Å låse opp til et sunnere liv!

Nå som våren endelig har bestemt seg for å vise seg, har undertegnede sett nytten og gleden av små, daglige lufteturer. Har fortsatt kun beveget meg i nærmiljøet der den kjente lukten av eksos og støv føles betryggende. Planen er stadig å sprenge grenser og forflytte spaserturene til marka med skog og fuglekvitter, men ett skritt av gangen!

Det jeg skal fram til er det at når man vandrer sånn gatelangs så er det jo utrolig mange tanker som rekker å se dagens lys. De fleste blir kun som et spor i sanden, mens noen, og kanskje ikke alltid de beste, setter seg fast i hjernen som en dårlig grand prix låt….

Så her om dagen da den glade vandrer trasket gjennom bygatene kom plutselig en tanke: Hvorfor i all videste verden har de såkalte nøkkelhullvarene symbolet nøkkelhull???? Er det fordi vi i skal bli så sunne og tynne at vi god gammel Smurfestil skal komme gjennom et? Eller er det fordi vi forventer å se noen som kikker tilbake på oss, du vet, et øye som stirrer på deg gjennom nøkkelhullet og spionerer på hva du spiser for så å melde deg til datalagringsdirektivet hvis du ikke består sunnhetsprøven? I mine yngre dager ville jeg sett på nøkkelhullet som en invitasjon til å bedrive mine Nancy Drew aktiviteter og løste små og store mysterier på fritiden! Uansett: Det som ikke henger helt på grep er jo det at dette symbolet slett ikke er nøkkelen til spørsmålet, men et hull! Er vi nøkkelen da kanskje som skal åpne denne helse-døra????

Siden det var langt hjem kvernet disse viktige ideene rundt i hodet mitt. Etter hvert så ble jeg mindre kritisk for hvert skritt jeg tok. For hvilke andre symboler kunne egentlig ha representert disse dagligvare-varene? Hjerte er opptatt, det samme er kniv og gaffel. Eplesymbolet ser jeg på nå i dette øyeblikk mens jeg skriver, og det ville sett dumt ut med banan liksom! Kanskje en stor L som indikerer at dette er en matvare som passer for deg som lærer eller trener på å spise riktig. Ikke vet jeg.

Nei, hvis nøkkelhullet representerer det å åpne opp både horisonten og døra til et mer helsebringende liv så er jo dette hullet kanskje et godt bilde på akkurat det. Utforsketrangen min på hva som finnes bak den låste døra er tilfredsstillende i ukedagene, for så å gå helt i vranglås rett etter barne-tv på fredag. Og jeg låser ikke opp før mandag morgen. Da finner jeg igjen nøkkelen til mitt hverdags-nye meg og går gjennom døra til den mer sunne fasen av uka.

Alt kommer for en (vår)dag!

At ting kommer for en dag, er et velkjent konsept. Du ligger som du reder, du høster det du sår osv…. I en litt mer overført betydning, en mer praktisk sådan, har jeg lyst til å overføre dette til et reelt og hverdagslig tema i tiden vi er i nå. Jeg kan bare å ta en kjapp titt ut av kjøkkenvinduet og der ser jeg det: snøen som endelig har begynt å smelte. Men tro ikke at det kun er positive tanker rundt det! For hva ser jeg? Jo - Bøtter, spader, en sammeneggbar stol, lekebiler, en frisbee, en kopp, en lypsyl, en ball, et vissent Donald-blad, og selvfølgelig; juletreet! Det er tydeligvis tid for innhøsting!

Er forresten veldig glad for at jeg ikke har tatt oppfordringen til Jørn Hoel om å bedrive diverse utendørsaktiviteter, for hva kunne da ha dukket opp i det tynne snølaget rett utenfor utgangsdøra?? (Mulig Jørn har sluttet med dette selv for alt jeg vet. Er ikke akkurat der han var, for å si det sånn! Men hvem vet? Nordlending og flørteblikk er jo faktorer som er latente. 

