jentefotball!

Det å gå på fotballkamp kan være så mangt. Det kan faktisk by på opp til flere opplevelser på forskjellige nivåer.  Det er helt klart at en tur på stadion er en berikelse for den nysgjerrige, den sosiale og den som søker spenning. En utvidelse av vokabularet er også et element man kan innta i denne sammenheng. 

Jeg har min faste medsammensvorne fotballkamp-partnerinne, og vi pleier å nyte disse to innholdsrike timene på stadion sammen. Dog ikke hver hjemmekamp, men de ”viktigste” (hvilke det nå er). Det første som kan nevnes av nytelsefaktorer er jo de faktiske nytelsesvarene som man finner i kiosken; de litt oppkvikkende som kaffe, sjokolade og is. Neste innslag innen nytelse  er de gode setene og det å faktisk kunne sitte helt i ro uten annet avbrudd enn av andre tilskuere som er sent ute og skal inn på plassen sin.

Noe  som alltid bidrar til spenning på kamp er det at man alltid treffer på kjentfolk. Både de man vil treffe og de som man helst håper å unngå . Og kroppsspråket er vel sjelden å ta feil av når det gjelder dette: Imøtekommende og smilende for så i neste øyeblikk å senke hodet å ”finne” noe interessant på bakken.  Så, for å si det sånn; det er ganske avgjørende hvor man får plass på tribunen, nesten som å trekke ut riktig kort av en kortstokk. Men det er vel som med alt annet her i livet: nemlig 50/50 på flaks og uflaks!

Noe annet som derimot ikke virker helt tilfeldig, er hvem du får ved siden av deg, på den andre siden altså. Det virker ikke som noen slump i det hele tatt. Dårlig lukt, store fasonger og mye verbal aktivitet (dvs. å opptre som en bedreviter ved å rope ut råd til treneren og å skjelle ut dommeren) synes å være fremtredende faktorer hver gang! Er det meg det er noe galt med, eller?

Heldigvis så er det sånn at kampen vises på storskjerm. Ikke fordi vi absolutt vil se kampen på skjerm, men fordi der vises nemlig aktuelle ting som skjer på banen i reprise. For det er ikke til å stikke under et sete at vi ofte går glipp av viktige begivenheter da vi i kampens hete også er nødt til å diskutere aktuelle ting på hjemmebane. Verdensproblemer må fortsatt løses selv om det er kamp på gang! Fnising og andre artigheter hører også med i disse debattene.

Som sikkert mange aner så er det ikke alltid at fotballen står i fokus på disse kamp-datene våre. Det er jo så fryktelig mye å se på og å følge med på. Siterer fra siste kamp:

-       Oj, har du sett han der nummer 21 eller?

-       Ehh, nei, skal følge med når han løper forbi neste gang….

-       Han var råstilig, nemlig!

Neste gang han svetter forbi oss:

-       Så du’n nå eller???

-       Å, nei, jeg fulgte med på ballen jeg….

-       Hæ???

Så, hvor befinner vi oss på kamp-skala’n? Beriker vi den nysgjerrige, den sosiale eller den spenningssøkende i oss? Jeg vil påstå at det som er av stor betydning for vårt fotball- engasjement er nok det sosiale aspektet; nemlig at vi får tilbrakt tid sammen og samtalet om livets større og mindre mysterier på en arena med masse spennende å se på! 

Tanker om en fantastisk dag

Jeg skal absolutt ikke påberope meg å være trengende av en hviledag, i min ikke alt for stressede hverdag. Men selv om jeg i et normalt perspektiv kan kalle meg heldig, her jeg i min uavhengige tilværelse, uten morgenrush og faste middagstider, egentlig gjør som jeg selv lyster, setter jo også jeg pris på en dag med avspasering.

Så, sammen med min trivelige kloning på 4 år, pakket vi snippeesken og satt kursen mot sand og bølgeskvulp. Vi bestemte oss rett og slett for å nyte sommeren litt på forskudd ved å dra på strandtur. Etter diverse obligatoriske stopp bestående av 1) Bøtte –og spadekjøp (som alltid er alt fra i fjor dødt eller begravd, bokstavelig talt), 2) Unyttig proviant som er nødvendig for både liten og stor. Jeg tror det er litt sånn at man liksom tillater seg litt ekstra kos på dager som faller utenfor normalen. Det teller på en måte ikke, i alle fall ikke i min litt naive illusjon. Vel, for å gå videre: 3) Se & Hør, som for meg er det ultimate, dog unødvendige, perfekte tidsfordriv! Enklere lektyre er umulig å finne! Der kan man fråtse i mer eller mindre sanne nyheter, som i grunn ikke gagner til noe som helst. Bortsett fra underholdning og sladder-oppdatering.

