Valgflesk!

Nei, nei, dette her er så absolutt ingen politisk anekdote. Politikk får andre ta seg av. Dette handler simpelthen om ordet i sin rette forstand, om noe kronglete - nemlig valget til flesk! Flesk som i fett, som i bilringer og dobbelthaker, og om hvordan jeg velger å stille meg til det. Ikke som en behandling i stortinget, der alle skal fremme sin sak og synse og mene, men mer som et oppgjør med fortiden. Og ikke minst prøve å stake ut fremtiden med sunne og helsebringende tiltak.  

Det er jo en kjensgjerning det at man trenger fett. Sannheten har selvfølgelig to sider, som de fleste sannheter, nemlig det at det er ikke alt fett som er bra. Ironisk nok så er det jo det som smaker godt og som kroppen skriker etter som man helst bør avstå! Det er oppe og vedtatt at sunt fett er tingen, og fordelt på de rette steder skulle det ikke være noen sak. Men det er det!

Nå er det sikkert mange, meg inkludert, som har tatt en kikk på kalenderen og notert seg at det er kun snakk om uker til kroppen igjen skal disponeres og stilles ut til  glede og fortvilelse. For min del gjelder selvfølgelig det siste. I år igjen. Det må da finnes måter å bli kvitt alt det overflødige på?

Den ene måten er jo da å ikke spise. Og det er jo ikke helt enkelt da. (Toget for å få den såkalte ”prinsessesyken” har også gått!) Den andre, og sikkert litt sunnere måten, er å trene. Og det er vel der valget mitt har falt, med joggesko og øra proppfulle av triggende  overdøvende musikk. Prøver igjen, liksom! Av erfaring så er det bare å gasse på, for om 3-4 uker har den fiktive ”lysten” gått over. Jeg vet at dette er dømt til å mislykkes. Hallo, dette er en svært kortvarig plan, som de fleste politiske prosjekter!

Men altså, for tiden så er jeg nå en svært ivrig og habil trimmer. Jeg føler meg til tider ganske fanatisk sporty, jeg som etter normal målestokk kan fremstå som litt lat og bedagelig; en partivelger som følger årstidene. Men jeg kan kjekke meg med å være den ivrigste i mitt ”storting”, der opposisjonen framstår som en sofavelger som er mest opptatt av å velge TV-kanaler

Å la barna leve ut drømmen....

Hvis jeg finner fram minnepinnen og stiller den inn på tidlig 80-tallet, kan jeg  minnes at jeg drømte om å bli pop-stjerne! Absurd, ja! Realistisk- nei!  Hadde sikkert sett noe slags show på svart-hvitt fjernsynet i stua og syntes vel at det der så helt rått ut. Inne i boblen min fantaserte jeg om stjernestatus og jeg sang foran speilet med den berømte hårbørsten som mikrofon. Høydepunktene på karrieren, ja, for det var flere(!), var da mamma og pappa hadde besøk, for da kunne jeg underholde med artisteriet mitt, og der var det aldri et kritisk publikum å se! På spillelista sto blant annet Carola, Bobbysocks, Jan Teigen, og sanger fra filmen Fame, som da var i skuddet!

På den tiden var det stor oppblomstring av såkalte ”mine klassekamerater”- bøker. Dette var før Pusur-bøkenes store farsott, så det var peanøtter å regne for vennebøker, men de gjorde jobben! Man fikk skrevet om favorittmat, favorittdyr, favorittlærere og  bestevenner. Det var også et spørsmål der om ”Dine Drømmer” og det var der jeg skrev, eller jeg skrev det ikke heller – det var jo litt flaut, jeg tegnet det - svart på hvitt; nemlig en stjerne!

Så en vakker dag våknet jeg opp fra drømme-dvalen og stirret rett inn i realiteten og innså at dette kom jo aldri til å skje! Jeg pakket drømmene pent ned i en skuff og tenkte ikke mer på dem. De ble liggende der, glemt og forlatt. Helt til en vakker dag da jeg plutselig så uante retninger for min bortpakkede drøm! Jeg innså at drømmen slettes ikke var ikke helt fortapt, det var ennå et håp: mine barn!!! Jeg kunne jo sende mine håpefulle ut på den humpete stien til stjernehimmelen så de kunne leve ut drømmen min!