Uansett, jeg har lyst til å gjøre en liten sammenligning når det gjelder hva som skjuler seg der ute. Det er nemlig ikke bare snøen som kan dekke over diverse ting, det kan også påkledningen vår gjøre. Det er jo et faktum at når våren kommer så er det forholdsvis vanlig å kle av seg vinterhabitten og igjen vise sitt sanne jeg. Og akkurat som med gressplenen og alle gjenglemte ting og tang som begynner å vise seg, så har undertegnede igjen glemt hvordan det ser ut når plaggene begynner å smelte! Det handler om å rydde opp i egen bolig!

Og har man da ikke vært flink nok til å holde det i orden innvendig, kan kroppen fort se ut som den har blitt brukt som en dynge. Ironien er jo at det går så utrolig mye fortere å ta en ryddesjau på gårdsplassen enn av nevnte legeme! Og man kan heller ikke forvente at andre skal rydde opp innvendig og utvendig hos deg selv, slik som at man kanskje kan regne med at noen plukker opp skiten i hagen!

Nei folkens, dette er aberet med å bo såpass langt nord. Vi lar vinteren og snøen dekke oss til og putte oss i dvale slik at når endelig våren og sommeren kommer så har vi glemt hva som befinner seg under. Og da kommer det for en dag hva vi har forsømt, både når det gjelder vedlikehold og begrensninger!

Hvor har de vært?

Har man bestemt seg for å skrive så har man bestemt seg! Å få inn nye rutiner, krever visstnok at man gjør en ting 400 ganger, så jeg har nå 394 blogginnlegg igjen å skrive før jeg kan kalle det en vane! Hjernen har altså ligget brakk i et par uker nå. Det var ikke bare bare å fylle førti, nei! Jeg kunne selvfølgelig ha skylt på syke barn. Jeg kunne også ha skylt på at nettet hadde vært nede, eller at Mac’en hadde vært ute av drift. Kunne sagt at jeg hadde sklidd på isen og brukket begge armene, noe som ville vært rimelig troverdig i disse isete tider…. Men, neida, det eneste jeg har å skylde på er rett og slett meg selv og egne hjerneceller, som har vært totalt fraværende. De små, til tider ivrige kreative hjernecellene mine forsvant plutselig en etter en, til det kun var et par stykker igjen; de som klarte å finne på et minimum av oppfinnsomme matpakker til ungene og som klarte å sette sammen et passe fornuftig karnevalsantrekk til den årlige begivenheten i barnehagen. Men der stoppet det liksom….

Et gjennomsnittsmenneske har faktisk en milliard hjerneceller i det sekundet en blir født. (Jeg vet også om noen som ikke har fylt opp akkurat det antallet ved ankomst, men det får bli en annen gang). Når man så har surfet greit gjennom livet med disse millionene av celler og plutselig en dag fyller 25 så begynner antallet å synke. (Kanskje ikke akkurat på selve dagen mens man blåser ut lysene på kaken, men kanskje når man går til sengs den kvelden eller noe sånt…… ) Altså: Etter angrep fra dårlig tv, alkohol, fest og generell hjerneslitasje så dør ca. 12.000 kjerneceller pr DAG! (I følge kalkulatoren min så er dette 4,5 mill i året!) Oisann! Så det jeg lurer på da, er om det kan ha seg slik at det normale antallet man angivelig skal miste hvert år, er det mulig at det i mitt tilfelle har stagnert i 14 år for så å ta alle i et jafs? Det kunne virke slik.

Men mirakuløst så har kroppen gjort en gedigen snuoperasjon. Cellene som produserer kreative ideer har gjenerobret terrenget, de har på en finurlig måte klart å reprodusere seg, eller kanskje de bare har vært på ferie? De er kanskje ikke tilbake til det optimale antallet, men til et nivå som er levelig og slik at kreativiteten er noenlunde på overflata igjen! Det sies jo at kreativitet er som livet selv, at det starter i mørket….