Så rigget vi oss til med tepper og stoler med matposen trygt forankret i skyggen. Deilig!

Det som er så perfekt med en slik sommerdag om våren er jo det at det ikke er en sjel i nærheten! Man er simpelthen helt spik mutters alene! Ingen trengsel, ingen kamp om de beste plassene, ingen hyl og ingen skrik. Bare oss to, åpent landskap og fuglekvitter. Men det er en ting til som kan måle seg med perfektheten av dette, nemlig at det at det er mulig å sitte der i bikinien helt uten å måtte holde inn magen og holde pusten, noe som er temmelig ubehagelig! Isteden kan jeg la kropp være kropp og nyte enda en kjeks! Helt fantastisk!

Så, kort oppsummert; det å kunne nyte små avstikkere fra normal allfarvei er for meg et essensielt tiltak for å lykkes  i hverdagen. Å bare stikke av fra virkeligheten, om ikke annet enn for et par timer, er storslagen terapi for både legeme og sinn. Noe å tære på. Håper det blir flere dager som denne før sommeren setter inn for fullt…..

Å nyte hele menyen!

Etter hvert som man har levd litt og opplevd litt, har man også i alt kaoset fått tid til å lese litt. Og man bør ikke ha lest veldig mye før man blir klar over hvor mye bra litteratur som finnes der ute. Døgnet skylder timer for alt en skulle ha tid til å lese! Og i og med at det finnes så mye bra er det klart at det finnes omtrent like mye dårlig litteratur. Slik er det jo med det meste. Hvorfor skulle det være annerledes bare fordi det gjelder bøker? Men er det dermed sagt at dårlig litteratur er unødvendig?

Det er som med et kosthold. Der er det også mange forskjellige kvaliteter ute og går. Mye er bra, men det finnes utrolig mye dårlig mat! Men som med alt annet her i livet så trenger vi jo også det dårlige, for ikke annet enn for å verdsette det gode! Man må forsyne seg fra hele spekteret på en måte. Man trenger faktisk både kjøtt (klassikere), fisk (samtidslitteratur), grønnsaker (kriminallitteratur), frukt (historisk litteratur), melkeprodukter (eventyr), korn (lyrikk) og, selvfølgelig litt ekstra kos på lørdager (kiosklitteratur)!  Et godt sammensatt kosthold, der altså !

Man kan sammenligne en bok av god kaliber med proteiner, altså selve byggesteinene, som tilbyr en utvidelse av den kunnskapelige horisonten. Bøker som ikke holder den samme kvalitative egenskapen derimot, kan sees på som karbohydrater: du blir fornøyd der og da, men du sitter ikke igjen med særlig metthetsfølelse spesielt lenge!  Men man trenger jo den fornøyelige gleden av rask lesefordøyelse også! Men med måte! Man  skal nok ikke ha mye av det før det blir merkbart på de allerede oppbygde lesecellene. De kan  fort bli glemt.

Det er viktig å passe på hva man putter i kroppen. Både av den bokstavlige føden og føden bestående av bokstaver! Jeg blir aldeles oppslukt og ikke rent lykkelig når jeg skjønner at jeg virkelig har funnet selve indrefileten av en bok. Det er ikke så ofte, men nå er det jo en gang slik at det faktisk er hverdagskosten som gjelder i det lange løp!

(<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://blogglisten.no/count?id=28734" alt="Blogglisten" /></a>)

Tilfeldig? Tror ikke det!

Når man er midt oppe i noe så er det kanskje vanskelig å se et mønster. Det må gjerne gå litt tid slik at man kan se tilbake for å oppdage små pussigheter og sammenhenger. Som i mitt spesiell tilfelle, som jeg med stor overraskelse ble klar over her om dagen. For hvis det er et mønster det jeg skal fortelle om nå, så må jeg mildt sagt være småskrudd og må nok anses for å ha en svært sær, men godt skjult interesse.

Det har seg nemlig slik at jeg var i London sist helg. Og av alle helger denne vakre våren har å by på så falt tilfeldigvis valget på akkurat denne. Tilfeldig? Antakeligvis ikke! Som sikkert de fleste har fått med seg, i alle fall de av dere som har et minimum av hørsel og syn inntakt, var det storslått bryllup i Englands hovedstad akkurat da.  Ja, ja, det var jo litt teit, tenkte jeg, og resonnerte med kaos og ville tilstander. Så plutselig tok jeg et tilbakeblikk på mine tidligere erfaringer med London. Og det var da det gikk opp for meg! For da forrige store bryllup stod i London, det med det litt uheldige utfallet vil kanskje mange si, da Charles og Diana promenerte rundt, inntyllet i bløtekakepuffermer og snublende i et syv meter lange slep, jo da, DA, var jeg også i England! Tilfeldig? Kanskje vil du fortsatt mene det, men det er før du har kjennskap til resten av den forbløffende historien. Og den kommer her:

Midt imellom de rojale smiingene av hymneliknende lenker hadde det seg slik at jeg selv hadde kysset en frosk som viste seg å være en prins forvillet inn i grønne militærklær. Og, her kommer igjen mønsteret: jeg dro til London for å kjøpe brudekjolen min! Dette kan da ikke være tilfeldig? Kan det virkelig ha seg slik at jeg har en skjult tiltrekning mot hvite kjoler, Westmister Abbey og rare hatter? Vel, det kan faktisk se slik ut. Det kan faktisk virke som jeg lever i en syklus der London og bryllup er utslagsgivende.

 Det som kan bli litt spennende i fremtiden, nå som jeg er blitt klar over dette ”ikke-tilfeldige mønsteret” jeg følger, er jo det at det neste store bryllupet som går av staben der borte på den grønne øya, skal det også oppleves på nært hold?  Står det skrevet i min London/bryllup-syklus at jeg må over? Ny brudekjole blir det i alle fall ikke!

<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=28734"></script>

Valgflesk!

Nei, nei, dette her er så absolutt ingen politisk anekdote. Politikk får andre ta seg av. Dette handler simpelthen om ordet i sin rette forstand, om noe kronglete - nemlig valget til flesk! Flesk som i fett, som i bilringer og dobbelthaker, og om hvordan jeg velger å stille meg til det. Ikke som en behandling i stortinget, der alle skal fremme sin sak og synse og mene, men mer som et oppgjør med fortiden. Og ikke minst prøve å stake ut fremtiden med sunne og helsebringende tiltak.  

Det er jo en kjensgjerning det at man trenger fett. Sannheten har selvfølgelig to sider, som de fleste sannheter, nemlig det at det er ikke alt fett som er bra. Ironisk nok så er det jo det som smaker godt og som kroppen skriker etter som man helst bør avstå! Det er oppe og vedtatt at sunt fett er tingen, og fordelt på de rette steder skulle det ikke være noen sak. Men det er det!

Nå er det sikkert mange, meg inkludert, som har tatt en kikk på kalenderen og notert seg at det er kun snakk om uker til kroppen igjen skal disponeres og stilles ut til  glede og fortvilelse. For min del gjelder selvfølgelig det siste. I år igjen. Det må da finnes måter å bli kvitt alt det overflødige på?

Den ene måten er jo da å ikke spise. Og det er jo ikke helt enkelt da. (Toget for å få den såkalte ”prinsessesyken” har også gått!) Den andre, og sikkert litt sunnere måten, er å trene. Og det er vel der valget mitt har falt, med joggesko og øra proppfulle av triggende  overdøvende musikk. Prøver igjen, liksom! Av erfaring så er det bare å gasse på, for om 3-4 uker har den fiktive ”lysten” gått over. Jeg vet at dette er dømt til å mislykkes. Hallo, dette er en svært kortvarig plan, som de fleste politiske prosjekter!

Men altså, for tiden så er jeg nå en svært ivrig og habil trimmer. Jeg føler meg til tider ganske fanatisk sporty, jeg som etter normal målestokk kan fremstå som litt lat og bedagelig; en partivelger som følger årstidene. Men jeg kan kjekke meg med å være den ivrigste i mitt ”storting”, der opposisjonen framstår som en sofavelger som er mest opptatt av å velge TV-kanaler

Å la barna leve ut drømmen....

Hvis jeg finner fram minnepinnen og stiller den inn på tidlig 80-tallet, kan jeg  minnes at jeg drømte om å bli pop-stjerne! Absurd, ja! Realistisk- nei!  Hadde sikkert sett noe slags show på svart-hvitt fjernsynet i stua og syntes vel at det der så helt rått ut. Inne i boblen min fantaserte jeg om stjernestatus og jeg sang foran speilet med den berømte hårbørsten som mikrofon. Høydepunktene på karrieren, ja, for det var flere(!), var da mamma og pappa hadde besøk, for da kunne jeg underholde med artisteriet mitt, og der var det aldri et kritisk publikum å se! På spillelista sto blant annet Carola, Bobbysocks, Jan Teigen, og sanger fra filmen Fame, som da var i skuddet!