Jeg har faktisk selv vært offer for det der; jeg spilte piano i mange og uendelig lange år fordi mamma ikke fikk spille piano da hun var liten! Derfor ble jeg ofret, men til slutt veid og funnet for lett (av pianolæreren også vil jeg tro)! 

Så jeg har nå, i god Berit Riise-stil, satset på guttene mine, i håp om at de kan gjøre drømmen min til virkelighet! Har lyktes hittil må jeg si, siden begge har vært på innsiden av tv-ruta. Men jeg har vel nå funnet ut at i motsetning til brødrene Riise så skal de få utfolde seg på hele fotballbanen, og ikke bare i angrep, slik at de kan finne ut hva de virkelig vil, og ikke bare følge manageren’s  instrukser og  barndomsdrøm!

<a href="http://www.blogglisten.no"><img src="http://www.blogglisten.no/connect/b609cc132d1630cbb89b52ca88278c91" alt="Blogglisten" /></a>

Stavekontroll og annen kontroll!

Mye av mitt våkne liv består av å skrive. Ikke så mye her på bloggen vel og merke, jeg har nemlig sett at jeg er på litt over 0,2 innlegg pr uke på statistikken min! Ikke mye å skryte av akkurat, men det er bedre enn mindre. Nei, det jeg holder på med er engelsk. Alle mulige former for analyser og undersøkelser. Ganske greit egentlig, men hva i all verden skulle jeg ha gjort uten stave –og grammatikk-kontrollen? Rød-grønt har fått en helt ny betydning for meg. For første gang ser jeg fordelene med de fargene, for å si det sånn!

Det som etter hvert har blitt et problem er jo det at jeg har blitt såpass avhengig av at pc’n retter for meg, at når jeg en sjelden gang skal skrive noe uten mitt kjære tastatur så har jeg blitt like usikker som en nerd på sin første date. Hvordan i all verden skrives nå  dessverre igjen? Var det med èn s, to? To r’er?

Dette har gitt bensin til tankene mine og har satt oppfinnsomheten i høygir. Hva kan bli det neste liksom? Dette hadde jo vært fantastisk å ha i det virkelige liv også! Noe som korrigerer oss etter hvert som vi gjør små feiltrinn og flauser i hverdagen? Kanskje en indikator i form av blinkende røde og grønne lamper: Grønt for ting vi ikke skulle ha sagt og rødt for feil utførte handlinger? En illevarslende, blinkende lampe som får oss til å stoppe i tide! Det kunne nok spart menneskeheten for mye trøbbel. Men, i fare for å ha på meg at jeg skal redde verden, så kan jeg begrense meg til at det minste hadde vært flott til eget bruk. Tenke globalt, men handle lokalt, liksom! Det hadde passet meg ypperlig!

Steder der dette faktisk kunne hatt en hensikt er for eksempel når andre enn meg selv setter inn i oppvaskmaskinen! Får litt fnatt når det ikke settes inn på de rette plassene. For ikke å glemme når tingene blir satt på feil plass etter endt oppvask. Eller når jeg bruker opp siste rest av matbudsjettet på den nye kjolen jeg bare MÅ ha! Det hadde vært stilig om det bare hadde begynt å lyse rødt ut av lommeboken!

Ting hadde i alle fall blitt veldig synelig, ikke bare for den det gjelder, men for alle i grunn. ”Å se, nå støvsuger Pettersen uten å ha satt i ny støvsugerpose”! ”Mamma har sagt at jeg fikk lov!”  Åhh! Jeg ser uendelige og uante muligheter her altså! Litt sånn Pinnocchio, bare uten lang nese!

