

Fine farger!

Frokost

               

Jeg har hele tiden hatt store planer om å medbringe min egen pute på denne seilasen, men som en ”seiler -to be” valgte jeg i siste avreisetime å være ”litte granne gææ’rn” og lot den seile sin egen sjø hjemme. Skal man først stupe uti så får man prøve å akterutseile landkrabbeaktige luksusvaner som gåsedunputer!

Det er faktisk opp til flere tegn på at krabba har begynt å tilpasse seg sjølivets skvulpende gleder:

-Jeg står opp og legger meg med sola.

-Det begynner faktisk også å bli deilig å bli gynget i søvn.

-Det gjør ingen ting om jeg får saltvann i håret –det er aldri nyvasket lenger heller!

-Jeg kjører dinga, legger til og fortøyer med ekte sjømannsknute!

Karo har fårr en søt, Amerikansk venninne, Anya

I går, vår fjerde dag på tur, la vi ut på vår første seilas (med motor vel og merke – fortsatt ikke helt varme i seiletrøyene). Etter 100 meter startet sirkuset! Da prøvde nemlig dinga å stikke av! Så mens kæpte’n reddet jolla så styrte jeg egen skute og reddet vel i grunn hele dagen! Det var skikkelig deilig å være ute på havet! Etter endt seilas (!) satt jeg oss trygt fast i en moring i en supernydelig bukt med små butikker, vaskeri, restaurant, wifi, og fest!

Jumbies Party i Laverick Bay

SÅ – for å holde litt igjen på disse sjølivets gleder og for å beholde litt av den landlige standard så tviholder jeg på Clinique’s tretrinn’s hudpleie, tørrshampo, og neglelakk! Men, for å være helt ærlig så setter jeg egentlig et aldri så lite spørsmålstegn ved hvor lenge jeg faktisk gidder å holde på med dette… det kan faktisk virke som om denne ”gi beng”- tilværelsen passer meg ganske så bra!

Karibien i siktet!

Landkrabbe. En person som ikke er vant til å være på sjøen. Meg.

Når jeg definerer meg selv som landkrabbe så er ikke dette sett utfra normalen, men sett ut ifra de jeg ferdes med. Det har seg nemlig slik at i denne kjernefamilien er vi fem: fire som elsker bøljan blå, som elsker action, og non-stop aktiviteter. Og en, som liker seg best på land omsluttet av stillhet, sakte film, og en god bok. Du gjettet riktig. Den i mindretall der- ja, det er meg.

Med dette som start vil nok fortsettelsen tale for seg selv. Det høres jo ikke ut som et perfekt utgangspunkt for å seile i Karibien – i fem måneder! Jo, for DEM høres dette ut som en drøm – de som er i flertall. Og, jovisst, flertallet vet best, flertallet seirer alltid. Men har flertallet av den grunn rett???

For å begynne der det hele startet. Jeg snakker ikke om det store smellet altså, men da planen for denne seilturen ble satt ut på høring. Det var i første rekke snakk om å sette hverdagen litt på pause. Tilbringe tid sammen med familien før ungene forlater grunna og reiser ut på det store havet og vi sitter der gamle og grå og lurer på hva som egentlig skjedde… En glimrende plan, spør du meg! En god, gammeldags dannelsesreise! Jeg visste jo at mannen alltid har drømt om vind i seilene og bølgeskvulp i båtrekka, men høflig som han er så spurte han om hva jeg hadde lyst til først. Jeg tenkte jo at en tur i Kronprinsparets fotspor hadde vært interessant: Å oppleve verden ved å reise litt over alt og å se verden fra land! Men håpet glapp som en storfisk på kroken ofte gjør, men ikke fordi forslaget mitt nødvendigvis var så dårlig, det var bare det at jeg var i mindretall! For her skulle det seiles! Skip O Hoi!

Sjøen er ikke fremmed for meg. I ”normalens” øyne er jeg faktisk ganske båtvant. Så jeg skal nok overleve greit noen måneder i båt. Og da jeg plutselig kom over et utrolig artig båt-ord her om dagen (da jeg smugleste i ”Båtboka” til kapteinen!), øynet jeg et håp om at båtlivet faktisk ser ut til å kunne være noe for meg, nemlig ordet Akterspeilet! Jøss, så bra da! Da er det faktisk mulig å sitte bak i båten (for jeg vet at akter er bak!) og sminke seg mens skuta cruiser av gårde. Her må det jo ha vært kvinnelige båtbyggere på ferde! Så nå kan jeg stryke speil fra lista mi….