Kanskje jeg bare har sovet for mye på venstre side slik at de hjernecellene som tilhører den høyre siden, altså de kreative, har rullet over til den venstre siden av hjernen? Ja, kanskje det… Når jeg tenker på det så har jeg desidert hatt flere åpenbaringer den siste tiden hva angår matematisk forståelse. De som var tilstede under festen min kunne observere at jeg viste en viss (!) beherskelse under mattetesten jeg måtte ta! I tillegg har jeg innsett at jeg faktisk har et problem når det gjelder diverse unødvendige innkjøp av den trivielle art.

Men nå ser det altså ut til at de hjernecellene som har rotet seg bort i sider de ikke skal blande seg inn i endelig har funnet veien tilbake. Må vel derfor innse at prosentregning og sparing kun hadde en relativt kort opptreden i livet mitt! Kjenner nemlig at det rykker litt i shopping-genet om dagen, noe som lover godt nå som jentetur går av staben om kun få timer!

Så da virker det som at ting er tilbake til det normale, til sitt status quo, til sitt sanne meg.  Og med kreativiteten tilbake så vet jeg allerede hva jeg skal skrive om neste gang, hvis det ikke snart er ferietid der oppe i toppetasjen igjen da, og høyresiden drar på charter vestover!

MIN SISTE DAG PÅ 30-TALLET……..

I dag skal jeg gjøre alt for siste gang. Siste gang som tretti-ni åring. Ikke det at det er så skummelt å gå fra ett år til at annet, problemet denne gang er jo at det som skal gjøres for siste gang i dag skal faktisk gjøres siste gang på et tiår!!!! Min siste frokost på trettitallet er unnagjort, det samme med lunch, snart middag og kveldsmat. (Mellommåltid er for lengst kuttet ut, for det som er synonymt med å tre inn i middelalderen er at alt også setter seg på midten!) Jeg tror at ved å ha fokus på at det faktisk er siste gang vil gjøre overgangen mer merkbar. Man skal jo merke at man går over i noe nytt, liksom feire det nye. Tenk om alt er lettere i morgen da med et autoritativt blikk og et utvilsomt voksent oppsyn ! Ungene hadde jo absolutt hørt på hva jeg hadde sagt og bedt dem om! Hmmm…. Kanskje ikke….

I bladet ”Kamille” har de ofte reportasjer om hvordan kle seg best i 20-årene, 30-årene og 40-årene. Jeg har lenge klamret meg til 30års-reportasjen og tenkt at ”det er fint å ikke være på den siste etappen”. Kanskje man må lete i andre blader nå da for å være nederst, i verste fall i midten. Men da må man vel ty til Allers og ellers andre middelmådige dameblader. Nei, jeg skal ikke bukke under for alderspresset altså, kunsten er å snu det til noe positivt! Skifte fokus, rett og slett!

Så fra nå av så gjør jeg det! Jeg snur meg ikke tilbake, men ser heller etter lyset i tunnelen og prøver å  følge det. Utfordringen blir jo å ikke eldes i lysets hastighet! Noe som jeg helt klart kommer til å ha fokus på er det å eldes med stil. Hva er ikke verre enn en desperat middelaldrende kvinne som for en hver pris skal se ung ut! Det er en skarp grense mellom ”fjortis” og ”førtis” altså!

De beste årene i en kvinnes liv, sies jo å være de ti årene mellom 39 og 40! Og de ti årene der skal jeg virkelig nyte! Jeg skal nyte trygghetene i meg selv, den var jo fraværende i de glade 20-årene! Jeg skal nyte roen og stillheten, som var totalt bortkommet i 30-årene med tre barn fra 0 til 3 år! Jeg skal være meg selv som best jeg kan, slik som jeg ser meg fra mitt innerste: Forty, Fabulous, Fairy and Fancy!

Sa jeg førti? Ja, ja, skitt au! Det er vel ikke annet å gjøre enn å innse det! Alder er faktisk en høy pris å betale for modenhet!

Typisk Norsk?

Disse VM-tider må jo glede en viss nestleder på Aure! Mer typisk norsk enn det som for tiden leveres i hovedstaden skal godt la seg gjøre å få til: Norske flagg, glade barn, hvalkjøtt, fiskeburgere og lusekofter. Det er Norge i rødt, hvitt og blått sett fra sin beste side! Verdensmestre i selve grenen ”verdensmester”! Skisporten tar nærmest en religiøs og spirituell innersving på det norske folket samtidig som norsk natur møter Fritjof Nansen!