Vel, inntil videre får jeg nok bare nøye meg med retting på pc og alt det fantastiske den gjør for meg. Kanskje like greit uten retting i det offentlige, nå som jeg faktisk skal av gårde og trenger både å lyve litt og nye sko, ikke minst!

Å låse opp til et sunnere liv!

Nå som våren endelig har bestemt seg for å vise seg, har undertegnede sett nytten og gleden av små, daglige lufteturer. Har fortsatt kun beveget meg i nærmiljøet der den kjente lukten av eksos og støv føles betryggende. Planen er stadig å sprenge grenser og forflytte spaserturene til marka med skog og fuglekvitter, men ett skritt av gangen!

Det jeg skal fram til er det at når man vandrer sånn gatelangs så er det jo utrolig mange tanker som rekker å se dagens lys. De fleste blir kun som et spor i sanden, mens noen, og kanskje ikke alltid de beste, setter seg fast i hjernen som en dårlig grand prix låt….

Så her om dagen da den glade vandrer trasket gjennom bygatene kom plutselig en tanke: Hvorfor i all videste verden har de såkalte nøkkelhullvarene symbolet nøkkelhull???? Er det fordi vi i skal bli så sunne og tynne at vi god gammel Smurfestil skal komme gjennom et? Eller er det fordi vi forventer å se noen som kikker tilbake på oss, du vet, et øye som stirrer på deg gjennom nøkkelhullet og spionerer på hva du spiser for så å melde deg til datalagringsdirektivet hvis du ikke består sunnhetsprøven? I mine yngre dager ville jeg sett på nøkkelhullet som en invitasjon til å bedrive mine Nancy Drew aktiviteter og løste små og store mysterier på fritiden! Uansett: Det som ikke henger helt på grep er jo det at dette symbolet slett ikke er nøkkelen til spørsmålet, men et hull! Er vi nøkkelen da kanskje som skal åpne denne helse-døra????

Siden det var langt hjem kvernet disse viktige ideene rundt i hodet mitt. Etter hvert så ble jeg mindre kritisk for hvert skritt jeg tok. For hvilke andre symboler kunne egentlig ha representert disse dagligvare-varene? Hjerte er opptatt, det samme er kniv og gaffel. Eplesymbolet ser jeg på nå i dette øyeblikk mens jeg skriver, og det ville sett dumt ut med banan liksom! Kanskje en stor L som indikerer at dette er en matvare som passer for deg som lærer eller trener på å spise riktig. Ikke vet jeg.

Nei, hvis nøkkelhullet representerer det å åpne opp både horisonten og døra til et mer helsebringende liv så er jo dette hullet kanskje et godt bilde på akkurat det. Utforsketrangen min på hva som finnes bak den låste døra er tilfredsstillende i ukedagene, for så å gå helt i vranglås rett etter barne-tv på fredag. Og jeg låser ikke opp før mandag morgen. Da finner jeg igjen nøkkelen til mitt hverdags-nye meg og går gjennom døra til den mer sunne fasen av uka.

Alt kommer for en (vår)dag!

At ting kommer for en dag, er et velkjent konsept. Du ligger som du reder, du høster det du sår osv…. I en litt mer overført betydning, en mer praktisk sådan, har jeg lyst til å overføre dette til et reelt og hverdagslig tema i tiden vi er i nå. Jeg kan bare å ta en kjapp titt ut av kjøkkenvinduet og der ser jeg det: snøen som endelig har begynt å smelte. Men tro ikke at det kun er positive tanker rundt det! For hva ser jeg? Jo - Bøtter, spader, en sammeneggbar stol, lekebiler, en frisbee, en kopp, en lypsyl, en ball, et vissent Donald-blad, og selvfølgelig; juletreet! Det er tydeligvis tid for innhøsting!

Er forresten veldig glad for at jeg ikke har tatt oppfordringen til Jørn Hoel om å bedrive diverse utendørsaktiviteter, for hva kunne da ha dukket opp i det tynne snølaget rett utenfor utgangsdøra?? (Mulig Jørn har sluttet med dette selv for alt jeg vet. Er ikke akkurat der han var, for å si det sånn! Men hvem vet? Nordlending og flørteblikk er jo faktorer som er latente. 