Vi setter faktisk kursen mot Karibien i morgen. Action-gjengen kan så vidt sitte stille her av pur glede og spenthet. Jeg gleder meg selvfølgelig jeg også (hvem ville ikke ha gjort det, liksom?), men jeg står ikke midt på gulvet og hopper helt ukontrollert av den grunn! Jeg sørger heller for at det aller nødvendigste havner i bagen; sånn som alle bøkene jeg skal nyte, den nye vannfaste maskaraen, og solhatten.

Så får vi jo se da om flertallet har rett. Kanskje jeg ender opp som dem etter hvert; en som elsker bøljan blå, action, og non-stop aktiviteter. Kanskje landkrabba blir en sjøekte krabbe til slutt!

Lang vs. Kort

At det er forskjell på langtidshukommelse og korttidshukommelse er vel ikke akkurat nytt for dagen. Jeg prøver ikke å komme med revolusjonerende nyheter her! Men hvis du ikke visste at det er noe kan bevege seg i lysets hastighet så har du ikke møtt korttidsminnet mitt, for å si det sånn!

Faktisk så er jeg kronisk lidende av  kort minnetid. Det er nemlig utrolig hvor fort jeg glemmer hvor jeg legger fra meg ting! Høres det kjent ut? Dette er sikkert ikke en plage jeg er alene om å ha. Men hvorfor skal det være så vanskelig å ha en fast plass til nøkler, nøkler og andre ting? Sa jeg nøkler? (Det er nemlig nøkkelmysterier jeg bruker mest tid på å løse). Men ofte er jeg hjemsøkt av diverse penge-glemming/gjemming  også! Ikke glemming/gjemming  som i å lete i gamle kontoer etter mulig, forbigått  valuta, men penger som jeg legger til side tilfelle det skulle dukke opp en must-have-situasjon! Og det skjer jo. Eller som da guttene feiret 7-årsdagen sin i fjor på denne tiden med klassen sin: Jeg skulle jeg være lur å bevare fangsten ved å legge bort pengene på et ”sikkert” sted før de fikk klørne i dem.

Har ikke funnet dem ennå….. Jeg fikk en ny sjanse på familiebursdagen litt senere på sommeren og da var beløpet betydelig større også. De fant jeg heldigvis igjen utpå høsten……i hanskerommet i bilen! Puh! I år har jeg gitt opp å ta hånd om pengegavene deres, de har fått det fulle ansvar – i en alder av 8! Det går kjempefint!

Hva angår nøkler, så er det som du sikkert forstår, om mulig enda verre…. Skal ikke gå innpå alle hvor-i-#%/!!?-er-nøklene-mine-episodene. Men at verdifull tid har gått tapt på grunn av leting, ja det er sikkert. Det enkleste, derimot det minst effektive , er jo å skylde på noen andre. Og da gjerne barna! Gjerne andre også, hvis det er mulig. Så ofte hørt her hjemme er: ”Hundre kroner til den som finner en nøkkel med brun skinnlapp på”! (Men det de ikke vet er at finnerlønnen den ene hundringsen som jeg gjemte i fjor! Den skal vinneren få! Når jeg finner den!)  

Nøkkelforsvinnings-historie nummer èn er den der jeg lette etter bilnøkkelen i et par uker. Høyt og lavt, vidt og bredt. Under, over, ved siden og på hytta. Var litt flau da jeg kom inn på kjøkkenet etter å ha tatt nok en sjekk inne i bilen (som av ukjente grunner var ulåst). Kan si jeg hadde halen godt plassert mellom beina da jeg kom slukøret inn og måtte innrømme at ”jo da, den sto i tenningen den!” Selvfølgelig!

Har forsøkt et uortodoks tiltak faktisk. Det har også funket de få gangene jeg har prøvd, men jeg har glemt å bruke det i det siste (!) Prosjektet er som følger: I filmen ”Long Kiss Good Night” så er det en karakter som heter Henessey som har en tendens til å forlegge ting. (Navnet gir forresten gode assosiasjoner til et viss annet glemsomhetsmiddel). Uansett, når han legger ting fra seg så synger han om det! Og det er det som jeg har prøvd og som jeg også skal ta opp igjen. I nær fremtid: ”Da-da-da-da-da. Legger nøkk’ærn i skuffen, da-da-da-da-da, osv”. (Ja, hvis du ikke har sett filmen så virker sikkert dette her helt idiotisk)!