Det går en hårfin grense mellom nasjonalromantikk og selvgodhet, spør du meg. Best formulert kanskje, av Gro Harlem Brundtland: ”Det er typisk norsk å være god!” Snakk om å smøre seg inn i en ekstase av arroganse! Vi lever med en navlementalitet som ikke lever opp til virkeligheten. Norge? Jo da, er ikke det hovedstaden i Sverige da? Det er i alle fall det mange utlendinger tror om oss…. Vi er ikke et land en gang liksom! Kanskje det er på tide å innse realiteten å heller satse mer på globalt utsyn enn vår lokale dans rundt mageregionen! Vi har til og med tatt æren for frossenpizza’n grunnet dens viktighet i den norske husholdningen, anført av Grandiosa selv. Typisk norsk, sier vi. Er ikke så sikker på at italienerne er enige med oss der altså.

Typisk norsk eller ikke; VM i Holmenkollen må vel sies å være en gedigen suksess. Og for øyeblikket innebærer dette også det å være god. For vi er jo gode, men vi må være klar over at det er en hårfin avstand ned til fiasko! Hadde vi vært like glade, utadvendte og erke-hjertelige dersom svenskene hadde tatt sitt fjerde gull på bekostning av Bjørgen og Nortug’en? Tror ikke det. Da hadde nok Janteloven trådt i umiddelbar kraft: Tro ikke at dere er noe! Mulig at denne loven får nye tilhengere i løpet av disse VM-ukene……

FERIEDRØM VS. FERIEREALITET

Ferie….  Smak på ordet! Late dager, sene kvelder. Man skal ikke rekke noe - ingen deadlines, ingen frister! Feriediett med kalorier som løper løpsk og alkoholenheter som ville fått Bridget Jones til å se rødt! Gnistrende skiløyper og Kvikklunch! Røde kinn etter endt dag i bakken! Slitne og lykkelige! Store som små! Voksne og barn i fri dressur i en verden der ikke grenser og rutiner eksisterer!

BIP-BIP-BIP-BIP!!!!!! Der gikk alarmen! Der våknet jeg plutselig opp fra feriedrømmen og våknet opp til ferierealiteten! Du kan ta familien ut av hverdagen, men du kan ikke ta hverdagen ut av familien! Den trenger sårt sine vante og ikke minst kjære rutiner! Ofte er jo det beste med ferie når den endelig er ferdig og klokka ringer inn til rytme og faste poster! Hemmeligheten i framtiden ligger kanskje gjemt i den daglige rutinen?

Paradoksalt venter og lengter vi etter ferie. Planlegger og drømmer…. Det virker som om vi er så opptatt av hvor forferdelig koselig vi skal ha det på ferie at vi glemmer å praktisere disse koselighetene når selve ferien trer i kraft! Vi går rett og slett bananas i våre egne egoistiske mønstre slik at vi ikke tenker på at det skal gli smidig! ”Jeg skal” og ”jeg vil” tar rett og slett overhånd i en ellers så trivelig familiesetting. Alle er jo likeverdige på ferie, og da gjelder plutselig ikke de hverdagslige utdelte og godtatte arbeidsoppgaver; det å holde orden i tøyet sitt og lekene sine for eksempel. Fritt fram for rot og søl!

Det de glemmer, de søte små, er at moder’n også faktisk er på ferie! Men det er vel noe i det at ferie er noe du trenger når du akkurat har hatt en!

Et annet stressmoment hva angår ferie er det som skjer før den egentlig har startet, nemlig det som skjer før selve avreise: Pakking av bil for viderekommende! De som sier at ”det kan du nok ikke ta med deg”, har aldri sett bilen vår ferdig pakket for ferie. Den er så full at du må ut for å sende en tekstmelding! Det er ikke plass til en tanke ekstra!