Uansett, jeg har lyst til å gjøre en liten sammenligning når det gjelder hva som skjuler seg der ute. Det er nemlig ikke bare snøen som kan dekke over diverse ting, det kan også påkledningen vår gjøre. Det er jo et faktum at når våren kommer så er det forholdsvis vanlig å kle av seg vinterhabitten og igjen vise sitt sanne jeg. Og akkurat som med gressplenen og alle gjenglemte ting og tang som begynner å vise seg, så har undertegnede igjen glemt hvordan det ser ut når plaggene begynner å smelte! Det handler om å rydde opp i egen bolig!

Og har man da ikke vært flink nok til å holde det i orden innvendig, kan kroppen fort se ut som den har blitt brukt som en dynge. Ironien er jo at det går så utrolig mye fortere å ta en ryddesjau på gårdsplassen enn av nevnte legeme! Og man kan heller ikke forvente at andre skal rydde opp innvendig og utvendig hos deg selv, slik som at man kanskje kan regne med at noen plukker opp skiten i hagen!

Nei folkens, dette er aberet med å bo såpass langt nord. Vi lar vinteren og snøen dekke oss til og putte oss i dvale slik at når endelig våren og sommeren kommer så har vi glemt hva som befinner seg under. Og da kommer det for en dag hva vi har forsømt, både når det gjelder vedlikehold og begrensninger!

Hvor har de vært?

Har man bestemt seg for å skrive så har man bestemt seg! Å få inn nye rutiner, krever visstnok at man gjør en ting 400 ganger, så jeg har nå 394 blogginnlegg igjen å skrive før jeg kan kalle det en vane! Hjernen har altså ligget brakk i et par uker nå. Det var ikke bare bare å fylle førti, nei! Jeg kunne selvfølgelig ha skylt på syke barn. Jeg kunne også ha skylt på at nettet hadde vært nede, eller at Mac’en hadde vært ute av drift. Kunne sagt at jeg hadde sklidd på isen og brukket begge armene, noe som ville vært rimelig troverdig i disse isete tider…. Men, neida, det eneste jeg har å skylde på er rett og slett meg selv og egne hjerneceller, som har vært totalt fraværende. De små, til tider ivrige kreative hjernecellene mine forsvant plutselig en etter en, til det kun var et par stykker igjen; de som klarte å finne på et minimum av oppfinnsomme matpakker til ungene og som klarte å sette sammen et passe fornuftig karnevalsantrekk til den årlige begivenheten i barnehagen. Men der stoppet det liksom….

Et gjennomsnittsmenneske har faktisk en milliard hjerneceller i det sekundet en blir født. (Jeg vet også om noen som ikke har fylt opp akkurat det antallet ved ankomst, men det får bli en annen gang). Når man så har surfet greit gjennom livet med disse millionene av celler og plutselig en dag fyller 25 så begynner antallet å synke. (Kanskje ikke akkurat på selve dagen mens man blåser ut lysene på kaken, men kanskje når man går til sengs den kvelden eller noe sånt…… ) Altså: Etter angrep fra dårlig tv, alkohol, fest og generell hjerneslitasje så dør ca. 12.000 kjerneceller pr DAG! (I følge kalkulatoren min så er dette 4,5 mill i året!) Oisann! Så det jeg lurer på da, er om det kan ha seg slik at det normale antallet man angivelig skal miste hvert år, er det mulig at det i mitt tilfelle har stagnert i 14 år for så å ta alle i et jafs? Det kunne virke slik.

Men mirakuløst så har kroppen gjort en gedigen snuoperasjon. Cellene som produserer kreative ideer har gjenerobret terrenget, de har på en finurlig måte klart å reprodusere seg, eller kanskje de bare har vært på ferie? De er kanskje ikke tilbake til det optimale antallet, men til et nivå som er levelig og slik at kreativiteten er noenlunde på overflata igjen! Det sies jo at kreativitet er som livet selv, at det starter i mørket….