Men,  – langtidsminnet mitt, det virker som bare det! Og ikke bare dekker det generell fortid, men detaljer sitter også som støpt. Datoer, farge på diverse kjoler som folk (dvs. damer) hadde på visse fester, hvem som spiste hva, og hvem som sa hva, til hvem, når! Slike bilder sitter fullstendig fast, og vet om enkelte som synes det er ufattelig irriterende å diskutere med meg når jeg bare fyrer løs med idiotiske og meningsløse episoder på detaljnivå. Så spørsmålet blir jo da; er det viktigere å gå rundt å huske slike ting når bilnøkkelen står i en ulåst bil i to uker midt i byen? Man skulle ikke tro det….

Jeg tror at jeg har funnet det perfekte bilde på lang- vs. korttidsminne, nemlig dette: Hvorfor kan man huske de minste detaljer som har hendt, men ikke huske hvor mange ganger man har fortalt det til den samme personen? 

Eplet faller sjelden langt unna stammen....

  

Det er offisielt! Jeg har blitt den jeg absolutt ikke skulle bli! Det har sneket seg på som et usynlig virus, og sakte men sikkert infisert mitt vesen. Jeg har lenge ant at noe var i endring, men det var først for noen dager siden at det virkelig gikk opp for meg hvor graverende transformasjonen hadde blitt. Hva da, lurer du kanskje på. Svaret er Kristiansand. Svaret er fornøyelsespark. Svaret er kjedelig. Svaret er min mor.

Fornøyelsespark. Park? Ja. Fornøyelig? Joda, det er jo spennende, og så absolutt en avkobling fra hverdagen. Og DET er jo en fornøyelse i seg selv, og det var altså her jeg virkelig så hva som hadde skjedd.  (Når man er hjemme i den vanlige tralten er det vanskelig å oppdage forandringer. Akkurat som at man ser ikke at barn vokser hvis man ser dem hver dag…. ) Men altså; mens barn og mann i flere dager utøvde galskap i bassengene og vannskliene så satt undertegnende selv  godt plassert på en stol i solen uten å ha fått så mye som en dråpe klorvann på kroppen. Alle var fullstendig  utslitte etter heftig karusellkjøring, men ikke jeg. Jeg passet på vesker og bager og foreviget det hele ved å ta bilder! Og, kanskje det som gjorde det største utslaget av oppmerksomheten til forvandling var når ungene kalte meg treig og kjedelig. ”Skal ikke du ta tømmerstokken, mamma?” ”He! Skal du ikke bade?”

Det var da jeg skjønte det! Som lyn fra klar Sørlandshimmel; Jeg har blitt henne! Den jeg aldri, aldri skulle bli! Hun som vasset, men som aldri badet. Hun som passet på alt pikkpakk mens andre hadde det gøy. Hun som heller observerte alt fra sidelinjen isteden for å delta i kaoset. 

Det er i grunn litt Ferdinand over det hele. Litt sånn; ”jeg vil bare sitte her under mitt korketre og lukte på blomstene”. Bytt gjerne ut blomster med kaffe og en god bok. Tror sannelig ikke at jeg hadde reagert med  særlige voldsomme krumspring  heller dersom jeg hadde satt meg på en veps….

Så, da siste dag i ”paradiset” var et faktum så hadde jeg bestemt meg. Her skulle det bli både vannsklie, vått hår og karusell!  Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst, men mer for å bevise for meg selv at jeg ikke har blitt det jeg fryktet!  Det gikk så langt at jeg vurderte å skeie ut med det mest motbydelige av alt, nemlig sukkerspinn; den absolutt fornøyeligste park-attraksjonen. Men jeg stoppet i tide. 

Little Miss Perfect

Det er ikke lenger mange nyheter og happenings i verden som får meg til å sette maten i vrangstrupen. Det er jo så mye elendighet ”der ute” at skulle man ta innover seg alt så måtte man sagt opp jobben og utvidet døgnets tider. Selvfølgelig blir man berørt av verdensbildet og av alt det grusomme som skjer, men man har liksom blitt vant til det. Og det er selvfølgelig trist. Men det er dessverre vanskelig å få gjort noe med alle humanitære kriser, krig og urettferdighet. Derfor blir jeg ekstra resignert når jeg ser totalt meningsløse program på TV. Ikke det at programmene i seg selv er meningsløse, men innholdet, og at det faktisk finnes anledning til å lage og dermed sende slike program.  