På den tiden var det stor oppblomstring av såkalte ”mine klassekamerater”- bøker. Dette var før Pusur-bøkenes store farsott, så det var peanøtter å regne for vennebøker, men de gjorde jobben! Man fikk skrevet om favorittmat, favorittdyr, favorittlærere og  bestevenner. Det var også et spørsmål der om ”Dine Drømmer” og det var der jeg skrev, eller jeg skrev det ikke heller – det var jo litt flaut, jeg tegnet det - svart på hvitt; nemlig en stjerne!

Så en vakker dag våknet jeg opp fra drømme-dvalen og stirret rett inn i realiteten og innså at dette kom jo aldri til å skje! Jeg pakket drømmene pent ned i en skuff og tenkte ikke mer på dem. De ble liggende der, glemt og forlatt. Helt til en vakker dag da jeg plutselig så uante retninger for min bortpakkede drøm! Jeg innså at drømmen slettes ikke var ikke helt fortapt, det var ennå et håp: mine barn!!! Jeg kunne jo sende mine håpefulle ut på den humpete stien til stjernehimmelen så de kunne leve ut drømmen min!

Jeg har faktisk selv vært offer for det der; jeg spilte piano i mange og uendelig lange år fordi mamma ikke fikk spille piano da hun var liten! Derfor ble jeg ofret, men til slutt veid og funnet for lett (av pianolæreren også vil jeg tro)! 

Så jeg har nå, i god Berit Riise-stil, satset på guttene mine, i håp om at de kan gjøre drømmen min til virkelighet! Har lyktes hittil må jeg si, siden begge har vært på innsiden av tv-ruta. Men jeg har vel nå funnet ut at i motsetning til brødrene Riise så skal de få utfolde seg på hele fotballbanen, og ikke bare i angrep, slik at de kan finne ut hva de virkelig vil, og ikke bare følge manageren’s  instrukser og  barndomsdrøm!

<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/b609cc132d1630cbb89b52ca88278c91" alt="Blogglisten" /></a>

Stavekontroll og annen kontroll!

Mye av mitt våkne liv består av å skrive. Ikke så mye her på bloggen vel og merke, jeg har nemlig sett at jeg er på litt over 0,2 innlegg pr uke på statistikken min! Ikke mye å skryte av akkurat, men det er bedre enn mindre. Nei, det jeg holder på med er engelsk. Alle mulige former for analyser og undersøkelser. Ganske greit egentlig, men hva i all verden skulle jeg ha gjort uten stave –og grammatikk-kontrollen? Rød-grønt har fått en helt ny betydning for meg. For første gang ser jeg fordelene med de fargene, for å si det sånn!

Det som etter hvert har blitt et problem er jo det at jeg har blitt såpass avhengig av at pc’n retter for meg, at når jeg en sjelden gang skal skrive noe uten mitt kjære tastatur så har jeg blitt like usikker som en nerd på sin første date. Hvordan i all verden skrives nå  dessverre igjen? Var det med èn s, to? To r’er?

Dette har gitt bensin til tankene mine og har satt oppfinnsomheten i høygir. Hva kan bli det neste liksom? Dette hadde jo vært fantastisk å ha i det virkelige liv også! Noe som korrigerer oss etter hvert som vi gjør små feiltrinn og flauser i hverdagen? Kanskje en indikator i form av blinkende røde og grønne lamper: Grønt for ting vi ikke skulle ha sagt og rødt for feil utførte handlinger? En illevarslende, blinkende lampe som får oss til å stoppe i tide! Det kunne nok spart menneskeheten for mye trøbbel. Men, i fare for å ha på meg at jeg skal redde verden, så kan jeg begrense meg til at det minste hadde vært flott til eget bruk. Tenke globalt, men handle lokalt, liksom! Det hadde passet meg ypperlig!

Steder der dette faktisk kunne hatt en hensikt er for eksempel når andre enn meg selv setter inn i oppvaskmaskinen! Får litt fnatt når det ikke settes inn på de rette plassene. For ikke å glemme når tingene blir satt på feil plass etter endt oppvask. Eller når jeg bruker opp siste rest av matbudsjettet på den nye kjolen jeg bare MÅ ha! Det hadde vært stilig om det bare hadde begynt å lyse rødt ut av lommeboken!

Ting hadde i alle fall blitt veldig synelig, ikke bare for den det gjelder, men for alle i grunn. ”Å se, nå støvsuger Pettersen uten å ha satt i ny støvsugerpose”! ”Mamma har sagt at jeg fikk lov!”  Åhh! Jeg ser uendelige og uante muligheter her altså! Litt sånn Pinnocchio, bare uten lang nese!

Vel, inntil videre får jeg nok bare nøye meg med retting på pc og alt det fantastiske den gjør for meg. Kanskje like greit uten retting i det offentlige, nå som jeg faktisk skal av gårde og trenger både å lyve litt og nye sko, ikke minst!