Kanskje jeg bare har sovet for mye på venstre side slik at de hjernecellene som tilhører den høyre siden, altså de kreative, har rullet over til den venstre siden av hjernen? Ja, kanskje det… Når jeg tenker på det så har jeg desidert hatt flere åpenbaringer den siste tiden hva angår matematisk forståelse. De som var tilstede under festen min kunne observere at jeg viste en viss (!) beherskelse under mattetesten jeg måtte ta! I tillegg har jeg innsett at jeg faktisk har et problem når det gjelder diverse unødvendige innkjøp av den trivielle art.

Men nå ser det altså ut til at de hjernecellene som har rotet seg bort i sider de ikke skal blande seg inn i endelig har funnet veien tilbake. Må vel derfor innse at prosentregning og sparing kun hadde en relativt kort opptreden i livet mitt! Kjenner nemlig at det rykker litt i shopping-genet om dagen, noe som lover godt nå som jentetur går av staben om kun få timer!

Så da virker det som at ting er tilbake til det normale, til sitt status quo, til sitt sanne meg.  Og med kreativiteten tilbake så vet jeg allerede hva jeg skal skrive om neste gang, hvis det ikke snart er ferietid der oppe i toppetasjen igjen da, og høyresiden drar på charter vestover!

MIN SISTE DAG PÅ 30-TALLET……..

I dag skal jeg gjøre alt for siste gang. Siste gang som tretti-ni åring. Ikke det at det er så skummelt å gå fra ett år til at annet, problemet denne gang er jo at det som skal gjøres for siste gang i dag skal faktisk gjøres siste gang på et tiår!!!! Min siste frokost på trettitallet er unnagjort, det samme med lunch, snart middag og kveldsmat. (Mellommåltid er for lengst kuttet ut, for det som er synonymt med å tre inn i middelalderen er at alt også setter seg på midten!) Jeg tror at ved å ha fokus på at det faktisk er siste gang vil gjøre overgangen mer merkbar. Man skal jo merke at man går over i noe nytt, liksom feire det nye. Tenk om alt er lettere i morgen da med et autoritativt blikk og et utvilsomt voksent oppsyn ! Ungene hadde jo absolutt hørt på hva jeg hadde sagt og bedt dem om! Hmmm…. Kanskje ikke….

I bladet ”Kamille” har de ofte reportasjer om hvordan kle seg best i 20-årene, 30-årene og 40-årene. Jeg har lenge klamret meg til 30års-reportasjen og tenkt at ”det er fint å ikke være på den siste etappen”. Kanskje man må lete i andre blader nå da for å være nederst, i verste fall i midten. Men da må man vel ty til Allers og ellers andre middelmådige dameblader. Nei, jeg skal ikke bukke under for alderspresset altså, kunsten er å snu det til noe positivt! Skifte fokus, rett og slett!

Så fra nå av så gjør jeg det! Jeg snur meg ikke tilbake, men ser heller etter lyset i tunnelen og prøver å  følge det. Utfordringen blir jo å ikke eldes i lysets hastighet! Noe som jeg helt klart kommer til å ha fokus på er det å eldes med stil. Hva er ikke verre enn en desperat middelaldrende kvinne som for en hver pris skal se ung ut! Det er en skarp grense mellom ”fjortis” og ”førtis” altså!

De beste årene i en kvinnes liv, sies jo å være de ti årene mellom 39 og 40! Og de ti årene der skal jeg virkelig nyte! Jeg skal nyte trygghetene i meg selv, den var jo fraværende i de glade 20-årene! Jeg skal nyte roen og stillheten, som var totalt bortkommet i 30-årene med tre barn fra 0 til 3 år! Jeg skal være meg selv som best jeg kan, slik som jeg ser meg fra mitt innerste: Forty, Fabulous, Fairy and Fancy!

Sa jeg førti? Ja, ja, skitt au! Det er vel ikke annet å gjøre enn å innse det! Alder er faktisk en høy pris å betale for modenhet!