Zappet gjennom tv-kanalene her forleden, og midt i onsdagskvelden dukker det opp et avskyelig program - ”Little Miss Perfect”; om små, søte, uskyldige jenter som skal kjempe om skjønnhet og popularitet, drevet av overvektige, mindre pene, desillusjonerte mødre. Og da tenker jeg at i en verden som allerede er på randen til galskap - hva er dette? Hvem driver med dette? Er det ikke nok elendighet som det er om ikke vi trenger jenter som tvinges til et forvridd bilde av både seg selv og grunnleggende verdier?

Dette var jo et (av mange) program fra håpets og drømmenes land, Amerika, hvor dobbeltmoralen til tider har et ganske så fritt spillerom. Jeg tror nok at de fleste foreldre er imot denne upassende og overdrevne kulturen av spray-tan, falskt hår og falske tenner, der småjenter er kledd opp til ugjenkjennelige skjønnhetsmonstre satt på fremvisning. Hva gjør ikke dette med selvbildet til disse jentene? Det må jo være et bilde bestående av både revner og sprekker? Om ikke i offentlighetens blendende lys, så i alle fall innenfor personens fire vegger.

For det første så tror jeg at disse jentene er alt for unge til å ha en fullutviklet selvbevissthet. For det andre så mener jeg at de er de utsatt for helt urealistiske skjønnhetsidealer. Og hva med unge jenter som ser på slike program? De lever jo selv i en virkelighet hvor misnøye med egen kropp er en del av hverdagen. Og jeg snakker  ikke bare om tenåringer, men også om småjenter!  Det er absolutt ikke behov for å akselerere interessen for slanking blant 10-åringer.

Vel, det kan jo synes trist at det lages og sendes slike program. Men det aller verste er jo som sagt at fenomenet finnes. Det er virkelig et bevis på hvilken syk, syk verden vi lever i. Selv føler jeg direkte ubehag ved å vite hvor galt det er, og maten satt seg forbausende på tvers da jeg så det.

Slike program sendes nok i Norge først og fremst for belysningens skyld og kanskje som et varsel på hva man skal unngå å utsette barna sine for. Men uansett dokumentar, underholdning, barnemishandling eller hva det nå er, så er dette en såpeglatt etisk vei der man aller helst bør man velge piggdekk og bare holde avstand!

Sjekketriks

Siden tidenes morgen har mennesket vært opptatt av det motsatte kjønn og kurtisert på både heldige og kanskje ikke fullt så heldige måter. Selv om det ikke er dette jeg utfyller tiden min med, og heller ikke har gjort det siden min utvalgte ridder kom galopperende i stor fart på sin gylne hest for 12 år siden, så er det jo litt artig å følge med på denne fronten allikevel. Hvilken front det er snakk om kom kanskje fram i overskriften, men for sikkerhets skyld klargjør jeg det: Jeg snakker om den evigaktuelle aktiviteten Sjekking og diverse Replikker som ser dagens lys (gjerne) etter nattens frembrudd.

Så på en av mine vandringer på den krokete sti av internettsider havnet jeg plutselig på en side med ”pick-up lines”, eller sjekketriks da på dårlig norsk.  Husker ikke helt hvordan jeg havnet på denne siden, men havnet der det gjorde jeg, og jeg påstår at denne siden var et sant funn hva angår en god miks av svada og nostalgi. Hvis noen der ute faktisk er så trygge på seg selv og klarer å dra en potensiell flørt i land på dette viset, ja da er det jo bare fantastisk, og helt på sin plass med en gratulasjon!

For hvem ville ikke falt for disse flørtende ytringene: ”What has 142 teeth and holds back the incredible hulk? My zipper…” Eller hva med denne? ”Did you fart? Because you just blew me away!”

Men var det egentlig bedre før? Trengte man sjekkereplikker da også for å sikre seg en mer eller mindre tilfeldig utvalgt? Selvfølgelig har det skjedd en del siden Middelalderen, og ingen vil vel tilbake dit heller, men det fantes faktisk hjelp og tips å få den gangen også. Ikke i form av dagens internett, med av datidens forum; nemlig bøker. Det fantes atskillige verk som omhandlet temaer som grunnleggende etikette og anstendighet, og som i tillegg  introduserte eksempler på sofistikert konversasjon og intellektuelle ferdigheter.

Utvikling er ofte en god ting, og mye har skjedd på noen hundre år. Men spør du meg så hadde jeg faktisk satt pris på litt god, gammeldags fremtreden og en smule mer elegant håndtering av flørting. Men hvis jeg sikker fingeren i jorda og ser på realiteten så må vi nok i fremtiden også belage oss på sjekking a-la ”If you were a bugger, I’d pick you first”. Dessverre. Men som sagt, dette gjelder jo ikke meg lenger!