Nå høres det kanskje ut som at vi hadde hatt det best hjemme, innenfor skolens og jobbens åtte vegger! Men det er sånn at når ferien nærmer seg så har man glemt forrige feries gnistringer! Gullfisk-syndromet slår inn og glatter det ujevne lag av klabb og babb og unger som ikke vil legge seg!

Men hei! Der hørte jeg noe! Det er skiene som står ute og roper om oppmerksomhet. Hmmm…. Ja, hvorfor ikke? Appelsinen ligger trygt forvart i sekken sammen med en litt lunken sjokolade som har overlevd  varmekablene i gangen!

En god porsjon pågangsmot og en liten dæsj optimisme har faktisk sneket seg ubemerket på mens solen titter fram fra skydekket. Kanskje det er i dag at ferierealitet blir til feriedrøm? Det ville jo vært forkastelig å gi opp håpet om at vi en dag skal få det til! Og hva skulle man da planlegge når man kom hjem, om ikke den neste ferien?

Skrive om hva???

Tok litt tid ja å fortsette der jeg slapp! Ble rett og slett litt slapp (!) av alt jeg hadde satt meg inn i av bloggrelaterte finurligheter. Når man er en Digital Immigrant som meg, tar det faktisk litt tid å finne ut av diverse tekniske attributter! Og hva angår tema så er det ikke bare bare å skrive om noe heller. Det bør jo helst være et minimum av interesse det som kommer på trykk (ehh..vet at jeg ikke skriver bok, med det er det nærmeste jeg kommer!) Selv om man i god Kardemomme-ånd ikke skal plage andre, men være grei og snill, så har jeg bestemt meg for å ikke være til byrde med middelmådig svada!

Hva som angår svada er jo relativt, så her kommer en observasjon av meg selv de siste årene. Nemlig at jeg kanskje lider av tvangstanker… Eller kanskje tvangstanker LIGHT!  Jeg så nemlig noe på TV’n her en dag om fenomenet ”Tvangstanker”, og jeg mener – leter man etter noe så finner man det : ”Tvangslidelse er en psykisk lidelse som kjennetegnes ved stadige tvangstanker og/eller tvangshandlinger. På fagspråket omtales tilstanden som en Obsessiv-Kompulsiv Lidelse. Obsesjoner er gjentatte tanker, følelser, ideer eller fornemmelser som pasienten ikke klarer å unngå”.

Hmmm… Pasient er det første som slår meg. Pleier alltid å være kunde.... Kaller det kunde jeg, så blir det lettere å forholde seg til! I mitt videre forsøk på å ikke virke gal, så velger jeg også å snevre det ned til ”Ideer pasienten (–kunden - jeg ) ikke klarer å unngå”. Og den som tror at dette gjelder shopping tar feil! (Selv om definisjonen nok passer godt inn der også!) Det handler nemlig om gjentatte behov for å telle alt jeg ser! Ikke til alle tider, med når jeg ser mønstre og antall som bare ikke kan unngås å favne! Noterer: Planker i taket, fliser på veggen, antall knapper programlederen på nyhetene hadde i jakka si, lyktestolper, lyktestolper som virker, antall ruter i et vindu osv. Du skjønner tegninga!  Og ikke nok med det, jeg må også dele opp antallet symmetrisk sånn at det passer både vertikalt og horisontalt, og om det ikke er delelig på 2 (det er 2-gangen jeg er mest stødig i!) så får jeg lyst til å korrigere. Heldigvis hadde tv-mannen åtte knapper, for å si det sånn, så jeg fikk jo sove den natta!

Det er jo ikke det at jeg sliter nevneverdig med dette altså, det er bare så interessant at jeg har en litt odd lidelse (ide altså!) og at jeg har blitt klar over at den har et navn. Tenk så mye man ikke vet, liksom…. (Ops! Skrev først 5 punktum etter hverandre! Det tar seg jo ikke ut!)

Vet ikke hva Politimester Bastian hadde sagt om dette, men svada eller ei, har i alle fall skrevet et nytt blogginnlegg! Og det på en onsdag:  Onsdag: midt i uka, tre dager på hver sin side. Flott og symmetrisk som hvilken som helst dag!